Til grønnsakshandleren

Herlighet, for et vær!

Jeg ser på regndråpene som sakte renner nedover vindusruta.

Det er i dag det skal skje: Jeg skal ut å gå, og jeg skal til grønnsakhandleren på hjørnet nede i Schweigaardsgate. Jeg må jo det. Jeg har invitert ei venninne på lunsj, og trenger litt av den deilige, feite fetaosten og de store, sorte olivenene. Jeg trenger det til fetaost-salaten som jeg tenkte at jeg skulle lage og servere, ved siden av solmodne tomater og rødløk. Salaten er passe enkel å lage i stand med en hånd.

Å gå til grønnsakhandleren føles som en ekskursjon. Det er bare noen få hundremeter dit ned, men likevel har jeg kartlagt hvert et fortau om det heller innover eller utover. For om det heller innover, er det bra, heller det utover er det krise. Da vrir høyrefoten seg utover og nekter meg i å gå.

Jeg skal ikke finne på en teit unnskyldning for ikke å gå ut, sier jeg strengt til meg selv, som at jeg ikke føler meg særlig bra, eller er for sliten. Jeg er engstelig for å møte en ny hverdag igjen, utenfor sykehus og institusjon. Det aller verste, er at folk nå ser meg. Så jeg har to alternativer: Jeg kan enten forbli inne, og gjemme meg for alles øyne. Eller så kan jeg ta turen ut og møte det jeg opplever som nysgjerrige blikk.

Men i dag er tiden er kommet til å møte hverdagen. Dessuten skal jeg bli bedre, og tanken er at det vil skje gjennom å gå.

Jeg drar caps-en tett nedover ørene. Grei å ha mot invaderende regndråper. Jeg låser igjen den lyseblå utgangsdøra som har navneskiltet mitt med den lille sommerfuglen på, går sakte ned trinn for trinn av utgangstrappa og griper fatt i stokken Martinsen.

Så er jeg ute.

En husvegg ligger foran meg. Den er 30 meter lang eller så. Du ville antakelig ha sagt at det ikke er langt, men det er nettopp det, langt, når du ikke vet om du når fram. Men i dag nådde jeg fram, og jeg kan fortsette ned gata til grønnsakhandleren.

De nysgjerrige blikkene er kanskje ikke så nysgjerrige likevel. Folk har nok med seg selv.

Et helikopter viser seg på himmelen. Jeg er veldig opptatt av helikopter. Det har jeg vært siden jeg lå på Ullevål, og hørte at helikoptre kom inn og landet. Jeg stanser opp. Greier ikke å gå og å se opp i lufta på en gang.

Jeg må sjekke om helikopteret er et ambulansehelikopter. Jeg har fått fortalt at ved større ulykker, så må den tilflydde anestesilegen velge blant de rammede hvem som har størst behov for å komme til sykehus. Ikke den friskeste, som kommer til å overleve. Ikke den sykeste som kommer til å dø. Det er den hardt skadete som får bli med helikopteret tilbake, den som har sjanser til å overleve. Det er jo bare plass til en i helikopteret tilbake til sykehuset.

Jeg er glad jeg ikke er lege.

Jeg halter videre. Pokkers skinne! Det verker under fotbladet så jeg nesten blir gal, så stor er smerten i foten grunnet den harde skinnen av karbon. Resultatet er at jeg får spasmer og musklene rister ukontrollert. Jeg må stanse opp, legger Martinsen ned på bakken ved siden av meg og bryter av ristingen ved å presse hælen i bakken.

Da kommer han ut, mannen i 60-årene som bor på Frelsesarmeens hospits for rusavhengige, som jeg er nabo til. Han roper et par oppmuntrende ord til meg, noe om at han har fødselsdag til lørdagen og at jeg må ha en fin dag videre, han får i alle fall meg til å dra på smilebåndet.

Jeg halter videre med Martinsen nedover Schweigaardsgate, forbi bygningen som har et vindu som fungerer som speil. Speilet viser hele meg, hele høyreside med det stive kneet, foten som ikke blir strukket ut, og armen som er forknytt. Bevisst ser jeg ikke på mitt eget speilbilde. Jeg vil ikke bli deppa, ikke nå. Til slutt svinger jeg inn til innvandrerbutikken med deilige og fargerike frukter og grønnsaker ute på gata.

Neste utfordring er å komme seg opp murtrappa.  Jeg stavrer meg opp trappa og fomler inn døra med stokk, og kjenner at skoene mine er våte så det blir glatt på gulvet. Men det går det også.

Jeg har vært en dame på høye hæler som kom innom innvandreren på hjørnet for å kjøpe paprika og lollosalat til middagen. Smilte ned til ettåringen i barnevogn utenfor butikken. Det er som en drøm som har gått i stykker.

Det var slik jeg var, men ikke slik jeg er. 

Jeg finner fram til grønnsakene jeg skal ha, betaler og mannen bak disken fyller dem opp i ryggsekken jeg har med. Så er det samme styret når jeg skal ut av butikken, ned de glatte trappetrinnene og opp igjen Schweigaardsgate.

Da jeg kommer hjem igjen, sukket jeg tilfreds. Jeg har overlevd denne turen ut også.

Hvis jeg leter ordentlig, så er det et tegn på at jeg sakte, men sikkert blir bedre, og gradvis tar tilbake mitt gamle liv.