Kvinner med kraft

 Så naken er jeg når jeg forteller min historie foran 300 mennesker på Union Scene i Drammen. Og mottakelsen er fantastisk!

Så naken er jeg når jeg forteller min historie foran 300 mennesker på Union Scene i Drammen. Og mottakelsen er fantastisk!

 -Hvor henter du styrken din fra? Du er så sterk! Mange mennesker spør meg om nettopp dette, sier jeg. Det er helt stille i konferansesalen i Drammen denne dagen i midten av januar. Utendørs er det kommet mye snø og er bikkjekaldt, men inne i det mørke rommet er det varmt og godt. Nærmere 300 mennesker, de aller fleste kvinner, lytter. Jeg forsetter:

 - Min påstand er at jeg var ikke sterkere enn noen som helst annen. Jeg stanser opp et øyeblikk, før jeg fortsetter: 

- Jeg var ikke sterk den maidagen i 2005, da jeg fikk hjerneslag bare 35 år gammel og ble satt tilbake til nullpunktet.  Jeg ble sterk ved å gjennomleve det, og det tok lang tid. Jeg var single i veldig mange år, og opplevde at nok at dette var en viktig forutsetning for at styrken kunne gjøre seg gjeldende så sterkt som den etterhvert viste seg å gjøre.

- Så er det staheten. For jeg er litt sta. Det var staheten som fikk meg til å bli boende i Schweigaardsgate i Oslo den dagen jeg kom ut fra rehabilitering et år nesten et år etter jeg hadde fått slag. Det var 62 trappetrinn opp til leiligheten min, og de fleste mente det var galskap å bli boende. Men jeg ble boende. Mye av min identitet lå det i den leiligheten.

Publikum humrer. De ser poenget.

Jeg har nå etter tretten år lært meg å akseptere slaget, akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Og aksepten kom etter jeg møtte kjærligheten, en mann som møtte meg med åpne armer og sa: Jeg aksepterer hele deg.

Jeg kan ikke lenger løpe, og jeg går med skinne. Jeg kan ikke klappe i hendene lenger, men jeg har lært meg å snakke igjen. Men å akseptere at jeg har fått slag betyr ikke at jeg sitter på rompa. Det gjelder å trene for å bli sterkere. Målet er å kunne løpe igjen og gå uten skinne.

Kanskje må en ha styrke for å bevege seg ute i virkeligheten. Til å ta seg ned trappene til undergrunnen i Oslo. Styrke for å reise til så ulike kontinenter som jeg har vært. Kraften er da å kunne si: Jeg greier ikke å ta meg fram i New Dehli alene, Praha, eller Varberg i Sverige for den saks skyld. Kan du hjelpe meg? At du reiser, at du vil se noe eller oppleve noe, viser mye mer styrke enn å sperre seg inn hjemme.

-       Men du, om du har mistet pappan din, barnet ditt eller gjennomgår en vanskelig skilsmisse fra ektefellen din, om du er alvorlig syk, eller om noen som står deg nær er det: Ikke gi opp! Det blir bedre.

Jeg hører at det hulkes. Så bryter applausen løs.

For første gang har jeg stått bortimot naken på en scene, vist fram hele meg, hele handikappet: At jeg har vanskelig for å gå trappen opp til scenen, at jeg min høyre arm er lam og at jeg av og til leter etter ordene. Og ikke minst: Jeg har våget å dele min historie. Jeg turde å være naken.  

Og de likte det.

Nok en barriere er brutt.