Fokuser på hva du faktisk kan

 Slik var jeg, før og etter slaget. 

Slik var jeg, før og etter slaget. 

Jeg følte virkelig at jeg ikke mestret livet mitt den gangen for tolv år siden. Da kom jeg tilbake til den lyse leiligheten min fra slutten av 1890-tallet etter jeg hadde tilbrakt det siste året på sykehus og ulike rehabiliteringsinstitusjoner. - Jeg skal tilbake til virkeligheten, som jeg sa, og finne tilbake til et normalt liv.

Det normale livet var livet som jeg hadde hatt ett år tidligere, før jeg fikk slag. Jeg målte meg selv og sammenliknet meg selv med hvordan jeg var før slaget. Det var en generaltabbe.

Jeg hadde, og har fremdeles, skofetisje. Men å gå på skyhøye stiletthæler, det kunne jeg ikke lenger. Kunne ikke løpe. Kunne ikke stå opp, koke meg en espresso, storme ut og ned de 62 trappetrinnene fra leiligheten der jeg bodde, kaste meg på sykkelen og farte gjennom byen. Jeg kunne ikke en gang skjære meg en brødskive en gang. Kunne ikke, kunne ikke.

Så da ble det etter hvert 1000-0 i kampen mellom den gamle Ragnhild før slaget, og meg med slag. Jeg var dømt til å tape så det sang.

I tillegg til alt jeg ikke kunne gjøre lenger, så orket jeg ikke så mye som før. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg mangler energi.  Jeg har 21 prosent arbeidskapasitet av det jeg hadde før jeg fikk slag.  

Mestring sitter mellom ørene. Det er en psykisk omstillingsprosess. Mestring er å fokusere mer på det du kan gjøre, enn alt du ikke kan.

Mye sorg ligger bak denne endringsprosessen, men sorg er ikke det samme som depresjon. Du har lov å sørge. Og jeg tror du har nødt til å sørge når du mister så mye. Sorg er viktig for å komme deg videre er min erfaring.

Så fokuser på det du kan, og ikke det du ikke kan. Finn ditt energinivå. Og planlegg bedre den uka som ligger fremfor deg enn du tidligere måtte gjøre.

God mestring!