Sunnaas Sykehus

Fra min første helgeperm hos broren min.

Fra min første helgeperm hos broren min.

Alene nå. Så redd jeg er.

Min absolutte favoritt blant sykepleieren på Ullevåls slagavdeling har pakket sammen sakene mine og lagt dem i kofferten, før hun triller meg ut til drosjen som venter utenfor.

- Lykke til, Ragnhild, sier hun, det blinker i det blå blikket hennes, og hun gir meg en klem.

Så er jeg alene.

Setebeltet er festet rundt meg der jeg sitter i baksetet på den svarte Mercedesen. Solbrillene på nesen. Drosjeturen i sommerlufta på vei mot Sunnaas Sykehus er preget av hvor redd jeg er.

For første gang siden slaget er jeg ute i virkeligheten på egenhånd. Eller det vil si nesten. Taxisjåføren er her. Han forsøker så godt han kan å konversere med meg gjennom et par setninger, men gir snart opp og kjører i taushet utover til Sunnaas Sykehus.

Å bli trillet inn i bygget  på Sunnaas Sykehus er som å komme til en annen verden enn den på Ullevål. Lukta er annerledes, interiøret lyst og trivelig, medpasientene er relativt unge, og jeg har Oslos største terrasse for mine føtter!

I tre måneder skal jeg være her.

Neste morgen våkner jeg, strekker meg ut etter klærne mine som ligger på stolen ved siden av senga. Det er skymt, og litt sen sommer i lufta merker jeg på draget fra det åpne vinduet. Å få på seg klær er et ork og tar lang, lang tid, og særlig å få bh-en over hodet, er besværlig. Men etter litt tid og frustrasjon får jeg karret meg oppi rullestolen og triller bort til vasken.

Vann i ansiktet og på med kontaktlinsene. Jeg sliter litt med den venstre denne morgenen, men etter tredje forsøket og litt tårevåt sviing i øyet, sitter den. Ruller ut av rommet og inn på toalettet. Låser døren bak meg, selv om det ikke er lov. Også det å være på do tar frustrerende lang tid, klær som skal av og deretter på igjen, hånd som skal vaskes deretter.

Jeg holder meg imidlertid unna papirbøtta nå.

Jeg er blitt bedre.

Jeg ruller ut på gangen og mot spisesalen. Det blir en fin dag. Lyset over fjorden lover det.

Spisesalen, jeg gruer meg til den.  Sakte ruller jeg fremover og stanser ved inngangen, speider etter en av sykepleierne som jeg hilste på ved ankomst i går, ser om hun er her. Og lykkeligvis, der kommer hun smilende mot meg, med en munter kommentar. Hun viser meg hvor jeg skal sitte. Det står  ”Ragnhild” på et skilt skrevet pent med håndskrift.

Jeg er glad for at jeg er plassert ved et annet spisebord enn der han sitter, han som snakker høyt og i tulliball mens han ler, den mannen. Jeg er redd for å være for nær ham. Han er, som meg, også slagpasient, som de er alle de rundt tretti pasientene som er innlagt på denne avdelingen.  

Tørre kneippskiver til frokost. Brunost. Syltetøy i små engangs porsjonsbeger. Leverpostei likeså. Det er fremdeles ikke noe grønt, ikke engang litt agurk. Kanskje er det meg som er for grønt vant, med frisk spinat underst på den grovbakte skiva, under skinke og en skive tomat med frisk basilikum øverst?

Denne dagen, som hver hverdag i tre måneder, består av soving, spising og trening. Eller:

Spising litt.

Trening nesten hele tiden. Øve i å lære å snakke igjen. Trene den lamme høyrearmen ved  å prøve å få liv i den igjen. Men viktigst av alt: Jeg skal komme meg opp av rullestolen og lære å gå igjen. Jeg skal! Så får det resterende komme etter hvert, tenker jeg.

Når jeg ikke trener eller spiser, så sover jeg.

Jeg sover mye.

Jeg får utlevert timeplan. Det står skrevet ned når jeg skal ha møte med ergoterapeut, som er fremdeles like kjedelig og umotiverende siden framgangen uteblir, videre timer med psykolog og logoped - og ikke minst, så er en til to økter satt av til fysioterapi hver dag.

Fysioterapeuten, en hyggelig, dyktig og lyshåret ung jente, kommer opp på rommet mitt denne mandags morgenen, og triller meg ned til den enorme fysioterapisalen i kjelleretasjen. Fra vinduene har vi utsikt til hele den indre delen av Oslofjorden.

I fysioterapisalen er tredemølla, som jeg skal komme til å bli godt kjent med de følgende månedene. Jeg får på egne sko som ser litt middelalderske ut, brune, med en liten spiss foran på tuppen, og jeg blir deretter løftet ut av rullestolen. Jeg er spent fast med reimer og tau og blir hengt opp med store kroker over rullebåndet.

Rullebåndet begynner å gå sakte. Ved siden av meg sitter fysioterapeuten og flytter mitt høyreben og hjelper meg til å gå. Tredemølla ser ut som et torturinstrument, men jeg kaller den for min reddende engel, for jeg lærer meg å gå igjen de tre månedene jeg skal være på Sunnaas.

Når jeg er ferdig med den daglige gåtreningen på tredemølla, blir jeg tatt ned og satt i rullestolen. Jeg lukker øynene, alt svimler inni meg. Fatigue. Jeg fokuserer på meg selv. Alt jeg tenker på er å få sove. Fysioterapeuten triller meg fra kjelleretasjen med det fine utsiktsvinduet over Oslofjorden og opp til andre etasje, og inn på rommet. Jeg må sove, ruller over i senga og sovner momentant. Sannelig, trettbarheten er stor. Denne fatiguefølelsen skal vise seg å bli et problem.

Ukas timeplan.

Ukas timeplan.