Tur til Ljubljana - sakte vals

Duden må arbeide, jeg har fri!

Duden må arbeide, jeg har fri!

- Hun ser på meg, småklager jeg lavt til kjæresten min. Vi har akkurat landet på Kastrup flyplass, på vei til Ljubljana i Slovenia.  Jeg er på ferie, han på jobb. "Hun" er nærmere bestemt den middelaldrende kvinnen som satt på en kafé og stirret på meg, benet mitt, ganglaget og armen min.- Det er mange som ser på deg, vennen min, svarer kjæresten min, og klemmer hånda mi kjærlig. 

- Men de gjør det ihvertfall i skjul, innvender jeg, men spakere nå. Vi setter oss ned på en flyplassbar og bestiller hvert vårt glass hvitvin.

Det er en grå høstdag i København, med et lavt grått skylag. Det går ikke mange minuttene før avgangen til Ljubljana blir ropt opp over høytaleranlegget. Vi må gå fra glassene våre for å gå og stille oss i kø for ombordstigning. 

Det er et lite fly som skal ta oss nedover. Slovenia ligger på grensen til Italia og var tidligere en del av Jugoslavia, og før det igjen en del av Østerrike-Ungarn. Vi viser fram passene våre og blir geleidet ut mot det lille flyet. 

- Oj, det var en lite handikappvennlig flytrapp, sier jeg syrlig ved synet av flytrappa, der avstanden fra et trinn til det neste er stor.  Mon tro om Slovenia er blant land som ikke er tilrettelagt for handikappede, tenker jeg.

Det skal bli en del trapper når vi kommer fram til Ljubljana. Først av alt, på selve flyplassen, dernest trapper i slottsborgen på høyden over byen, og endog inne på kleskjeden Zara.

Ingen rulletrapper.

Trapper, trapper, trapper...  Her fra slotsborgen i Ljubljana. 

Trapper, trapper, trapper...  Her fra slotsborgen i Ljubljana. 

Men Ljubljana har mange vakre gamle bygninger. Jeg har late dager, der jeg sover lenge og spiser lange lunsjer.  Sammen går vi hånd i hånd og besøker markedet, går turen langs elven der kastanjeselgere står ved sine griller, og vi var både en og to turer oppe på slottsborgen. Og selvsagt, vi tar vi en båttur på elven.

Her er byen avfotografert på poster hengende i ankomstterminalen på flyplassen.

Her er byen avfotografert på poster hengende i ankomstterminalen på flyplassen.

Markedet med kastanjer til salgs.

Markedet med kastanjer til salgs.

Kjæresten min må jobbe, men jeg får være med i middager med hyggelige og imøtekommende kolleger fra samtlige land i Europa. Denne høstkvelden sitter vi ute på en slags pub etter middagen. Jeg sitter mellom kjæresten min og to hyggelige menn fra Portugal.  

Naturligvis presser spørsmålet seg fram. Hva har skjedd med deg? - Si det nå da, bare vær ærlig, hvisker kjæresten min til meg. Jeg kjemper litt med meg selv, før jeg ser på dem og sier: - Jeg har hatt slag. Det skjedde for over 11 år siden. 

De gisper: - A stroke

De vet ikke hva de kan si av rødmende ros og godord, men til sist sier den ene noe som setter meg ut og jeg blir stille: En må ha mental styrke for å leve slik du gjør. 

Han skjønte det.

I bakgrunnen kan jeg høre kjæresten min fortelle at det blir bok, og i forrige uke var vi på TV!  Jeg må smile av stoltheten hans, for den betyr mye for meg.

Den ene portugiseren forteller om en Jose Cardoso Pires, som var fikk slag på sine eldre dager. Han var en prislønnet og anerkjent portugisisk forfatter og skrev bok om slaget sitt, før han døde av et nytt et to år senere. Boka hans heter De Profundis, Valsa Lenta, og kom ut i 1997. Tittelen betyr noe i retning av Fra det mest ærlige og dypeste følelse av sorg og smerte. Sakte Vals. Når jeg kommer hjem, skal jeg undersøke om den er oversatt til engelsk.