Bye Bye til storbyen og Schweigaardsgate

Jeg dekker kjøkkenbordet, tenner stearinlysene og gjør klar til visning.

Jeg dekker kjøkkenbordet, tenner stearinlysene og gjør klar til visning.

-       Eeeeeeeeeh, sier jeg, eeeeeeh.... eeeeeeehhh...

Jeg er i telefonen med en meget busy eiendomsmegler, og skal svare på ett av hans spørsmål. Problemet er bare at jeg hører hans stemme, men bak ham igjen er en kvinnestemme og en mannsstemme. De snakker begge med kunder. De tar opp mye plass.

Det er ikke igjen nok gigabyte i hodet mitt til min egen stemme og min egen tankerekke. Alle stemmene surrer seg inn i hverandre som trådene fra flere garnnøster, som sammen lager en floke. Jeg vet dette er en følge av slaget. Jeg vet også at jeg på en eller annen måte må få eiendomsmegleren min til å skjønne at han må flytte seg til et stille sted hvis vi skal ha en telefonsamtale. 

-        Eeeeeh, kunne du... eeeeh.... kan det bli stille rundt deg, tror du?

Heldigvis forstår megleren hva som er problemet. Han fjerner seg fra plassen sin, han romsterer litt da han reiser seg, og går med hurtige steg inn til en plass det er stille.

Så er det altså gjort: Leiligheten som har vært min i 15 år, er klar for salg. Jeg har funnet en eiendomsmegler jeg virkelig liker, og en som ikke har dollartegn i øynene og håret stivt av gele. Takstmannen har vært her og målt opp leiligheten, og han har inspisert om alt er i teknisk bra stand. Leiligheten er fotografert og alt er klart for salg. 27 år som urban eksosrype er i ferd med å bli historie.

Jeg har pakket ned og ut av leiligheten, og også hele tre boder. Flere hundre kilo har gått på søppelhaugen. Jeg har heldigvis ikke vært alene om dette, men hatt hjelp i sterke mannshender og raske føtter.

- Skal du virkelig flytte herfra? Jeg må smile over fotografens hjertesukk, men beslutningen om å selge leiligheten føles overmoden. Det skal bli en lettelse å slippe de 62 trappetrinnene opp til leiligheten, og i det siste har lyden fra de aldri hvilende bussene som kjører forbi i Schweigaardsgate og trafikken generelt med travle biler, trikker, t-bane, ja til og med småstressede fotgjengere, blitt plagsom.

- Jeg nærmer meg 50 år, sier jeg inni meg og småler av meg selv.

Disse 15 årene har ikke vært gode. Et slag er aldri en munter historie. Jeg har opplevd de tyngste dager i denne leiligheten, men der har også vært vendepunktet, da jeg bestemte meg for å gå ut i livet igjen. 

Jeg har også en gang tidligere vurdert å selge og finne noe mer lettstelt. Den gangen pusset jeg opp i stedet. Derfor har leiligheten blitt akkurat slik jeg ønsker.

Jeg går ut på verandaen, som vender ut mot den stille bakgården. Jeg har med en flaske champagne og et par glass som jeg setter fram til visningen. Jeg vet at jeg snart kan lukke dette kapitlet av livet mitt. Og det er med gode tanker jeg gjør det. Jeg smiler. 

Et nytt kapitel begynner.

Foto: Inviso, Hanne Cecilie Sætre.

Foto: Inviso, Hanne Cecilie Sætre.