Førlighet i høyre skulder!

Det er fysioterapi.

Igjen.

Jeg ser ut av vinduet. Det regner.

Det som er så fint er at jeg virkelig liker fysioterapeuten min, en voksen dame med kort hår og varme øyne.

- Legg deg ned her, du, sier fysioterapeuten og peker på fysioterapibenken.

Jeg har tatt av meg den grå treningsjakka med hette, som jeg alltid går med, og legger meg ned på benken. Det skal trenes arm i dag.

Jeg hater å trene arm. Jeg gir høyre arm beskjed om å løfte seg.

- Beveg deg, kjære armen min, vær på min side, sier jeg lavt.

Jeg har lært at jeg skal være snill mot min høyre side, ikke sint eller late som den ikke finnes.

Men den løfter seg ikke. Ligger der tam, slapp som en fisk på land.

Men fysioterapeuten er tilsynelatende like tålmodig.

- Så tar vi skulderpartiet, sier hun.

Jeg forsøker å etterligne det jeg gjør på venstresiden med den høyre. Jeg har forsøkt meg på dette hundrevis av ganger før, uten resultat.

- Herrrelighet, der er liv i skulderen, med ett nærmest roper hun ut mens hun ser på meg med tårer i øynene.

Er det sant? Gledestårene triller ned over kinnene mine. Er der virkelig liv?

- Det er første tegn til liv siden jeg fikk slaget for snart et år siden, gladhulker jeg.

Det er en glad meg som er tilbake på rommet mitt.

Vi har lært å formulere mål for oppholdet og den første tiden hjemme. Jeg er blitt selvhjulpen i morgenstellet. Jeg går med stokken Martinsen over lengre avstander, mens den blir stående igjen alene når jeg skal gå over på kortere avstander. Jeg har notert ned følgende:

Mål med oppholdet og den første tiden hjemme:

Full strekk i høyre kne ved gange

Klare å bære søppelposen i høyre hånd ved gange ned trapp fra 4. etasje, hvor leiligheten min ligger. Det er jo avgjørende for om jeg skal greie å bo hjemme at dette går fint. Med venstrehånden støtter jeg meg til gelenderet.

Klare selv å skifte på sengen med dynetrekk som har sideåpning

Gå uten stokk

Høyre hånd skal henge ned når jeg går

Klare å bøye og strekke ut i albuen i høyre hånd, med og uten vektbæring

Bedre grepet i min høyre hånd

 

Av langsiktige mål, noterer jeg nå ned følgende:

Komme tilbake i arbeid

Klare å gå til jobb 2.5 km

Løpe igjen

Oppnå flytende språk/normal tale

Utføre vanlig husarbeid

Gå i ulendt terreng

Gå på kino, teater, utstillinger, kafé og uterestaurant

På det avsluttende møtet med gruppa mi, som består av blant annet sykepleieren med det lyse håret og blir ledet av fysioterapeuten min, oppsummerer jeg at dette oppholdet har vært bra, til tross for den mørke, kalde krisen etter turen med hest og slede. Vi oppsummerer målene mine. Jeg sier jeg går fortere, dog med skinne, og ikke minst, jeg har førlighet i skulderen.

Avreisestatus: "Hun har beholdt troen på at hun skal bli mye bedre. Dette motiverer til innsats. Ved starten av oppholdet opplevde hun å være blant de dårligste brukerne, og hun syntes dette var tøft.”

Nå er det klart: Etter nesten ett år er gått siden jeg fikk slag, skal jeg tilbake til det normale, tilbake til virkeligheten igjen.

 

Jeg skal hjem.