En dårlig dag

Henrik og meg fra en positiv treningstime tidligere i høst.

Henrik og meg fra en positiv treningstime tidligere i høst.

Det regner.

Det er november. Huden i ansiktet mitt er grå, registrerer jeg da jeg nøye gransker panne og kinn i speilbildet på badet mitt. Jeg rynker misfornøyd på nesa før jeg halter ut fra badet, trer på meg den svarte dunjakka som har hette mot regnet og låser meg ut.

Jeg hutrer meg av gårde. Det er kaldt og jeg har lite energi.

- Det er ikke noe gøy å trene, men jeg MÅ, sier jeg lavt til meg selv.  Jeg er veldig fornøyd med de nye, svarte Nike-støvlene mine, som går et stykke opp på ankelen. Men den svarte skinna som går til kneet er det verre med. Den gnager under foten, konstaterer jeg irritert mens jeg halter meg av gårde nedover Schweigaardsgate.

Endelig er jeg fremme på treningsinstituttet.

Søren, jeg er har ikke mye tid til å varme opp på før Henrik kommer. Jeg og ser på klokka på veggen. Den viser kvart på elleve om formiddagen.

Men varmere enn iskald blir jeg i alle fall på de ti minuttene  jeg har til å varme opp på.

Men i dag får jeg ikke til de øvelsene Henrik sier jeg skal gjøre.  Det er et sett med øvelser som skal ta meg til et nytt nivå. Følelsen som går gjennom kroppen etter at øvelsen er ferdig, følelsen av frustrasjon og ikke-mestring… Ååååh, så vanskelig den er å håndtere.

Det går så sakte dette, tenker jeg da jeg frustrert er tilbake i garderoben etter timen. Irritert tar jeg av meg de hvite joggeskoene med rosa såle og skifter om til Nike-støvlene. Jeg sukker, men tenker at nå skal jeg t-banen til Sentrum av Oslo, der jeg skal på jobb.

Oj, hvor nervøs jeg var på min første t-banetur! tenker jeg. På alle blikkene som jeg følte så på meg, så på hvor handikappet jeg var. Men etter hvert merket jeg at alle menneskene så ikke på meg. De fleste hadde nok med seg selv og sine egne telefoner, som de så ned i, surfet på nettet, sjekket e-post eller sjekket siste nytt på Facebook. Andre slengte et blikk på beinet mitt, registrerte vel at ikke var helt normalt, og trakk blikket til seg. De hadde nok med seg selv.

Jeg kommer meg av gårde, skal gå ned alle trappene på Grønland stasjon, men oppdager at der er stengt.

-Stengt?

De har en reperasjon der, eller noe, så jeg må gå ned en annen vei til undergrunnen, en vei som jeg ikke har gått før. Trapper, trapper… trapper er jo en utfordring, men der er jeg nede.

Og der kommer t-banen. Jeg skynder meg og går på den nesten tomme t-banevognen. Sukker trett. Der går t-banen, og om litt sier stemmen over høyttaleranlegget:

- Neste stopp er Tøyen.

Men jeg skal jo ikke til Tøyen!

Småstresset går jeg av t-banen på første stopp, ut for å finne utgangen og nedgangen til t-banen som går den andre veien, som går over Oslo S til Stortinget.

Ingenting går i min vei nå om dagen, sukker jeg, og deiser ned på kontorstolen da jeg endelig er kommet fram til jobben. Like etter kommer min veldig hyggelig kollega.

-  Så sporty du ser ut i dag, smiler hun og hinter til treningsklærne mine, som fremdeles er på. Blir du med og tar en kaffe, eller? sier hun.

Dagen har sannelig vært en drittdag, men dagen i morgen blir nok bedre, tenker jeg og dilter etter kollegaen min på vei ned i førsteetasjen, hvor kaffebaren er.

Jeg "svinger", som Henrik sier. Og kan jeg "svinge", så kan jeg løpe, sier også Henrik. Jeg vet så sannelig ikke.