Fra å være slagpasient til å bli slagrammet

Vann skal doktorgradsstudenten få.

Vann skal doktorgradsstudenten få.

Det ringer på dørklokka mi hjemme i Schweigaardsgate.

Jeg halter så fort jeg kan bort til døren. Jeg vet hvem det er.

Det er doktorrrrrren.

Jeg er med i en undersøkelse blant slagrammede, og doktorgradsstudenten har gjort en test på meg to måneder etter jeg fikk slag, da jeg var innlagt på Geriatrisk Avdeling ved Ullevål.

Undersøkelsen består av at jeg svarer på spørsmål som han stiller muntlig. Jeg kan ikke huske hva han spurte om.

Den gang brukte jeg hele fire ettermiddager på å svare på alle spørsmålene hans. Jeg ble så trøtt. Nå gjentar han samme undersøkelsen på en ettermiddag.

Han minner meg på at jeg den gang hadde gitt uttrykk for at jeg var i en glassboble. Det ikke å kunne uttrykke seg, samtidig som jeg forstår hva som blir sagt til meg, føles som om jeg befinner meg i en glassboble. Jeg er blitt fortalt en skrekkhistorie om en pleier som snakket høyt inn i øret på en eldre mann som ikke greide å snakke i det hele tatt, som om det hjelper. Tenk om jeg fremdeles hadde befunnet meg i glassboblen...

- Glassboblen er heldigvis stort sett knust nå, tenker jeg, stort sett. Jeg tenker på hvordan det var i går, da jeg opplevde at språket med ett forsvant og jeg ikke kom på hvordan jeg uttrykker appelsin. Jeg var heldigvis ikke sammen med fremmende, men ble sittende stum sammen med søsteren min og ikke greide å gjøre meg forstått.

Jeg har pyntet bordet til doktorgradsstudenten skal komme.

Jeg har pyntet bordet til doktorgradsstudenten skal komme.

Jeg begynner i terapi hos psykolog.

Legen min har søkt om det og psykologen holder til i nabobydelen.

Jeg er ilter der jeg og stokken Martinsen kreker oss på vei til Tøyen, som bydelen heter.

Trafikklyset står der og skifter farge som et glitrende juletre. Jeg er redd for å krysse veien, og jeg gruer meg der jeg står og venter på at rød mann skal bli grønn.

Og der blir det grønn mann.

Rød mann blir grønn.

Rød mann blir grønn.

Jeg går ut i gangfeltet, men perioden med grønn mann er for kort til at jeg greier å komme meg over veien.  Høyre side stivner i angst. Og der kommer en blå Audi, som stanser opp og jeg prøver å stavre meg videre og komme meg i trygghet på den andre siden.

Jeg kjenner tårene presser på, men tenker i takknemlighet på Audisjåføren som stanser opp for meg istedenfor å bruke fløyta.

Det  er det samme som jeg opplever på tur i nabolaget, tenker jeg, som dagen før, da jeg skal krysse den brede veien Grønlandsleiret ved Grønlands Torg. Jeg må jo lære å krysse den fordi den er sentral i nabolaget i Oslo. Jeg er redd. Med museskritt og i sakte fart begynner jeg å legge ut på turen over veien. Men det viser seg snart at grønn mann blir rød da jeg er midtveis. Det føles som om bilene kommer i et enormt tempo, glefsende og aggressive.

Jeg sukker lettet ut fordi jeg er uskadd, og halter videre til psykologen.

Nå er jeg kommet fram til Tøyen. Jeg går innover mot inngangen på det røde mursteinshuset fra 1970-tallet, men stanser ilter ved døren inn til bygget. Der kommer jeg med stokk, jeg har ingen ledige armer og møter den vanskelige døren.

Hvorfor er det ikke handikappåpner her?

Alle offentlige bygg bør ha det.

Er ikke dette lovregulert?

Selve terapien har ingen positiv virkning. Jeg må fortelle historien min enda en gang. Men jeg er så lei av meg selv. Jeg slutter etter kort tid.

Så sint av frustrasjon er jeg over alt jeg ikke får til.

Det er for tidlig, altfor tidlig, å gå i terapi. Jeg vet heller ikke om jeg har truffet den riktige psykologen.

En tid senere er jeg til hjertekontroll ved Ullevål.

Alt er fint.

I rapporten skriver legen ved hjertemedisinsk i min journal:

Hun har fortsatt betydelig sequele med totallammelse i høyrearm. Dårlig gangfunksjon også, men klarer seg for øvrig ganske bra.”

Han skriver det ned som det er. Den dagen da jeg åpnet postkassa og fikk brevet der disse ordene stod, var en dårlig dag. Det var tøft å lese ordene, for inni meg er jeg langt bedre enn det jeg fremstår som utad.  Inni meg knyter jeg fremdeles på joggeskoene og låser meg ut døren. Jeg tar trappene i to jafs, og setter av gårde på løpetur med vind i håret og solen i ryggen. Utad vil jeg gjerne skjule at jeg har et handikap i det hele tatt.

En eldre mann kommer bort til meg. Han la tydeligvis merke til meg da jeg bar tungt bortover Grønlandsleiret, og spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg smiler til ham, og sier nei takk, sta som jeg er. Det er fint å vite at folk tilbyr sin hjelp.

Verre er det med mannen jeg støtte på ved Oslo Kretsfengsel:

 - Går det bra med deg? Var det på sykehuset du fikk skaden?

Jeg oppførte meg som en femåring, da jeg nekter å svare. Det skulle bli mange kommentarer i årene som fulgte. Har du brukket foten, er en gjenganger og  et optimistisk ”God bedring!”

Jeg smiler slapt tilbake, en smule hemmelighetsfullt, men jeg sier ingenting.

Det var først da jeg aksepterte konsekvensene av å ha fått slag flere år senere, at jeg begynte å svare at ja, jeg er delvis lam i høyre fot og arm grunnet et slag jeg fikk for mange år siden.

Men jeg er langt unna å akseptere situasjonen.