Femte dag etter slaget: Mammaen min

Mammaen min og jeg.  

Mammaen min og jeg.
 

Mamma har vært her i fire dager.

Hun mater meg, for jeg må mates. Jeg setter mat og drikke i feil rør, i luftrøret.

Mamma smiler, og jeg sikler.

Jeg føler ingen smerte, som jeg heller ikke har følt siden jeg fikk slaget. Slaget er som en knapp som blir skrudd av, sånn at halve meg ikke fungerer. Så der ligger jeg med normal kroppstemperatur på min friske venstreside. Iskald på den avslåtte høyresiden.

Jeg husker klokka ved fotenden av senga.

Tikk-takk. Tikk-takk.

Jeg tror den er det eneste som henger igjen fra virkeligheten. Jeg er i alle fall ekstremt opptatt av hvor mye klokka er.

Men mamma er der, som hun alltid var, da jeg var liten og syk.

M-A-M-M-A.

Så mye kjærlighet det ligger i disse fem bokstavene. Hun er 37 år gammel da jeg blir født. Den spanskættede utseende mamma med humoren, latteren og klokskapen. Som alltid tar seg tid når det røyner på. Det var mamma som hver eneste dag forut for at jeg ble lagt inn på sykehus våren 2005, ringer og med håp i stemmen spør:

- Er du bedre i dag?