Firhjuling på Kapp Verde

- Turrrrrister, asså!! roper kjæresten min med et smil om munnen over til den lokale småbilsjåføren som sinker opp trafikken. Han feier forbi ham med firhjulingen, snur på hodet og gliser lurt til meg, som sitter bakpå.

- Turrrrrister, asså!! roper kjæresten min med et smil om munnen over til den lokale småbilsjåføren som sinker opp trafikken. Han feier forbi ham med firhjulingen, snur på hodet og gliser lurt til meg, som sitter bakpå.

Vi er på øygruppa Kapp Verde vest for Afrika. Det er i midten av desember, og gradestokken viser opp mot pluss 30 varme grader. Litt annerledes vær enn hjemme i julestria i Norge.

Kjæresten min og meg har leid en såkalt firhjuling, og skal kikke oss omkring på øya Sal. Har jeg kjørt firehjuling før? Svaret er nei. Har han? Ja. Han har kjørt en lik som den vi har leid, men det var i Albania, av alle steder.  

Jeg er nokså engstelig da jeg krabber opp bak han på firhjulingen. Men det går bra! Bortsett fra at høyre armen skjelver, og må roes ned. - Så, så armen min.

Kjøretøyet. En firehjuling!

Kjøretøyet. En firehjuling!

Vi setter av gårde. Vinden føyker rundt øra, det rister fælt og jeg krampeholder meg i han foran. Kjæresten min får kjøretøyet opp i snart 60 kilometer i timen ute på motorveien. Jeg føler det er som om vinden skal blåse meg bakover og ut av firhjulingen og at hjelmen skal blåse av. Men etter litt roer jeg meg. Jeg venner meg til vinden.

Da vi skal ta en pause for ta noe kaldt å drikke helt nord på øya et par timer med kjøring etterpå, kjenner jeg på slagsiden at den har sittet for lenge i ro. Den har stivnet helt. - Nå vet du hvordan jeg vil gå når jeg er åtti år, sier jeg.

Han ler, og stanser opp og tar hånden min.

Fri som fuglen!

Fri som fuglen!

Vi drikker opp, og kjører videre, men da i mer ulendt terreng. - Jeg føler meg fri som fuglen, tenker jeg da vi er kommet til en dårlig farbar trasse. -Her kommer hun fra Brattvågen, han fra Drammen! roper firhjulingsjåføren. Jeg må le!

Vi skal være her i nok en uke, heldigvis, så da vi leverer firhjulingen etter endt tur, våger jeg meg frempå med: 

- Dette har vært såååååå gøy!! Kanskje vi kan låne den en tur igjen og du kan ta med meg ut på nye eventyr?

Kjæresten min gliser stort, før han sier: -Såklart kan vi det, jenta mi, jeg har allerede nevnt det for innehaveren av butikken.

Det er en fornøyd og sliten meg med sand som et  jevnt lag i hele ansiktet som går tilbake til hotellet for å ta en ettermiddagslur.