Frykten for snø

Botsfengselet i bydelen Grønland i Oslo, badet i sol. Foran ligger den snødekte akebakken, som er en yndet ake- og lekeplass for barn.

Botsfengselet i bydelen Grønland i Oslo, badet i sol. Foran ligger den snødekte akebakken, som er en yndet ake- og lekeplass for barn.

Jeg ser ut gjennom vinduet på bylandskapet som har fått besøk av Kong Vinter. Det er vinter igjen og snø ute.

Jeg har alltid likt vinteren og snø - men det var før slaget.  Den første rimen på bakken, iskalde dager med sol, og etter hvert også snøen som legger seg og gjør mørke vinterdager lysere. Å gå først ikke så lange skiturer i desember, men lengre da årstiden begynner å nærme seg påske.

Jeg husker veldig godt påskedagene da jeg var barn. Den sterke sola som brente teinte barnekinn, og de bratte og nokså nifse bakkene ned fra fjellet. Pappa vet råd: Jeg står på mine korte ski mellom bena hans, og jeg kan hvinende erfare at i en slik fart som jeg med hans pappaski på utsiden av mine står nedover bakkene, så raskt kan ihvertfall ikke jeg gjøre alene. Senere blir det populært å gå på sunnmørske fjelltopper. Skifeller er påklistret under skiene og vi stavrer oss til topps. Vel oppe, tar vi av skifellene og kjører telemark ned de bratte fjellsidene.

Året etter jeg fikk slag, deltar jeg med min store treningsvilje på Ridderrennet. En gjeng fra Cato Senteret skal delta gjennom det som blir kalt for Nyskaddegruppa. Vi får alle en fysioterapistudent som skal gå sammen med oss. Jeg får ei fager jente fra Setesdalen. Jeg aner ikke hva jeg trodde. Tenkte jeg at å gå på ski var lett fordi det hadde gått så lett før? Tenkte jeg ikke på at jeg hadde tatt mine første steg bare måneder tidligere?

Årets dårligste skiløper i Ridderrennet for ti år siden.

Årets dårligste skiløper i Ridderrennet for ti år siden.

Resultatet er i alle fall at jeg blir Ridderrennets dårligste det året. Null mestring. Å gå på bortoverski er i og for seg vanskelig, med bare en hånd og en fot som ikke samarbeider. Verre er det i utforbakkene. Med fall og verdens skjeveste smil kommer jeg meg ned bakkene. Jeg føler meg elendig. Dårligste eleven i klassa. Det er en traumatiserende episode, og til tross for mange gode forslag: Jeg vil aldri mer gå på ski. Jeg gjorde meg ferdig med skigåingen da jeg var 35 år.

Min personlige trener, Henrik, smiler skjevt av min holdning til ski. Da får vi trene på det, sier han, og vil ta det opp på treningssenteret at de burde hatt langrennsmaskiner. - Når vi har to romaskiner, så burde vi også hatt en for langrenn, sier han.

Snø er ille, men kulde er verre. Det er som om muskulaturen på min halve side stivner ved at jeg fryser. Armen krymper seg litt ekstra når gradene kryper under nullstreken. Benet stivner. Det er som om musklene blir kortere og jeg får ikke til å strekke ut benet når jeg går. Med en kropp som stivner, kommer smerter til i den dårlige siden. Om natten kan jeg våkne av spasmer i benet. Det gjør vondt.

Jeg bruker hyppig mitt TT-kort når snøen har lagt seg, og tar taxi både til jobb og psykiater. Jeg føler meg mer som en slagpasient, mindre som en slagrammet. 

Jeg bruker hyppig mitt TT-kort når snøen har lagt seg, og tar taxi både til jobb og psykiater. Jeg føler meg mer som en slagpasient, mindre som en slagrammet. 

Jeg er også forferdelig redd for å gå på isen. Flerfoldige ganger går jeg ned de 62 trappetrinnene fra leiligheten, fast bestemt for å gå på Rema og handle. Så oppdager jeg snølaget som er kommet samme natt og som har lagt seg som et teppe over terrenget utenfor døra, og jeg trekker meg tilbake.

Men treningen har gitt meg ytterligere styrke i musklene og tydelig forbedret min balanse. I jula gikk jeg og en god venninne de fem kilometerne rundt et vann, og rundt oss svinset to hunder, den ene var Yr, pappas engelsksetter. Det var snø på bakken, men jeg gikk lett for det! Da følte jeg mestring!

Vi kom oss rundt vannet! Full mestring og lykkefølelse! Pappas engelsksetter Yr på min høyre side. Om enn så mye jeg ønsket det, så kan jeg ikke leie han i bånd enda. Venninna mi tok Yr.

Vi kom oss rundt vannet! Full mestring og lykkefølelse! Pappas engelsksetter Yr på min høyre side. Om enn så mye jeg ønsket det, så kan jeg ikke leie han i bånd enda. Venninna mi tok Yr.

Denne mestringsfølelsen forsvant da jeg nyttårsaften var på vei til noen venner av meg. Jeg gikk ut av taxien, og skulle gå de par meterene fram til porten inn til eiendommen deres. Det var mørkt og jeg så ikke at det hadde frosset på underlaget. Med et sylskarpt bang falt jeg og slo hodet i bakken og fikk en svak hjernerystelse og en giga Donaldkul.

Vinteren er ikke lenger min beste venn.