Lengselen som aldri forsvinner

Jeg er deprimert.

Jeg ligger i sengen. Klokka er snart to denne vårlyse ettermiddagen Soverommet er svalt temperert, vinduet er åpent.

Jeg stirrer på den sjokoladebrune veggen, som ble malt i fjor av søsteren min.

Tenker på hvordan det er å gå ute i virkeligheten. Absolutt alle kan se at jeg går sakte, at jeg drar på høyrebenet, at jeg halter og går rart. Jeg går med stivet ledd i kneet, livredd for at jeg smertefullt skal tråkke over. Jeg løfter benet ved å løfte med hofta, ikke med hele foten. For meg var det å gå den største selvfølgelighet før slaget, gå på en estetisk vakker måte. Vrikke på rompa. Nå er det viktigste å komme meg fremover.

Du går ”rotete”, sier fagmannen. Jeg vet ikke om jeg orker å gå til ham igjen. Han trekker meg ned istedenfor å bygge meg opp. Kanskje han oppfatter meg som en innsjø full av god selvtillit? Jeg vet at noen tar feil der, at jeg kan lure.  Jeg føler at jeg vaker rundt på havbunnen som en kreps. Jeg kan finne meg ensandgrop og skjule meg. 

Min selvtillit er den dårligste den har vært hittil i livet.

Når jeg går, er en skinne festet på mitt høyre ben, som hindrer droppfot og hjelper meg å gå fremover. Skinnen er svart av farge, går fra like under kneet og til helt under foten og er festet med borrelås rundt kneet. Den er laget av karbon og er knallhard, så jeg får smertekramper etter å ha gått litt med den. Den er et tveegget sverd. Uten skinnen kan jeg nemlig ikke gå. Med skinnen får jeg usigelig vondt.  Jeg kan ikke gå med stramme bukser og bare med kraftige sko.

Som jeg forakter det slaget jeg har fått.

Hverdagen er en kamp. Det å ikke kunne gå dit jeg vil og når jeg vil det, å miste sin mobilitet, er det verste. Å være på en utenlandstur til København eller Roma er en utfordring. Jeg kan ikke gå så langt eller så fort som tidligere.  Det verste er situasjoner der jeg ikke kan komme meg fremover fordi foten nekter å samarbeide. Den skjelver av spasmer og fotbladet vrir seg utover til høyre. 

Jeg dør nesten av skam når jeg tenker på det. Jeg lukker øynene.  Trekker den høyre foten opp i senga og bøyer kneet. Hånda må hjelpe til. Dette er nok en ting jeg ikke kan gjøre som jeg gjorde før. Pokkers stive beinet.

Som den ettermiddagen jeg er på vei fra Rimi og skal hjem med ryggsekken full av matvarer. Da skjer det. Jeg kommer ikke av flekken fordi høyrefoten ikke vil samarbeide med meg, den skjelver og fotbladet vrir seg ut. At høyrehånden er helt lam greier jeg å skjule, men ikke foten. Den gjør ikke som jeg sier. Det kommer en ung mann forbi, han stanser og spør meg om jeg trenger hjelp.

 - Nei takk, det går fint, hører jeg meg selv svare.

Fint? Det er et gammelt reflekssvar fra før slaget å si nei takk til en håndsregning. Det går jo ikke fint! Hvorfor svarte du det, Ragnhild, hvorfor være så egenrådig? Hvorfor skal du på død og liv greie alt selv! Jeg kommer meg hjem, det er heldigvis ikke langt. Skal jeg lære meg å leve med det å gå så dårlig, undrer jeg meg.

Langsomt flytter jeg blikket mot soveromsvinduet, i retning av lyden av barn som leker. Jeg kan ikke se barna, men av lyden av høy fart og lykkelige hvin, så kan jeg høre at de husker.

Gjennom å trene skulle jeg komme meg tilbake til god, gammeldags form, det hadde jeg trodd for mange år siden på Sunnaas og Cato Senteret. Fremgangen hadde jo vært ganske formidabel i begynnelsen. Jeg hadde lært å gå og snakke igjen, men nå har den stanset opp.

Formen vil antakelig ikke bli bedre. 

Det er år siden jeg har vært hos fysioterapeut. Trening gjennom å gå, som hadde vært mitt store mantra, kan jeg bare glemme. Og så er jeg så uendelig trøtt Det er fatiguen. Det at jeg er så trett på jobb når klokken runder lunsjtid, plager meg. Også her er jeg blitt en annen. Helvetes mangel på energi.

Gradvis legger jeg på meg, og jeg trives ikke i den nye kroppen min. Før var jeg en standard størrelse 38, nå er jeg en 42. Ikke bare går jeg stygt, jeg er småtjukk og uelegant også.

Jeg føler en stor sorg, sorgen over alt jeg har mistet.

Jeg kan ikke løpe en tur i marka, slik jeg pleide, ikke stupe i havet, ikke spenne på meg skia og ta med engelsk setteren til pappa på tur. Jeg kan ikke en gang vaske opp, ikke gå på høye hæler, ikke kjøre bil, eller ta over yndlingsferiestedet mitt. Karrieremulighetene ligger brakk. Jeg kan ikke få barn.  Fra å være en selvstendig ung kvinne, er jeg blitt avhengig av andres hjelp.

Slaget tok det bort fra meg. Kjæresten, som jeg savner, hvor skal jeg møte ham? Og når man ikke får anledning til å stifte familie, da faller en utenfor mye sosialt i samfunnet. Sjansen for å bli ensom er stor. Ved siden av det ikke å få barn, og ikke gjøre karriere, så kan jeg ikke betro meg til noen om hvordan jeg egentlig har det, for jeg er livredd for å bli oppfattet som sutrete. Mammas setning, som hun brukte som svar på min klaging da jeg gikk i grunnskolen, kommer opp og gjør seg nærværende:

- Det er ikke verre for deg enn for andre. 

Er det verre for meg enn for alle andre?

Jeg skammer meg. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, har jeg lest en gang i en psykologibok, og får deg til å føle deg liten med ønske om å synke i jorden. Den dype skammen, smerten over ikke å fortjene bli elsket. Jeg skammer meg over den jeg har blitt, over måten jeg gikk på, ja, over av og til ikke en gang å få til å gå.

Skamfølelsen gjør at jeg gradvis bryter meg selv ned som samfunnsborger. Jeg kan knapt se meg igjen blant alle menneskene og føler at jeg snart ikke kaster skygge lenger.

For å unngå å kjenne på denne forferdelige følelsen av skam, så isolerer jeg meg i leiligheten. Jeg fortjener virkelig ikke å bli elsket. Jeg snur meg rundt, på magen.

Jeg tenker på det unge pene paret, misjonerende, som hadde stanset meg på grunn av min gåmåte og spurte om de kunne be for meg. Be for meg? Jeg burde ha håndtert dem på en stoisk og verdig måte, hadde jeg bare gjort det, men jeg ble forvandlet til en 7-åring igjen, og freste:

- Nei takk! La meg være i fred!

Jeg greier ikke å ligge så lenge på magen, så jeg snur meg rundt på ryggen igjen. Jeg drar dyna så langt over hodet jeg får til. En skamfølelse brer seg ut over meg og under hele dyna.

Jeg har alltid vært opptatt av det jeg putter i munnen. Også her gir jeg opp. Nå blir den selvlagde frokostblandingen erstattet med øl, ferdigpizza og potetgull.

Leiligheten, som jeg før hadde vært så glad i, der jeg tente stearinlys og skaper hjemmehygge, ligger mørklagt. Klær er strødd rundt omkring overalt. Telefonen, som jeg hører ringe langt borte, tar jeg ikke. Den siste personen jeg har snakket med, er pappa. Det er for en uke siden.

Ensom. Isolert.

Alt er grått-i-grått med et innslag av svart. Jeg er dypt deprimert. Orker ikke å gå på jobb, heller ikke denne uka. Istedenfor blir jeg hjemme, under dyna. Resignasjonsfaren er kommet for alvor. Når jeg alvorlig vurderer å si opp den jobben jeg så lenge har kjempet for, så forstår jeg det. Jeg tenker at jeg skal gå ned til den brune puben i nabolaget, bestille drinker for å glemme hvordan livet var blitt, og sakte drikke meg i hjel.

Hva er meningen, spør jeg meg selv. Jeg er ung og funksjonshemmet, og som jeg hater det ordet! Er det slik livet mitt skal bli? Preget av den totale meningsløshet? Hva skal jeg fylle livet med? Jeg er blitt fratatt mitt livsprosjekt. Jeg fikk leve etter de dramatiske dagene i 2005, men jeg har mistet gleden over å være i live.

Orker jeg å leve slik? Hvordan er den enkleste måten å dø på? Drukne? Eller en overdose med tabletter? Men hvem kan finne meg da. Jeg grubler meg fram til Marek, som vasker i leiligheten. Han har nøkkel til å komme seg inn. Slik sett slapp mine nærmeste å se meg død. Men jeg gjør ingenting konkret i forhold til å ta mitt eget liv. Jeg kan ikke påføre pappa en slik sorg. Ikke nå.

Selvdisiplin er viktig, men den er ikke til stede, det merker jeg.  Den indre kritiske stemmen blir bare sterkere. Jeg er på et lavmål og må gjøre noe med livet. Jeg skal prøve disiplin. Hvordan kan jeg snu det negative til noe positivt?

Uten eksistensielle problemstillinger, står jeg praktisk talt på bar bakke. Jeg leter rundt meg og forsøker å finne mening å fylle livet med, men jeg finner det ikke. Til og med strukturen over en hverdag er borte. Pappa snakker om viktigheten av å holde måltider. Også den viktigheten er borte.

Slik ligger jeg i senga og tenker gråsvarte tanker, dag etter dag, uke etter uke.

Jeg skal gå på jobb neste uke. Jeg skal ikke isolere meg. Jeg skal henge opp en lapp på badet, som jeg ser på hver gang jeg er på do. Med store bokstaver, skrevet med rød tusj, står det:

”Du er flink. Du går på jobb. Du er min heltinne.”

Og ønsket om å bli bedre er sterkere enn ønsket om å resignere.  Jeg vet ikke hva som spilte inn, men en vakker høstdag gikk jeg på jobb igjen. Solen skinte, også på meg, og jeg er overrasket over at folk er så glade for å se meg igjen. Kanskje jeg er en del av del av samfunnsmaskineriet likevel, ikke bare utenfor, i isolasjon?  

Jeg greier ikke å snu alene, men jeg må ha hjelp utenfra. Motivasjonen kjenner jeg er svært, svært viktig, for denne endringen vil koste både tid, energi og krefter.