Jeg forsøker meg på å bruke den elektriske skinnen

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Hælen først!

Den fiske ortoped-ingeniøren uten hår roper det ut mens jeg prøvegår  den elektriske skinnen i  gangen på ortoped-instituttet.

- Fy søren, hvor vondt det gjør! tenker jeg. Det er som små elektriske sjokk som strømmer gjennom foten hver gang muskelen brukes.

-   Få ned hofta og bruk låret når du løfter benet, fortsetter han.

Arrrgh! Jeg vet jo hvordan det skal se ut, men jeg får det ikke til, tenker jeg forbitret. Å gå er besynderlig enkelt når vi først har lært det. Og det kan være pokkers så vanskelig og veldig frustrerende å ikke få til det når man engang har kunnet det.

Vel hjemme igjen, så ringer jeg til legen min. Han skriver ut en måneds sykemelding. Tanken er at ved intens trening av musklene i leggen, så vil jeg greie å gå lengre distanser enn fram og tilbake i gangen på et ortopedi-senter.

- Og så gjør vi knebøy.

Jeg er tilbake til treningsinstituttet, ikke to ganger i uka som tidligere, men hver dag. Jeg har daglige avtaler med Henrik, den personlige treneren min. Med en stav i min venstre hånd, så forsøker jeg å gjøre knebøy, men jeg har mest lyst til å grine: Mitt høyre kne  går i helt feil retning, det skjener innover. Jeg ser misfornøyd inn i speilet. Henrik er derimot optimistisk og holder motet  mitt oppe. Han griper fatt i kneet og presser det utover og hofta mi, som han presser innover.

Treningstimen er ferdig, og jeg låser meg inn i garderoben og jeg gråter i frustrasjon. Jeg er totalt utslitt, mestringsfølelsen er null og mangelen på energi gjør at jeg tar jeg drosje den vel ene kilometeren det er tilbake til Schweigaardsgate.

Etter en måned med daglig trening, er jeg tilbake i jobb igjen.

- Jeg har vært til rehabilitering hjemme, sier jeg med et smil til resepsjonsdamen da jeg kommer inn i Cappelen Damm-bygget litt før klokka ni om morgenen den første arbeidsdagen etter sykemeldingsperioden.

Utover høsten kan jeg merke at det går fremover, sakte, men sikkert. Men hva skyldes det, skinnen Walk Aide eller treningen? Jeg spør ortoped-ingeniøren, og han mener fremgangen skyldes Walk Aide-skinnen. Og spør jeg treneren, er svaret enda mer trening.

Så der står jeg, i spennet mellom min personlige trener Henrik og min ortopedi-ingeniør, hvem skal jeg følge? Henrik, som jeg ser et par ganger ukentlig, mener at skinnen ikke tilfører noe nytt. Han hevder at muskulaturen er langt mer avslappet uten den elektriske skinnen, og at skinnen ødelegger for den nervebanen han forsøker å bygge opp.

På den annen side står den finske ortopedi-ingeniøren. Han mener at ved å stimulere nervene med elektriske signaler, så er det min sjanse til forbedring.

Hvem skal jeg lytte til?

Jeg tar min beslutning: Omtrent et år etter jeg fikk den elektriske skinnen, slutter jeg å bruke Walk Aide. Jeg går tilbake til den manuelle skinnen. Årsaken er at ortoped-ingeniøren har skrudd opp strømmen til det er på grensen til å være smertefull. 

Jeg er mer enn nervøs når jeg har kontroll med ortopedi-ingeniøren i begynnelsen av juni. Vil han bli sint?  Han tar det med relativ fatning. På hans datamaskin kan vi se det: Framgangen er stor!

Men hva det skyldtes? Ikke vet jeg. Antagelig et både og.