Tilbake på tredemølla igjen

 I garderoben på treningssenteret. Jeg har ikke lyst å gå inn og trene.

I garderoben på treningssenteret. Jeg har ikke lyst å gå inn og trene.

Sakte går jeg bortover på treningsmølla mens jeg ser ut gjennom vinduet på den store parkeringsplassen til kjøpesenteret. De gule høstbladene fra trærne har lagt seg som et oransje teppe over de mørke bilene som står parkert. Det er over ett år siden jeg var her sist.

Unntaket var to timer tidlig i mai. Da begynte jeg å gå igjen utendørs etter den harde fimbulvinteren og pådro meg en vond betennelse i korsryggen, som min fysioterapeut og PT løsnet opp i.

Det er vanskelig å begynne og trene igjen når oppholdet har vært så langt som mitt har vært. Denne morgenen hadde jeg våknet opp med et anstrøk av fatigue, utmattethet. Har ikke antall fatigue-dager blitt enda mange flere når jeg ikke har trent, spurte jeg meg selv.

Jeg stod opp av sengen og strekte på meg. Hvis jeg ikke hadde hatt avtale med min fysioterapeut og PT, ville nok en morgenstund med nykokt kaffe og ferske aviser i sofaen heller vært å foretrekke enn treningssenteret.

I stedet for morgenkos, går jeg ut denne kalde høstmorgenen, som er på hell mot vinteren, og halter bort til bussholdeplassen. Jeg vet det har vært mange dårlige og teite unnskyldninger for ikke å trene sammen med PT-en det siste året. Men nå er det slutt, sier jeg halvhøyt til meg selv, og går opp den siste oppoverbakken til busstoppet.

Bussen kommer like etter, og med litt knoting går jeg inn. Heldigvis er det første rushet med skoleelever og andre slutt for en halvtime siden, slik at bussen er nærmest tom.

 Til timen på treningssenteret tar jeg bussen.

Til timen på treningssenteret tar jeg bussen.

Jeg deiser ned på første sete, og bussjåføren venter med å kjøre til jeg har fått kommet meg på plass. Jeg kjører med bussen de fem stoppene til kjøpesenteret, hvor treningssenteret holder til.

Jeg går mot kjøpesenterets utgangsdør, og bryr meg ikke om den koreanskutseende jenta, som stirrer på høyrebenet mitt og ser at jeg halter. Jeg går gjennom svingdøren, og tar deretter til venstre og videre inn på treningssenteret. Jeg registrerer at det heller ikke her er særlig mange mennesker. Heldigvis, tenker jeg, for andre gang i dag. Jeg låser meg inn i treningsgarderoben, og synker sammen på en benk.

Som jeg gruer meg, tenker jeg, og drar opp lissen til skinnen som sitter på mitt høyre ben. Jeg gruer meg for å gå ned trappa som tar meg ned til treningsmøllene i første etasje, og det uten skinne. Og jeg gruer meg fordi jeg er i fryktelig dårlig form.  God fysisk form er ferskvare, som blir dårligere bare etter uker uten fysisk trening. 

 Av med skinnen, på med mine såleløse sko.

Av med skinnen, på med mine såleløse sko.

Jeg går ut av garderoben, ned den fryktede trappa. Det gikk jo langt bedre enn jeg hadde trodd, tenker jeg, og stiger opp på nærmeste tredemølle. Der setter jeg den i gang og går i tretten minutter i slak fart.

Da kommer min PT bort til meg, med et kjempesmil, og unnskylder seg fordi hun er litt sen.

-       Er du klar? spør hun.

Jeg ser på henne og smiler:

-       Ja, jeg er klar.