Alvorlig syk

På ferietur til Egypt, en måned før jeg ble syk.

På ferietur til Egypt, en måned før jeg ble syk.

Den 9. mai greier jeg knapt å stå på bena. Jeg har vært sykemeldt i to måneder. Fastlegen min bestemmer seg for at jeg skal legges inn. En drosje kjører meg til Louisenberg sykehus.

Jeg føler en stor lettelse: Jeg er i trygge hender og de skal finne ut hva som feiler meg. Jeg får en seng på et enerom. Den natten våkner jeg bare en gang og får skiftet alt det klissvåte sengetøyet og nattøyet jeg har på. Jeg sovner umiddelbart etterpå.

Neste morgen, tirsdag den 10. mai, blir jeg kjørt av en pleier i sykesenga til etasjen under for å ta ultralyd av hjertet.  Jeg er for sliten til å gå selv.

Diagnosen blir raskt stilt:

 - Du har endokarditt, en bakterieklump på hjertets mitralklaff.

Betennelse i hjertet? Jeg?

Jeg får se den på skjermen.14x8 mm. Den ligger og flagrer, grå på skjermen.

Endokarditt? Hva i all verden er det, og hvor kommer den fra?

Legene svarer på alle mine spørsmål.

-       Det er en samling bakterier bestående av grønne streptokokker. De lever på alle mennesker, og hvordan de har kommet inn i din blodbane kan være alt fra en sårinfeksjon eller en infeksjon i halsen.

Jeg tenker etter, jeg har ikke hatt noen infeksjon i tennene, har jeg? Jeg er av null-hull-generasjonen. Og infeksjon i halsen, har jeg hatt det? Eller sår? Ingen i familien har i alle fall hjerteproblemer. Etter to måneder med sykemelding er usikkerheten erstattet med visshet.

Medisineringen begynner umiddelbart. Jeg blir stukket i høyre arm, nederst nede der det gjør mest vondt, og både antibiotika og pencilin blir pumpet inn i kroppen min. En liters giftstoff, som kaldt blander seg i det varme blodet mitt. Behandlingene gjøres seks ganger i døgnet. Det tar en halvtime hver gang. Jeg hater sprøyter så intenst, misliker sterkt å bli stukket, og jeg gruer meg til de hvitkledde om tre dager skal skifte kanylen fra høyre til venstre hånd.

Tre dager etter jeg ble lagt inn, våkner jeg klokka halv ni. Jeg ringer på pleieren og sier at jeg ikke hadde fått den intravenøse medisinen min klokka 7. Pleieren blir sur fordi nattevakten ikke hadde husket det, og typisk nok tror jeg hun blir sur på grunn av meg og mitt mas.

Jeg bestemmer meg  derfor for første gang å innta frokosten i matsalen, som var i enden av gangen utenfor sykerommet mitt. Jeg ønsker ikke være til bry overfor travle sykepleiere som ser til syke pasienter. I gangen mot matsalen mister jeg nærmest balansen og må støtte meg mot veggen for ikke å falle. Redd og usikker finner jeg veien til sengen min og legger meg under dynen.

Den eldste broren min skal komme på besøk klokken halv fire. Det tenker jeg på til jeg sovner.