Hjerteoperasjonen

-          Ragnhild, hører du meg?

Mannsstemmen kommer langt bortenfra.

Jeg gløtter med øynene.

Jeg befinner meg i et lyst, stort og moderne rom, nærmest som en sal. Mannspersonen, som står overfor meg, fremstår som i tåke.

Han er utydelig.

Er jeg død? Eller er jeg levende? 

Jeg tror jeg må være i live. Jeg sitter så definitivt ikke på en sky sammen med engler, kikker ned på verden og hva menneskene der sysler med.

 Mannsstemmen gjentar:

-          Hører du meg?

Jeg prøver å fokusere blikket på han der han står ved sengen min.

- Ja, jeg hører deg, sier jeg svakt, og nå fremstår han som klar og tydelig.

Det er kirurgen som snakker. 

-          Det har gått bra, sier han.

Det har gått bra! Jeg kjenner jeg kan endelig puste ut, før jeg spør ham:

-          Klaffen, da, har du skiftet klaffen?

Han svarer nei, det har jeg ikke.

Jeg smiler bredt! Jeg blir lettet over at jeg først av alt er i live. Dessuten at han har fjernet endokardittene, og det uten å måtte skifte hjerteklaffen. Jeg sukker lykkelig før jeg sovner inn igjen.

Den russiske ruletten har altså gått fint.

Da eldstebroren min kommer til Ullevål noe senere, møter kirurgen ham og følger han inn på kirurgisalen og fram til sengen min.

Ifølge broren min, ser jeg ut som et romvesen med slanger overalt på kroppen.

Kirurgen forklarer at mitralklaffen var sterkt skadet. Han har operert inn protese som tetter lekkasjen. I løpet av tre måneder vil vev omkapsle protesen. Han sier jeg slipper å bruke marevan, såkalt rottegift, utover de neste seks månedene.

Min kirurg har vunnet  den risikofylte kampen mot endorkarditten og reddet livet mitt.

I ettertid har jeg sett filmopptak fra en tilsvarende operasjon, som den de utførte på meg. Sett hvordan kirurgene brutalt  bruker bor for å dele brystbeinet, en jekk  for å holde det fra hverandre og gi dem arbeidsrom. Jeg har sett hjerte- og lungemaskinen, som pustet for meg da hjertet ble slått av. Og videre at de puttet is i hjertet mitt for å kjøle det ned. Jeg vet at det er alltid en viss fare for hjerterytmeforstyrrelser og endog slag, foruten døden, da.

Den dagen i slutten av juni, føler jeg at det var en hånd om hjertet mitt.

De har reddet livet mitt.

Sammen vant vi slaget om den russiske rulletten.

Dagen etter fjerner de oksygenmasken. Alle slanger til hjertet er borte, unntatt pacemakeren. Jeg blir deretter flyttet til et eget rom.

 

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.  

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.
 

Når jeg kommer til meg selv, setter pleierne meg over i en vanlig stol, slik at jeg skal spy opp rester av spytt som har samlet seg i lungene. Jeg føler meg elendig. Håret mitt er seigt og umulig å gre etter operasjonen. Til tross for at jeg får store doser morfin, gjør det veldig vondt i brystet. Jeg har aldri kjent lignende smerter før. For andre gang sitter jeg nå oppreist i stol, riktig nok medtatt, når eldstebroren min kommer.

-          Jeg er kvalm! Jeg må spy!  klager jeg. Og hvorfor tvinger de meg til å sitte oppreist i en stol?

Men likevel er det en glad meg som eldstebroren min ruller ut i den varme sommersola.

Jeg kjenner at bakterien er ute av kroppen og at jeg var feberfri.

Kroneisen med jordbærsmak har aldri smakt så godt.

Nyoperert og veldig, veldig glad,  

Nyoperert og veldig, veldig glad,
 

Jeg sier, og denne gangen er det ingenting som er mer sant enn det:

- Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Jeg oppsummerer på den 47. dag etter nullpunktet:

- Nå er alt negativt lagt bak oss, dikterer jeg.

Etter en uke på Step Down-avdelingen og sju uker etter D-dagen, da jeg fikk slaget, var meldingen klar: Jeg skal overføres til Geriatrisk Avdeling på Ullevål, det vil si avdeling for behandling av sykdommer hos eldre mennesker.