Rekker vi flyet til Dehli?

På Gardermoen, klar for å fly.

På Gardermoen, klar for å fly.

-Hva! Har dere bare 40 minutter mellom flightene?  Den svenske middelaldrende flyvertinnen med mørkerødt hår, som er satt opp i nakken, kikker strengt på oss over brilleglassene. Hun er myndig, tenker jeg. -Dere burde alltid ha minst en time fra dere lander til neste flyaavgang. I dag var det en som skulle videre fra Haag, han hadde ikke mer enn 25 minutter. Han nådde det ikke, avslutter hun littegrann moralsk indignert.

Vi står fremme i flyet og snakker med henne, nesten inne i cockpiten, slik at de andre passasjerene konmer forbi. Klokka nærmer seg sju om fredagskvelden, og en nervøs stemning har begynt å prege både meg og kjæresten min. 

- Jaa, svarer både jeg og kjæresten min bekreftende om det der med de 40 minuttene, men legger til: - Vi har bestilt rullestol i Stockholm, da. 

Flyvertinnen gjør noe som kan spare oss for viktige sekunder: Hun flytter oss fra setene bakerst i flyet til helt fremst. Vi skal bli de første til nærmest å styrte ut på Arlanda. Her teller tiden.

Flyet tar av i retning Stockholm. Presist. Kjæresten min skal på jobb i Hyderabad, jeg skal representere som frue. Jeg kjenner allerede flere av hans internasjonale kolleger. Han er med meg på ulike slagarrantementer. Tann for tann, jeg og du. -Da møter du mennesker som er viktige for meg, og jeg treffer mennesker som er viktige for deg, sier han.

Vi finner sete nummer A og B på første rad, og slenger oss ned. Venstre benet mitt dirrer av nervøsitet, det går i rasende fart opp og ned. Tenk hvis vi ikke rekker flyet til Dehli og det blir helg i Stockholm i stedet, og tenk om ferien vår i Kerela, helt sørvest i India, blir avlyst! 

Ikke lang tid går, før det kommer på høyttaleranlegget: 

-Vi går nå inn for landing. For en gang skyld, lander flyet like presist som det tok av. Og jeg priser SAS og Han der oppe, fordi flyet kjører helt inn til gaten, for at kjæresten husker hvilken gate vi skal til og for at vi slipper å ta buss. Da ville vi ikke ha nådd fly videre til Dehli.

Flyet parkerer, og som de første, styrter vi i land. - Tusen takk, roper jeg tilbake til  flyvertinnen som hadde sagt sine lykkeønskninger.

Flaks for ørtende gang har vi da vi ser rullestolen som står parkert ved utgangen. Så raskt som overhodet mulig, setter jeg meg oppi og kjæresten min starter det som skal bli en kilometer lang spurtetappe.  

Oppoverinngangen, sneidende forbi unge menn hjem fra business, og unge kvinner med barn på armen. Gjennom passkontrollen. Den kvinnelige tolleren svarer på anropet hun har fått, at ja, de er her.

Opp i heisen, og gjennom gangen til vår gate som synes så altfor lang.

Tårene står i øynene på meg da vi ser tre unge menn som står og venter på oss ved utgangen til Air India.

-Det blir India, nærmest roper jeg lykkelig til kjæresten min,  som jeg aldri, aldri har hørt så andpusten før. 

- Husk, alltid en time, smiler jeg til ham når vi går inn i flyet og døren lukker seg. 

Endelig, i Hyderabad!

Endelig, i Hyderabad!