Slagavdelingen

Ambulansepersonalet har knapt sett reddere øyne enn det de så da bar meg inn på Geriatrisk Avdeling på en båre. Avdelingen ligger i et gammelt og slitt bygg, litt på utsiden av Ullevål Sykehus. Jeg føler jeg er kommet til det gamle Øst-Europa. Jeg vil rope etter dem:

-          Ikke gå, dere kan da ikke bare gå!

Men jeg roper det ikke, og jeg ser de rødkledde ryggene deres går ut døra.

 

Jeg får det ene av to enerom som er på avdelingen. Lille meg mot dem der ute, de gråhårede og rynkete.  I gangene på avdelingen ligger den stramme lukten av blandingen av medisinen e-colile og urin over alle møblene og rullestolene.

Blir den en del av kroppslukten min? undrer jeg meg på.

Alle slanger som tidligere har holdt liv i meg er nå borte. Jeg går fra hvit sykehustrøye til vanlige klær.

Jeg er mye, mye yngre enn de andre pasientene.

Hva gjør jeg der?

Jeg er livredd denne første kvelden på ny avdeling.

Jeg hører en mann som roper ”hjelp, hjelp”, om igjen og om igjen, fra naborommet. Jeg vil sperre meg inne på rommet mitt, selv om det er nedslitt og veggene malt i en skrekkelig gusjegul farge med en malingsflekk avskallet. Jeg får servert kveldsmåltidet klokka sju der inne, de tørre brødskivene uten grønt smaker ikke særlig godt. Det er fremdeles ikke noe agurk, dill eller råsalat.  Sentralkjøkkenet, som lager mat til ti tusenvis av pasienter, har åpenbart ikke penger til å servere helsesunn mat.

Slik går den første dagen.

Neste dag får pleierne lokket meg ut til å spise frokost sammen med de andre. Jeg triller ut fra rommet mitt, forsiktig og nølende. Det er ikke så ille som jeg har trodd, jeg er bare langt yngre enn alle de andre der.

Nå begynner rehabiliteringen. Jeg skal bli frisk i en fei, tror jeg, jeg skal jo tilbake i jobb før jul. Min treningsprosess skal imidlertid vise seg å bli både lang og intens. Det er en lang og smertefull vei som ligger foran meg.

Tanken bak rehabiliteringen er at nye hjernebaner skal etableres og nye hjerneceller skal ta over for de gamle og døde. Menneskesinnet har en utrolig evne til både å omkople nerver og skape helt nye veier for dem. Nye nervebaner kan skapes i hjernen ved at den samme fysiske bevegelsen gjøres om og om igjen.

Hjernen er en muskel.

Når hjernen har funnet en ny bane og kroppsdelen så svakt har begynt å fungere igjen, er det på tide å gå videre til neste kroppsdel. Dette er en lang og slitsom prosess, som er helt avhengig av egen vilje og innsats. Bare tanken på at det finnes flere milliarder hjerneceller i hvert menneskes hjerne og vi bruker et fåtall, er med på gi meg tro.

Nettopp tro på at det er mulig skulle det vise seg at jeg trengte.

De første tegnene på at rehabiliteringen viser framgang, kommer allerede første uka på Geriatrisk avdeling en varm sommerdag i juli, da jeg kan stå alene uten å holde meg i noe. For en følelse! Det kjennes fantastisk  å være frigjort fra rullestolen!

-          Jeg står jo, vel og merke med skinne, men jeg står, jubler jeg!

Framgangen er formidabel når bakterien endelig er ute av kroppen.

Etter hvert kan jeg ta et par steg. Ikke løping av 60 meteren akkurat, men tre steg i første omgang. Og tre blir til ti steg i løpet av ukene på Ullevål, sakte og ustøtt. Høyrebenet bundet opp av en skinne, men jeg går!

Mitt første mål på den lange veien tilbake til det normale er i ferd med å bli nådd! Jeg skal gå normalt og snakke rent i løpet av denne høsten, slik at jeg vil komme tilbake til jobb til jul.

Realitetsorienteringen er enda langt, langt unna.

Jeg skal komme til å sitte i rullestol i enda fire måneder.

Søsteren min skal komme på besøk en juli ettermiddag, og da overrasker jeg og fysioterapeuten henne med mine første steg: ”To lure andlet såg mot meg då eg kom, tydeleg at dokke hadde noko stort på lager, og det var det! DU KUNNE GÅ ALEINE!” skriver hun i hytteboka, som Marimekkoboka nå het på grunn av min afasi.

-          Ingen som har opplevd det samme etter å ha sittet i rullestol i lang tid vet hvordan den himmellykkelige følelsen er, forsøker jeg ivrig til å si til søsteren min.

Det er som vanlig et hav mellom det jeg ønsker å si, og som hadde vært det normale før jeg fikk slag, og det jeg presterer nå. Det er fint hvis hun skjønner det i alle fall, tenker jeg, og sukker frustrert.

Om ettermiddagen kommer eldstebroren min. Han triller meg ut til finværet. Vi ruller av gårde til vår faste og deilige parkplass. Jeg er i godt humør og nyter biter av indrefilet av rein med dill plukket i dag, som broren min har med.

Rødvinen mangler, men det kommer, noterer broren min seg i Marimekko-boka.