Rehabiliteringen begynner for alvor

I tiden jeg er innlagt ved Ullevål Sykehus, har jeg totalt fire fysioterapeuter. Dette er den første. Hun kom på besøk til meg da jeg var innlagt ved Slagavdelingen.  

I tiden jeg er innlagt ved Ullevål Sykehus, har jeg totalt fire fysioterapeuter. Dette er den første. Hun kom på besøk til meg da jeg var innlagt ved Slagavdelingen.
 

På sykehuset er det en nokså stor treningssal.

Jeg ruller bort til dørinngangen, og ser to fysioterapeuter som trener hver sin pasient. Benker, slynger, treningsballer. Blikket mitt trekkes mot julissollyset som skinner inn gjennom vinduet. Det gir rommer en varm aura, som gir meg lyst å trille innenfor.

Trening med fysioterapeut står på plakaten hver eneste dag, noen ganger to ganger om dagen. Men jeg orker nesten ingenting.  Kontrasten til mitt fysisk aktive liv forut for slaget kunne knapt være større.

Få slagrammede er så trøttbare og blir så sliten som du, sier sykepleierne til det at jeg stadig må sove.

Trøttbarheten kalles for fatigue, skulle jeg senere lære at det het. Det betyr en overveldende mangel på energi og et enormt behov for søvn. En redusert utgave av meg forut for slaget og nesten to måneder i sykehussenga på Ullevål Sykehus, har satt sine spor. Jeg er bare 50 kilo fordelt på mine 170 cm, og jeg må veies på legevisitten.

For første gang i livet er jeg for tynn.

Jeg begynner sakte, men sikkert å ta de første stegene tilbake til det gamle livet mitt. Jeg lærer å sminke meg på nytt ved å bruke venstre istedenfor høyre hånd, og resultatet blir at jeg ser ut som en karnevalsdronning.

Når jeg pusser tennene, lærer jeg å bruke begge hendene. Tanken er at den lamme høyrehånden skal være med i alle gjøremål. Jeg som hadde vært høyrehendt tar blyanten opp med venstre hånd og forsøker å skrive opp ting som må handles på handlelista som jeg skriver til min personlige shopper:

Lista ligger foran meg.

Fem par strømper Steen & Strøm.

T-skjorte som er høy i halsen.

Hvit linbukse.

Barberhøvel.

Sommer trekant-bh.

Joggebukse.

 

Papiret glir unna.

Jeg forsøker å holde det fast med den lamme høyre hånden, men det går dårlig. Skrivingen går sakte, og det som blir rablet utover papiret ser ut som kråketegn. Molefonkent ser jeg ned på handlelista jeg har skrevet. Skjelvende håndskrift. Rare og bortimot uforståelige bokstaver.

Jeg hadde en gang en pen håndskrift.

En annen utfordring er hvordan jeg skal få på meg bh-en? Løsningen er først, mens bh-en ligger i fanget, å hekte på låsen med en hånd. Jeg får etter litt styr det til med min ene hånd for deretter å dra bh-en over hodet som en genser.

Det går bedre etter hvert.

Noe annet er at høyre arm, den dårligste, alltid skal først. Hvis ikke er det helt umulig å komme videre, enten det er å få på seg tøy eller ryggsekk. Det går fort inn som en av vanene mine.

Av uverdige forhold, så greier tynne meg fremdeles ikke å dusje alene denne sommeren. Jeg må ha en hjelper med meg. Men jeg begynner å snike meg til å rulle på do alene. Jeg får flere advarsler fra sykepleierne, og en gang faller jeg fra rullestolen nedi søppelbøtta. Jeg slår meg ikke, men jeg rekker ikke opp til knappen på veggen som tilkaller hjelp, så jeg må vente på at noen skal komme. Jeg holder imidlertid fram rampestrekene for det.

Men dusje kan jeg altså ikke gjøre alene.

Ikke ennå.

Stadige gjentakelser er min måte til å gjenlære å lese og forstå, skrive og snakke igjen. 

- Han går sakte, leser jeg.

- Hvordan går han? spør ”logopeuten”.

- Sakte, svarer jeg.

”Rabarbra”, leser jeg høyt ut fra papirene hun har med.

Jeg får håpe at neste gang jeg trenger ordet, så er det inne i hodet mitt slik jeg slipper å si ”aaah”. Det er nemlig det som er det typiske for min afasi. Ikke noe ord dukker opp i mitt hode. Det føles tomt.

Jeg var på vei, men veien fram synes uendelig lang.