Første tegn på at noe er galt

Lite visste jeg om hva som lå foran meg sommeren 2004. Her er jeg blid, smilende og funksjonsfrisk sammen med en av pappas engelsk settere

Lite visste jeg om hva som lå foran meg sommeren 2004. Her er jeg blid, smilende og funksjonsfrisk sammen med en av pappas engelsk settere

Plutselig mister jeg synet. 

Jeg sitter sammen med en venninne ute på bar en fredagskveld i februar 2005. Det er slapsete vær og deilig å komme inn i det vintermørke lokalet og sette seg ned foran peisen ved siden av henne. Da skjer det: Synet blir borte i cirka 5 minutter på høyre øye. Helt svart. 

Jeg blir lettet da det viste seg å være forbigående. Jeg tror venninna mi tar det langt mer alvorlig enn jeg gjør, og burde ha gjort. Hun vil vi skal dra på legevakta. Jeg sier imidlertid at jada, selvsagt skal jeg dagen etter gå på legevakta. Det gjør jeg ikke. Det er merkelig at det tar et friskt menneske så lang tid å erkjenne at det er alvorlig syk.

Den neste uka går i ett med jobb, møter og manus som nærmer seg deadline og  bokomslag som skal utformes. Venninna mi ringer fredag morgen og er streng mot meg fordi jeg ikke har kontaktet lege etter det med synet skjedde for en uke siden. Først etter lunsj  har jeg tid til å ringe til legen. Jeg forteller resepsjonsdamen i andre enden av tråden at jeg har mistet synet på høyre øye sist fredag,  og hun setter opp en avtale med legen. Knappe to minutter senere ringer telefonen min. Det er legen selv:

-       Hvorfor har du først nå, en uke etter at du mistet synet, tatt kontakt? spør han.
-       Jeg trodde vel det ikke var snakk om noe alvorlig, svarer jeg.
-       Ikke for å skremme deg, men du skal opp på Ullevål Universitetssykehus med en gang.
Du tar en drosje
, avslutter han.

Det er med gråten i halsen og nervene i høyspenn jeg slipper alt jeg har i hendene, småspringer ut fra forlaget og praier en taxi til sykehuset. Jeg kommer fram til Øyeavdelingen, og med ett skjønner jeg hvorfor jeg hater sykehus: Ugjestmilde autoriteter som haster forbi, lukten som minner meg om smerte og død.  Det er min egen redsel som kommer opp.

Jeg er inne hos legen, men jeg har ingen anelse om hvorfor jeg har mistet synet i 5 minutter. Legen stiller meg all verdens spørsmål om dop. Jeg freser etterpå: Jeg føler meg mistenkeliggjort som en narkoman der inne, jeg som ikke en gang har prøvd narkotika!  At jeg har hatt et drypp, er ikke tankene mine. Jeg vet ikke en gang hva det er.

Men jeg gjør som han gir råd om: Jeg drar hjem og tar fredagsvinen og en hjemmelaget pizza. Og hangler videre.

Den 12. mars er jeg alvorlig syk. Influensa, innbiller jeg meg. Det var så mange som hadde hostet og harket omkring meg, og denne gangen tror jeg at også jeg har gått ned for full telling. Det er så lenge siden at jeg har vært syk med høy feber. Jeg er jo sjelden syk, og i alle fall ikke så syk at jeg blir lagt inn på sykehus. Jeg har bare vært på sykebesøk til andre på sykehus, som til en venninne av meg da hun fikk barn og den yngste broren min, da han fikk transplantert nyre.

Det som jeg tror er influensa innleder et gradvis større helvete, og skal vise seg å vare i to måneder. Jeg blir sykemeldt fra jobb.  Fra mars til mai 2005 har jeg gradvis stigende feber og vandrer mellom fastlegen og senga. Den første diagnosen som han framsetter, er at jeg er overarbeidet. Men feberen tegner i retning av at det er noe fysisk som er galt. Legen forsøker stadig nye diagnoser, men de viser seg alle å være feil. Jeg merker jeg er like optimistisk hver gang han lanserer en teori,  like skuffet hver gang den viser seg ikke å stemme. Det er så mye, mye verre når man ikke vet hva som er i veien. Hadde noen gitt meg diagnosen bipolar eller schizofren, ville jeg trolig blitt lykkelig, for da ville jeg i det minste hatt en diagnose.

Istedenfor er jeg sliten og nedkjørt. Jeg tenker svarte tanker om at jeg ikke orker å leve lenger, at jeg må få slippe. Samtidig blir jeg stadig dårligere. Jeg føler at jeg kjempet for livet mitt. Jeg skulle bare visst hvor sant det var.

Legen sier jeg kan lure omgivelsene fordi jeg ser sprek ut. Det skyldes antakelig  at min ansiktsfarge av en eller annen grunn var gyllen.

Jeg raser nedover i vekt. Uka før jeg blir lagt inn, har jeg avtale om å ringe legen min. Det gjør jeg, og etter litt styr får jeg tak i ham. Han spør hvordan det går, og jeg svarer at almenntilstanden er enda dårligere og feberen enda rammere enn sist. Han vurderer om jeg bør legges inn på sykehus, men  vil snakke med en infeksjonsmedisiner på sykehuset først. Infeksjonsmedisineren gir han det råd å vente. Etter å ha avsluttet telefonsamtalen med legen med det nedbrytende budskapet, kjenner jeg tårene som triller nedover kinnene.

Jeg føler meg helt alene i verden.

Ikke en gang sykehuset vil ha meg.