Alt det jeg ikke kan

Med munnen til hjelp for å få på neglelakken med bare en hånd. Venninnen min er fascinert og fotograferer denne dagen da vi var på Grand Canaria. Foto: Bente C. Bergan

Med munnen til hjelp for å få på neglelakken med bare en hånd. Venninnen min er fascinert og fotograferer denne dagen da vi var på Grand Canaria. Foto: Bente C. Bergan

- Jeg har lyst til å blogge om alt som jeg ikke kan. Jeg vil ikke være bare flink pike, sier jeg en fin kveld jeg sitter på verandaen med kjæresten min og ser på solen som går ned. Det er blitt høst og de vakre høstfargene i rødt, gult og oransje dominerer høstlandskapet. - Ja, da kan du ramse opp både det ene og det andre, sier han, mens han smiler sitt gode smil og stryker meg over håret. - Det blir et langt blogginnlegg, humrer han.

Jeg må le, men jeg velger å overhøre ironien i stemmen hans.

- Jeg kunne ha nevnt at jeg ikke kan løpe, sykle eller gå i fjellet, helt typiske ting som er fint å gjøre nå på høsten, sier jeg, men jeg vil ikke fokusere på det. Jeg vil heller skrive om de små tingene jeg ikke får til i hverdagen, som for eksempel det her med neglelakk, fortsetter jeg.  Jeg er ei jålejente, som liker å ha velstelte negler påmalt neglelakk i alle regnbuens farger. For å lakke neglene på venstre hånd, så må man ta munnen til hjelp. I begynnelsen så det ikke bra ut, men i dag ser det slettes ikke verst ut.

Å kjøre til et hagesenter kan jeg ikke gjøre enda, for jeg har ikke tatt ny kjøreprøve og står dermed uten sertifikat. Heller ikke å frakte blomstrene hjem igjen til Tranby, hvor jeg bor, greier jeg uten hjelp. - Å løfte den blå jerngryta bort til bordet når vi skal spise middag, det er vanskelig, sier jeg ivrig, eller å klappe i hendene, eller enda mer plagsomt: Jeg greier ikke klappe etter broren min har holdt en tale, og den var skikkelig fin, fortsetter jeg. Da blir jeg litt trist, men har heldigvis sjansen til å si det til han i etterpå.

Ikke bare enkelt når jeg har valgt å ha langt hår. Enarmet som jeg er går det ikke å sette opp håret i en hestehale, men en klype går.

Ikke bare enkelt når jeg har valgt å ha langt hår. Enarmet som jeg er går det ikke å sette opp håret i en hestehale, men en klype går.

Jeg kan ikke svømme lenger, ikke skifte på nytt sengetøy på senga, og ikke kan jeg filetere fisk, eller skjære opp brød. - Og i går, så greide jeg ikke å skjære opp lammesteken, sukker jeg.

Jeg gløtter bort på kjæresten min. Livet mitt blir utrolig mye enklere når han er i det, og attpåtil virker det som han er glad i å bære høstlyng, tujaer og tunge keramikkrukker ut på verandaen.

- Ikke bli navlebeskuende, for du kan mer enn det du ikke kan, sier kjæresten min, og på kjøkkenet er du rene geniet. Så hjelper jeg deg inne i mellom, med å filetere fisk, for eksempel. Avstemme tempoet oss imellom, det er det som må til. Vi må finne vårt tempo, og det er ikke et tempo der den ene dytter og den andre halser etter, avslutter han.

Jeg nikker ettertenksomt.