Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?

Mitt krittbleke ansikt ligger rett mot hans snute i den store dobbeltsenga hjemme hos mamma og pappa.

Det er påske og jeg har tatt flyet nordvestover og hjem.

Han har vokst seg til en vakker engelsksetter hannhund. Brun og hvit mot lyseblått sengetøy. Yr heter han.

- Mamma ville sikkert gått bananas hadde hun sett at han ligger i sengen min, tenker jeg, og stryker Yr over hodet. Han sover nesten nå.

Jeg har unnskyldt meg og sagt at jeg er trett og vil hvile overfor foreldrene mine.  Klokka er ikke mer enn tre på ettermiddagen, jeg har gått trappa opp til soverommet mitt med Yr svinsende glad og lykkelig foran meg. Han stanser foran soveromsdøra mi, ser forventningsfullt på meg og venter på at jeg endelig skal greie å karre meg opp trappa og lukke opp døra.

Yr hopper lykkelig oppi senga mi, som ikke er oppredd fra i morges. Han tramper litt rundt for å finne den ultimate liggestillingen, mens jeg deiser ned ved siden av ham.

- Du er alltid glad og fornøyd, du, sukker jeg misunnelig.

Livet og dagene er grå, tenker jeg, med et innspill av svart.  Nå har Yr lukket øynene og sover.  Heldige deg, sier jeg lavt mens jeg klør ham bak øret.

Yr sovner nesten.

Yr sovner nesten.

For noen år siden var jeg blitt med pappa til Molde. Der hadde en veldig tålmodig svart og hvitfarget hundemamma passet på Yr, som enda ikke hadde fått navnet Yr, og søsknene hans. Pappa skulle velge ut hvilken valp han ville ha. Selv falt jeg umiddelbart pladask for det brune og hvite lille nøstet, som gang på gang forsøkte å krabbe opp på meg. Han ville åpenbart ha kontakt! Han var så sjarmerende! Pappa likte han åpenbart godt også, selv om han utad sa at den valpen skulle vi ha fordi ”ho Ragnhild vil ha han”. Det ble Yr som et par uker senere lå i kassen i bilen til pappa. Jeg var fornøyd, og pappa var fornøyd.

Brått ringer mobiltelefonen. Yr åpner øynene, gløtter halvdøsig på meg, mens jeg ser forskrekket ned på telefonen. Hvem i all verden kan det være da, nå når det er påskeferie og greier spør jeg halvhøyt Yr, som om han kan svare. ”Ukjent nummer” kommer opp i displayet. Men jeg tar likevel telefonen med et spakt: ”Hallo…?”

Stemmen i den andre enden av røret kremter, før mannstemmen sier med sitt nordtrønderske stemmeleie:

- Ragnhild, god dag. Det e hainn Joralf Gjerstad som ringer.

Jeg reiser meg halvveis opp og sperrer opp øynene: Det er selveste Joralf Gjerstad, mer kjent som Snåsamannen, som ringer til meg midt i påska, han som har fått hemmelig telefonnummer, har pensjonert seg og er utilgjengelig ! Til lille meg, som ligger hjemme på pikerommet sammen med familiehunden og er deprimert.

Snåsamannen er kjent for sine helbredende og varme hender, og aller mest, sine synske evner. Joralf har behandlet over 50.000 mennesker hjemme på Snåsa uten å ta en eneste krone for det. Ingar Sletten Kolloen skrev bok om ham i 2008. Boka ble en bestselger, og hele Norge ville ha en bit av selveste Snåsamannen.

Eldstebroren min ringte til meg den gang, og ba meg komme til hotellet der Snåsamannen bodde tidlig neste morgen.  Han var i Oslo for å promotere boka si. Broren min hadde møtt Snåsa-mannen i jobbsammenheng. Han hadde fortalt Snåsamannen om meg, hvorpå Snåsamannen hadde sagt at han gjerne ville møte meg.

Jeg er mer enn nervøs, da jeg i god tid tar en mørkeblå Mercerdes-drosje til hotellet i sentrum. Jeg skjelver ukontrollert i slag-siden, da jeg skal gå ut av drosjen med stokken på min friske venstre side. Vil jeg greie å gå inn i hotell-lobbyen? Jo, på sett og vis greier jeg det, der kommer eldstebroren min mot meg og gir meg en klem, før vi sammen tar heisen opp til 5. etasje og han viser meg hvor Snåsamannen bor henne.

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Jeg er så nervøs da forfatteren Ingar Slettan Kolloen åpner opp døra fra innsiden, en mann som vanligvis har en beroligende effekt på meg og får meg til å le, men ikke i dag. Min høyre fot vender seg bort fra meg, hele høyre side rister og jeg greier knapt gå. Jeg er veldig glad jeg tok stokken min, tenker jeg, uten den hadde jeg ikke klart dette.

Slettan Kolloen lukker døra bak seg og går, og vi er alene, Snåsamannen og meg.

Han sitter i en dyp stol med stokken sin mellom beina. Han er over 80 år og sliter med et kne. Han har verdens varmeste brune øyne, og unnskylder seg med at han hører så dårlig, derfor høreapparatet. For andre gang sier han at jeg må ikke være nervøs.

- Jeg vil alltid huske deg fordi du har opplevd så mye og ille, din unge alder til tross, sier han innledningsvis, før han spør meg om noe viktig:

- Hvorfor har du gitt opp?

Det er et menneske du må kontakte, sier han:

- Din behandling er helt nødvendig å gjøre sammen med vedkommende.

Hvem kan det være han tenker på, stunder jeg, kanskje fysioterapeuten min, som jeg ikke har hatt kontakt med på lang tid? Han understreker gang på gang at det vil bli tøft, det krever mye trening, men sammen vil vi greie det. 

- Og så må du ikke bli deprimert, sier han om igjen og om igjen.

Han tester foten min, gjør noen ting som fremdeles er uforståelige for meg. Gradvis blir jeg rolig, og det er en glad meg som munter går ut fra hotellrommet hans.

En uke etterpå ligger jeg rett ut i senga, orker ikke å stå opp.

Men nå ringer han til meg hjemme i påska, der jeg altså ligger i senga sammen med Yr klokka 3 om ettermiddagen.

Han sier han ofte tenker på meg. Han spør meg hvordan det går.

Jeg svarer, som sant er, at spasmene i armen er blitt verre igjen.  At armen krøker seg opp. Jeg vil for all del ikke fortelle ham at jeg er deprimert.

 - Kjinne du varmen? spør han.

Å kjenne det gjør jeg, jeg er glovarm i øvre del av armen. Spasmene forsvinner og armen som tidligere var krøket, henger slapt ned.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.


Etter hvert legger jeg på telefonen, og ganske ivrig går jeg mot soveromsdøra mens Yr søvndøsig strekker på seg.  Dette må jeg fortelle til mamma og pappa, tenker jeg, før jeg sakte går ned trappa i gangen.

I Snåsamannen møtte jeg et fantastisk menneske. Jeg følte hans varme hender. Jeg følte han så meg og problemene jeg slet med.  Enkelte mennesker har en evne som ikke kan forklares rasjonelt.

Men hvem er det Snåsa-mannen tenkte på, funderer jeg igjen mens jeg faller ned i en sofa med blikket festet på en skoddeklump rundt fjellet Hellandshornet.