Siste time hos psykiateren

- Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden, smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden, smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Jeg var ikke bare grei mot deg. Jeg tvang deg til å ta trikken hjemover istedenfor taxi, til å gå alene til lunsj på jobben, og å falle i snøfonner foran andre mennesker, sier han mens han kikker på meg over brillekanten. Ute er vårdagen solrik. Det er min aller siste time hos psykiateren PG. I over fire år har jeg gått til ham.

-  Men jeg var utrolig stolt da du for en måneds tid siden tronet på forsiden av VG, sier PG. Det var det ultimate beviset på at du er ferdig behandlet. Nå kan du selv være en rådgiver for andre, sier han og lener seg tilbake i stolen.

Jeg smiler til ham.

PG gikk ved siden av og ledet meg trygt gjennom depresjonen.  Sånn følte jeg det. Følelsen av skam er borte. Jeg er begynt å bli glad i livet mitt igjen. Jeg møter livets og slagets utfordringer mer som et halvfullt enn et halvtomt Cola-glass.

PG lot meg lese opp høyt det eldstebroren min hadde skrevet i Marimekko-boken om de dramatiske og traumatiske månedene i 2005, jeg døde nesten to ganger.

Jeg måtte bearbeide hendelsene, sa han: - Jeg vet hva som menes med at situasjonen er alvorlig, sa han til det som står skrevet om min situasjon da jeg kom inn på Ullevål Sykehus.

Jeg hadde kommet til ham med problemstillingen sorgen over det jeg hadde mistet.  Jeg følte da at jeg vaket rundt på havsbunnen som en krabbe. Herifra var det to veier: Jeg kunne enten finne meg en sandgrop å grave meg ned i, si opp jobben og dø. Eller så var det veien opp til havoverflaten. Men det var langt dit opp. Jeg måtte finne en mening først.

Med PG diskuterte jeg små og store utfordringer. Han var min bauta. Jeg så på livet med en grunnleggende pessimisme. Alt var et problem for meg. Jobb. At jeg ikke våget gå til lunsj alene. At jeg stadig var så sliten. Til og med innkjøp av julegaver, handling av dagligvarer på REMA, eller hva jeg skulle ha på meg på nyttårsaften var problematiske. Over det hele lå sorgen over ikke å ha egne barn. Jeg mente at jeg var alene fordi jeg hadde nedsatt funksjonsevne og gikk stygt.  Jeg følte en enorm sorg fordi jeg ikke hadde hatt en å elske. PG møtte meg med saklige motforestillinger.

Nå, over fire år senere, har PGs ord blitt sanne. Slaget tok ikke fra meg evnen til å elske, slik jeg hadde trodd. Jeg har kjæreste, og PG er fornøyd når jeg sier at han er snill og får meg til å le. - Ja, kjæresten min får meg til og med til å le av meg selv, smiler jeg.

Men nå er det altså slutt på timene med PG. 

- Jeg trodde det å gå til psykiateren var et evighetsprosjekt, jeg, at jeg som i amerikanske fjernsynsserier kunne slenge ut at jeg har en avtale med psykiateren min, sier jeg.

PG ler, før han sier:

- Du må huske det fastlegen din sa til deg, at fire år hos psykiater er lang tid.

Kanskje er jeg en lykkehistorie. Men utfordringene er der fremdeles. Det er skinneproblematikk og skoproblematikk. Det er fortsatt vondt å gå i trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Og den kanskje største utfordringen av dem alle, er fatigue. Men nå må jeg løse utfordringene på egen hånd, uten PG.  

Han gir meg en klem da jeg skal gå, og det er med et smil om munnen jeg forlater ham og går ut porten. Jeg har så definitivt kommet opp til havoverflaten.