”Ikke de nødvendige ressurser til å foreta rehabilitering”

Det er blitt oktober den første.

Høstgult løv. Sommeren er pakket vekk. En frisk bris blåser forbi kinnet mitt.

Jeg er nervøs. 

Det er første arbeidsdag etter hjerneslaget for to og et halvt år siden.

 

En kollega møter meg utenfor bygget og gir meg en god klem.

- Endelig er du tilbake, sier han.

Siden jeg ble syk, har mye skjedd. Mens jeg har brukt tiden til å trene meg opp, så er Cappelen forlag, min arbeidsgiver, blitt slått sammen med Damm forlag.

Det går rykter om at vår direktør, som stadig har ringt til meg og spurt hvordan det står til, som er kommet på sykebesøk og har sendt blomster fra forlaget, skal slutte.

Vi står på farten til å flytte. Store endringer og omorganiseringer skjer.

Jeg grøsser, men er likevel sikker:

Min stilling i forlaget er sikker. Den er det, ikke sant vel? Jeg smiler til min kollega, og sammen går vi inn i forlaget.

Den moderne utseende resepsjonen er blitt malt irrgrønn, og de siste bokutgivelsene fra i høst står stilt ut. Marions slør av Roy Jacobsen. Jeg liker den forfatteren.

-  Velkommen tilbake!

Damen i resepsjonen stråler opp når hun ser meg, reiser seg og gir meg en klem. De brune øynene sier at hun virkelig mener det. Det varmer. Jeg føler meg velkommen tilbake.

Kollegaen min åpner døren for meg, vi går inn og finner heisen.

Inne i vår forlagsenhet er det mange hyggelig mennesker. De deler ut gode klemmer til meg. Jeg føler meg virkelig velkommen tilbake.

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

Jeg skal arbeide i 20 prosent stilling fordelt ut på to dager. Tirsdag og torsdag. Arbeidstrening. Så skal jeg gradvis øke stillingsbrøken.

-   Jeg er så glad for å være tilbake, sier jeg til sjefen min.

Men ettersom dagene går, blir det rarere og rarere stemning rundt meg. Jeg forstår ikke hva det er. Er det en slik marerittaktig prosess Franz Kafka beskriver det i romanen Prosessen? Etter to måneder er det slutt. Min leder sier at jeg kan ikke få igjen min gamle stilling og det er ikke noe annet til meg i forlaget.

Jeg gisper når jeg hører hva hun sier.

Sier de meg opp? De kan da ikke si meg opp?

Jeg pakker sakene mine.

Livet er så definitivt ikke blitt slik jeg trodde, tenker jeg:

Jeg er 37 år og handikappet, uten verken mann eller barn, og nå også uten jobb. Jeg er ingenting.

Den store tunge forlagsdøra smeller tungt igjen bak meg

- Du er blitt dummere fordi du har hatt hjerneslag, føler jeg at det blir hvisket innenfra.

Så står jeg der, med tårer i øynene, og venter på at drosjen skal komme.

Jeg føler jeg er for dum til å komme tilbake. Jeg er blitt målt og ikke funnet god nok, tenker jeg da drosjen ankommer og kjører meg hjem.

Hjemme slenger jeg meg ned på sofaen og sturer.

-   Hvordan kunne de?

Alle klærne er på, kåpe og skjerf, ja, ikke en gang skoene tar jeg av. Etter kort tid, ringer telefonen. Det er Sven, professor i historie og ansatt ved Institutt for forsvarsstudier. Som nyutdannet hadde jeg vært ved instituttet i en toårsperiode og han var en god venn av meg:

-   Du kommer hit i morgen. Vi finner et kontor til deg. Du kan arbeide med oversettelsen av Alexandra Kollontaj sine dagbøker, avslutter Sven.

 

Det var begynnelsen på mine vel tre år ved instituttet.

 

Jeg får i januar et brev fra forlaget, der de viser til NAV og min arbeidsevne. De skriver at de ikke finner relevante arbeidsoppgaver i forlaget, og til slutt:

Vi innehar ikke den nødvendige kompetansen til å tilrettelegge for en faglig forsvarlig og målrettet rehabilitering innenfor forlagets virksomhet.”

 

Handlingen deres føltes som et piskeslag over meg som forsøkte å reise meg. Det var uredelig å si at jeg var velkommen tilbake når jeg to måneder senere fikk følelsen av at det bare var en skinnsak.

 

I ettertid kan jeg si at kompetansen til å nærme seg meg ikke var til stede.

 

Institutt for forsvarsstudier ligger innenfor gåavstand, så jeg begynner å spasere. Så frisk er jeg.