Den våren da jeg ble nesten vegetarianer

Frustrert ser jeg ned på min middagstallerken. Blodig hjortebiff med poteter med parmesan og brokkoli.

Tidligere ville tennene mine begynt å løpe i vann, eller hva det nå heter, men ikke nå.

- La meg hjelpe deg, sier eldstebroren min og tar min middagstallerken og begynner å skjære opp kjøttet.

Han er som vanlig veldig trygg.

Jeg føler meg som lillesøster.

Jeg greier ikke en gang skjære opp hjortebiff.

Biff av storfe. Svinekjøtt. Kylling og lam. Pinnekjøtt. Svinemør. Mørpølse og hva de nå heter de sunnmørske rettene.

Det er den samme greia.

Jeg greier ikke skjære dem opp.

Derfor så slutter jeg helt å spise kjøtt denne våren, eller det vil si: Jeg spiser kjøttdeig.

- Jeg er vegetarianer light, tenker jeg, og ser at motivasjonen kunne ha vært mer stoisk.

Matstellet hos meg begynner å gå i Torskefilet fra Fjordland og Saritas Kylling Tikka Masala.

Ferdigmat.

Hjelpemiddelsentralen, representert ved en rødhåret og blid bergenser, kommer og leverer en stor eske fylt med ulike hjelpemidler til meg. Det er resultatet av bestillingen hun gjorde den alltid like glade ergoterapistudenten av hjelpemidler til bad og kjøkken for meg da jeg bodde på Sunnaas Sykehus,

- Jeg tar med en sånn potetskreller også, sa hun den gang smilende og pekte på bildet av skrelleren med gummisugekopp til å feste den fast i bordet, som var i brosjyren.

Bergenseren lager en fotovergang med striper av en grå grov anti-sklitape fra dusjen. Tanken er at jeg skal unngå å falle. Den er grå og grov, og kribler under beinet når jeg trør på den. Jeg er glad jeg ikke har badekar.

- Det er for vanskelig å komme opp i, tenker jeg.

På kjøkkenet får jeg en brødfjel med spikre, der brødet kan festes fast, slik at jeg kan skjære skiver. Men jeg har aldri helt skjønt greia med den der brødfjela. Tøff i trynet skulle jeg si at jeg derimot er en racer på å kjøpe brød på Rema, der jeg skjærer det opp ved hjelp av brødskjæremaskinen.

Men neida.

Brødskjæring er definitivt ikke min greie. Etter den første gangen, da jeg etter å ha fått brødet ut som skiver, men ikke får skivene inn i posen med en hånd og er helt på gråten, så må jeg spørre om hjelp. Det føler jeg som en nedtur. Etter det går jeg slukøret til bakeren og får oppskåret brød.

- Man får ikke speltbrød med havre på Rema, tenker jeg.

Jeg får også et utall små fjeler, som kan brukes til å holde fast skiva når jeg smører på leverpostei eller blåmuggost.  Jeg har også fått en kjøkkensil, men hva den skal brukes til? Sil er en av tingene jeg ikke trenger, tenker jeg fornøyd. Når jeg siler av vannet av pastaen, for eksempel, setter jeg den runde silen i blå plast i den lille skyllevasken.

Jeg setter meg ned på en kjøkkenstol og tenker over andre utfordringer jeg har:

Å ha på neglelakk er vanskelig, og å lukke glidelåsen på ytterjakker og treningsjakker. Å henge opp bilder med hammer er helt umulig, det samme gjelder å skru inn lyspærer i taklampa over kjøkkenbordet.

Blikket mitt sveiper over kjøkkenbenken, og stanser ved food processoren.  Jeg deler grovt alt som er av grønnsaker og putter det i kjøkkenmaskinen. Jeg er jammen glad for at jeg ikke levde for femti år siden, sukker jeg.

På en bjørketrefarget stol med hull i ryggen fra IKEA som står på gjesterommet, hoper det seg opp med nyvaskede klær. Haugen blir større og større for hver dag som går, for det er mye lettere å legge klærne på stolen enn å henge dem opp. 

Jeg må lære meg en måte å legge sammen klær med en hånd. Munnen blir min reddende løsning og den som blir brukt for å erstatte min lamme hånd. Jeg lærer meg å pare strømper med munnen til hjelp. Det er vanskeligere å få opp tørkestativet og henge opp klær enn det var før. Jeg sparker temmelig hardt i det ganske ilter av irritasjon de gangene det ikke går.

Og når jeg skal ha brettet tøyet pent (pent og pent) sammen, så tar det dobbelt så lang tid som det gjorde før. Jeg kan ikke rydde så fort som jeg pleide, det går dobbelt så sakte, eller heter det halvparten så fort?

En tid seinere er kompisen min invitert til middag, og hva annet lager jeg sta som jeg er enn oksesteik! Han hjelper meg med oppskjæringen.

En tid seinere er kompisen min invitert til middag, og hva annet lager jeg sta som jeg er enn oksesteik! Han hjelper meg med oppskjæringen.

Jeg halter inn i stua og synker sammen i sofaen, utslitt og temmelig frustrert. Jeg strekker meg og tar etter fjernkontrollen som ligger på stuebordet og skrur på TVNorge. Hvem skal møte hvem i The Millionaire Matchmaker undrer jeg meg på.

Det er fint å drømme seg litt bort, tenker jeg og ser interessert på hvordan Patti Stangers går fram i koblingen av det som kanskje skal bli ektepar.

Resten av de nyvaskede klærne får jeg ta i morgen.