Hos logoped

-          Rynk panna!

Logopeden ser nøye på panna mi gjennom brillene på nesen. Hun holder et speil opp foran meg, og jeg kan se at panna mi rynker seg nesten likt på høyre side som på den venstre.

-          Bra! sier logopeden med det korte grå håret. Og nå lager du smilemunn!

Ansiktet i speilet lager smilemunn.

Pokker. Den venstre munnviken drar seg oppover til et smil, men ikke den høyre. Jeg prøver og prøver, men forgjeves. Jeg vet jo at begge munnvikene går oppover ved en ekte latter, men ikke nå.

Men skjevheten i ansiktet er på retur. Jeg som ikke har kunnet hviske, hvisker igjen. Og jeg kan rope! Borte er den monotone stemmen.

Men jeg kan ikke synge lenger, eller plyste.

Timene hos ”logopeuten”, som nå for meg er i ferd med å bli logoped, er min favoritt blant behandlingstimene, både fordi jeg merker selv at det går fremover, og fordi  jeg er opptatt av kommunikasjon .

Jeg noterer ned følgende om meg selv:

-          utelater viktige detaljer i en samtale

-          skifter tema for ofte i en samtale

-          trenger lang tid på å forberede et svar

-          nøler, stopper

-          gir uriktig informasjon

-          vansker med å bruke å bruke stemmeleiet slik jeg vil for å få uttrykt meg

-          vansker med å holde rede på de viktigste detaljene i en samtale

Men jeg kommer til å bli stadig bedre, skriver jeg. Det var i et tålmodig øyeblikk, men jeg er utålmodig. 

Etter tre måneder skal jeg ha den avsluttende behandlingstimen med logoped, som står foran sin pensjonisttilværelse.

-          I-N-T-E-R-N-A-S-J-O-N-A-L, leser jeg. Og videre: Det var veiledning på en rusinstitusjon.

Jeg leser sakte og tydelig, og nå får med meg alle leddene.

Smilende sier hun at hun kan telle på ti fingre hvem som hadde gjort samme fremgang som jeg gjennom den lange yrkeskarrieren hun har bak seg.

Jeg ser misfornøyd på henne.

-Jeg har jo store vansker med å fortelle en historie når jeg er ”i virkeligheten”, ute blant venner og familie, noe som er et stort problem for meg, sier jeg.

Jeg uttrykker mismot fordi jeg fremdeles snakker langt fra ”perfekt”. Istedenfor å se bakover og hvor langt jeg er kommet, fra null ord til fint å gjøre meg forstått, ser jeg bare fremover.

Hvorpå hun svarer:

- Du er en perfeksjonist, du må roe ned, ellers vil du få en svært tung rehabilitering. Du kommer til å bli helt bra.

Du kommer til å bli helt bra.

Ordene hennes festner seg hos meg. Er ordene en redningsplanke, eller en gulrot på veien videre?