Jeg leter etter ordene

FullSizeRender.jpg

Dette er et mareritt. Jeg greier ikke å si noe, konstaterer jeg inne i meg.

Jeg sitter i frisørstolen, og det er tidlig i oktober. Min vakre kvinnelige frisør med det misunnelsesverdige lange og mørke håret har akkurat vasket ut restene etter hårfargen og driver nå og klipper meg. Jeg ser fortvilet på henne. Hun stanser opp og ser rådvill på meg tilbake.

Jeg prøver å si noe, men jeg får det ikke til.

Jeg greier ikke si noen ting.

Det er jo veldig enkelt det jeg vil si:

Jeg vil fortelle henne om hvilken restaurant jeg vil gå og spise lunsj. Det er fint vær, så jeg vil sitte utendørs og nyte de siste solstrålene i høst. For det er høst, og fine farger utenfor vinduet til frisørsalongen. Lunsjstedet holder til i en bygning fra 1600-tallet, og de serverer verdens beste salat med bacon og blåmuggost der.

Jeg vil si alt dette, pluss at jeg vil bestille et glass hvitvin. Alt dette vil jeg si til henne, til frisøren, som jeg har gått til i ti år, som har fulgt meg på denne reisen. Jeg vil si det til henne, men jeg får det ikke til.

Hvorfor nå? tenker jeg, og tankene går lynraskt gjennom hodet. Jeg er blitt satt 13 år tilbake i tid, til da jeg var alvorlig syk og lå på sykehus og følte meg innelåst i en glassboble. Det var slik det føltes det at jeg forstod alt og ikke kunne si noe tilbake. Ikke en pokkers dritt greide jeg å si. Utallige timer med logoped og utallige timer med egentrening hadde jeg greid å lære meg å snakke igjen.

Nå var jeg der igjen.

Jeg tenkte tilbake til hva jeg hadde gjort den morgenen før jeg vandret opp den ikke handikappvennlige trappa og tok meg inn den døren til frisøren min.

Jeg hadde stått opp tidlig, men ikke så veldig mye tidligere enn andre hverdager. Jeg hadde kjørt med mannen min til Oslo, og hadde først blitt med han på jobb. Jeg hadde drukket kaffe og skravlet med en kollega av ham. At jeg hadde afasi, var milevis unna dagsordenen. Ble jeg så sliten av alt dette, slik at jeg to timer senere, da jeg satt i frisørstolen, fullstendig mistet taleevnen?

I morgentimene hadde jeg slurvet litt med matstellet og veskeinntaket, men frisøren min hadde med panikk i blikket løpt rundt i salongen og hentet frukt og nøtter:

- Jeg visste ikke at du hadde afasi, jeg, sa hun da hun kom tilbake og la to plommer og en pose med usaltete cashewnøtter ned foran meg.

Jeg smilte matt til henne.

Det var en vond opplevelse. Et mareritt å bli satt tilbake igjen. Å oppleve den totale afasiens midlertidige tilbakekomst.

Jeg tenker på dem som på permanent basis har mistet evnen til å snakke.

Kunne jeg bare bli deres talerør.