Jeg lengter mot vår

 Jeg lengter etter bare gater! Foto: Ellen Jarli, Allers.

Jeg lengter etter bare gater! Foto: Ellen Jarli, Allers.

-Ååå neeeeeiii, ikke mer nå! Jeg kikker ut av vinduet og ser molefonkent på den våte snøen som laver ned utenfor. Det er midten av februar. Et snøkaos uten like gjør veiene i Sør-Norge knapt farbare. Det er nærmest umulig for meg å gå på isen, til tross for at jeg har både sko med pigger og stokk med brodd. Jeg er isolert og avhengig av andres hjelp, for is og snø gjør det nemlig vanskeligere for meg å komme ut.

Jeg tenker tilbake på meg selv og tredemølla, den gangen da jeg var inne til et kontrollopphold på Sunnaas sykehus. Jeg hadde sett den med en gang jeg kom inn i det store treningsrommet. For noen år siden hadde jeg sprunget fort på tredemølla, men ikke etter jeg hadde fått slag. Jeg visste at det nå det ville være umulig for meg å bevege meg på mølla, sette den i fart. Jeg var for svak. Men stå der, det kunne jeg.

Jeg ser rundt meg. Flere pasienter er i gang med trening med sine fysioterapeuter, men ingen løper på tredemølla.  Jeg bestemmer meg, og begynner sakte, men målbestemt å gå i retning av tredemølla. Det er ikke langt, 20 meter, kanskje, men der tar jeg det første steget opp på mølla.

Helt stille blir jeg stående å skue utover Oslofjorden.

Brått er en kvinnelig fysioterapeut der, og sier litt strengt at det der må jeg ikke gjøre. Det kan være farlig.

Jeg må smile når jeg tenker tilbake på dette.

Flere år har gått siden det skjedde. Mye trening har gjort meg sterkere, og det siste året har jeg også begynt å gå på mølle. Ikke sprunget, det kan jeg ikke. Jeg ser jo på treningssenteret at flere andre også bare går på tredemølla, de springer ikke. 

Min kvinnelige personlige trener har sagt at vi sammen skal få opp min styrke og kondisjon gjennom vintermånedene. Jeg er i dårligere form enn for ett år siden. Aktiviteten må begynne sakte, og bygge seg oppover.

Jeg har nå også fått en egen tredemølle hjemme i kjelleren. Hver morgen begynner derfor dagen med en tur på denne tredemølla. Og en en ting vet jeg: Tredemølla på soverommet er min kjedeligste, men beste venn, og det kommer den til å være til isfrie veier begynner å gjøre seg gjeldende. 

Og det kommer den til å være lenge enda, for snøen blir liggende en god stund til.

FullSizeRender.jpg