En lykkelig dag i september

Solrik er den sensommerdagen når jeg står utenfor den tunge eikedøra til Cappelen Damm i Oslo Sentrum. Sliten har jeg nådd fram etter å ha gått de vel to kilometerne hjemme i fra.  Særlig den siste stigningen fra Oslo City opp til Akersgata er tøff, og halvveis fremme har høyre foten min nektet å samarbeide med meg.  

Jeg kjenner hvor sliten jeg er.

Et år har gått siden jeg oppstemt, men nervøs stod foran den samme døra inn til forlaget. Jeg hadde hatt arbeidstrening sittende i forlaget det siste året. Men noe stort skal skje i dag, jeg vet det, tenker jeg når jeg med et slit får åpnet den tunge inngangsdøra:

-   Er døra virkelig så tung å få opp, eller skyldes det at jeg er handikappet, undrer jeg når jeg endelig får døra opp og kommer meg innenfor.

Resepsjonen er stor, lys og åpen, med kaffebaren ”Elling” til høyre som serverer byens beste kaffe, og ”Halvbroren” inn til venstre, som er forlagets bokhandel.  En rekke av de populære Cappelen Damm-arrangementene går for seg der, når forlaget møter leserne, som arrangementet ”Bok og Bolle” for barn på lørdager, og ”Lunsjpausen” rettet mot voksne på torsdager.

- God morgen, Ragnhild!

En kvinne står i resepsjonen vår med verdens største smil, morgenfrisk klokka åtte om morgenen og med alltid like godt humør. Hvordan går det, spør hun, og jeg takker og svarer bare bra. Hun får meg til å smile innvendig og jeg føler meg like velkommen som de andre morgenene jeg så hyggelig er blitt ønsket god morgen. I resepsjonen står det friske blomster på disken.

Jeg drar kortet mitt slik at sikkerhetsporten åpnes og jeg kan gå gjennom, før jeg drar kortet nok en gang. Trykker de fire siffrene som er min personlige kode, deretter biter jeg kortet mellom fortennene og forsøker å få opp den også tunge døren inn til selve det innerste av forlaget. Det er ikke alltid like greit med bare en arm.

- Dette bygget er definitivt ikke handikapvennlig, tenker jeg når jeg halter meg inn.

Dette første året har vært beintøft.

Det har vært nye arbeidsoppgaver. Nye folk å bli kjent med. Og ikke minst, jeg skulle finne min plass i det store forlaget. Det har vært møter med en rekke trapper. Jeg er ikke særlig glad i de møtene vi har hver mandag, når vi må ta trappene til etasjen hvor møterommet er. Det går ingen heis. Jeg holder meg rundt gelenderet på venstresiden. Jeg vet det danner seg kø bak meg. Dette er nesten like ille som når vi har brannøvelse og jeg skal ut fra 5. etasje og ta trappene ned til grunnplan, tenker jeg forbitret.

Året har vært et møte med hyggelige og flotte kollegaer, en rekke ansikter som også har navn, og alle navnene skal huskes. Og jeg må huske alle navnene, for hvis ikke ville de tro at jeg hadde en hjerneskade som hadde gjort meg litt koko. Og det vil jeg ikke. Men jeg har aldri fått så mange positive tilbakemeldinger fra de andre i forlaget, jeg følte at de så meg, at jeg var ”blid”, ”hyggelig”, at jeg ”viste omsorg”, er ”endringsvillig”, ”positiv”, ”åpen” og ”løsningsorientert”.

Og så var det den fryktelig skumle lunsjen. Kompisen min, som jeg hadde arbeidet sammen med før jeg fikk slag, kom og hentet meg og vi tok heisen ned til lunsjrommet. Vi var venner da og er kommet enda nærmere hverandre nå. 

- Jeg vet ikke om jeg greier å gå det lange stykket forbi alle menneskene som ser på meg, sier jeg.

- Jeg forstår at du synes dette er vanskelig, sier han, men du må...

Men det er arbeidstrening dette er. Jeg har arbeidet med innkommende prosjekter til Barn- og Ungdomslitteratur, og jeg arbeider med tidsskriftet Historie, hvor jeg leser og skriver om historiebøker rettet mot det allmenne markedet. Jeg merker at jeg får stadig større ansvar. Det går fra å skrive mindre omtaler av bøker til at jeg etter hvert også skriver hovedoppslag. 

Den beleste, empatiske og tvers igjennom hyggelige redaktøren var den første som hadde et sjefsforhold til meg. Men den mandagen da vi skulle sette oss ned og ta en kopp kaffe, etter at jeg hadde vært tilbake noen måneder, står foran meg som et mareritt.

Jeg var sliten, jeg hadde sovet dårlig og til og med spasert til jobb. Og da jeg satte meg ned i sofaen rett overfor han så skjedde det, som ikke hadde skjedd på flere år: Jeg visste hva jeg ville si, jeg skrudde på hjernen og skulle hente ned ord og uttrykke meg, men så var der ingenting. Tomt!

Det var afasien igjen.

Jeg ser ned i bordflaten, gråten lå bak der: Herregud, han må da tro at jeg er hjerneskadd, tenkte jeg nok engang.

- Det går bra, Ragnhild, sa han. Det går helt fint.

Jeg ser på ham og smiler matt. Jeg greier ikke å si noe og vi avslutter møtet. Jeg drar hjem i taxi.

Jeg tenker på møtet med NAV som jeg hadde noen måneder senere. Sammen med min sjef og legen min. Det var et positivt møte. Legen min hadde lovprist hvor mye bedre jeg var blitt. Vi var blitt enige om at jeg skulle arbeide 50 prosent.

Det er et brev om fast ansettelse.

Det er september den første i 2011. Det er over seks år siden jeg fikk slag. 

Jeg har fått tilbud om fast ansettelse. Jeg er intet annet enn lykkelig.

Herfra kan det bare gå en veg, gliser jeg.

Fremover.

 

Tilbake i jobb - eller ikke?

I de tre årene blir jeg intervjuet av flere ukeblader, blant av  Hjemmet  og  Allers . Her er en faksimile fra intervjuet i  Hjemmet .

I de tre årene blir jeg intervjuet av flere ukeblader, blant av Hjemmet og Allers. Her er en faksimile fra intervjuet i Hjemmet.

Tre år går.

Jeg blir stadig bedre til å både gå og å snakke, selv om framstegene kommer mer sakte nå enn det de gjorde det første året etter jeg fikk slaget. Nå går jeg de to kilometerene til jobb ved instituttet, forbi horene som står med korte miniskjørt og på høye hæler og venter på tur, og den narkomane unggutten som spør etter en tikrone til en kopp kaffe, og opp steintrappa i Skippergata… Fremme.

Saken er den at jeg trenger ikke legge meg ned og hvile lenger.  Sven har sørget for at jeg har fått eget kontor, og dit inn har han båret en sofa til meg slik at jeg kan gå inn og lukke døren bak meg. I begynnelsen blir sofaen hyppig brukt. Jeg tar av meg skoene, legger meg ned og trekker det hvite ullteppet over meg. 

Det var før, men ikke nå lenger.

- Jeg er blitt sterkere og tøffere på de tre årene som er gått, tøffere fordi jeg våger å gå og spise lunsj med de andre uten at du er med, sier jeg til Sven en tirsdags morgen i mai, når jeg er innom ham på det svære hjørnekontoret hans med kaffekoppen min.

Han smiler.

Forskerne ved instituttet er svært hyggelige. Mange av dem er mine gode venner fra den gang jeg arbeidet der, like mange er nyansatte de senere årene. Men mest av alt er det Sven, som ringer til NAV for meg når afasien tar meg, og som får høre av saksbehandleren min at hun er sliten og orker ikke tenke mer på min sak klokka 15 om ettermiddagen. 

Det banker på døra til Svens kontor, og verdens største hvite smil og viltre, blonde krøller kommer innom for å slå av en prat. Vi har vært gode venninner i mange, mange år. Jeg tror hun forsker på noe som har med Afganistan å gjøre, men jeg er ikke sikker.

Hun er gift med en forretningsadvokat, som jeg har gitt all skriftlig dokumentasjon mellom meg og forlaget til umiddelbart etter jeg kom til instituttet. Etter å ha lest gjennom papirene, så måtte han medgi, at uansett så urettferdig jeg opplevde at min tilbakekomst til forlaget hadde endt, så var det dessverre ingenting juridisk forlaget hadde gjort feil.

Jeg klemmer telefonrøret hardt mot kinnet og ser forbitret ut av vinduet da denne beskjeden blir fortalt meg. Ser på to nedslitte dophuer som krangler over hodet på hunden til den ene ved trappesatsen utenfor Kirkens Nødhjelp.

- Ikke juirdisk, nei, tenker jeg, men etisk da? Forlaget var jo ikke medlem av det nasjonale «Et inkluderende arbeidsliv» en gang, fnyste jeg skuffet. Beklager altså, men tusen takk, sier jeg før jeg legger på.

Men nå tilbake til Svens kontor. Det store spørsmålet, i egne øyne, er om jeg vil jeg få tilbake jobben? Sven drar på det. Legen min hadde dradd på det. Også eldstebroren min har dradd på det.

- De har jo ikke sagt rett ut at jeg har mistet jobben, innvender jeg. 

- Nei, det har de ikke, svarer han, som også de andre svarer.

I arbeidstrening

- Du snakker helt rent nå, sier en venninne av meg og setter hvitvinsglasset til munnen når vi er sammen etter jobb. 

Det er sensommervær i luften og fullt av mennesker ved havnen, der vi har satt oss ned på en av uteserveringene. Det gule bygget ved siden av oss speiler seg i solbrillene hennes. 

- Takk, svarer jeg, men det er imidlertid ikke slik jeg føler det denne fredagsettermiddagen, sliten som jeg er etter dagens arbeidsøkt.

Men i dag er det enda viktigere saker som står på dagsorden. Jeg lener meg fremover bordet, og småhvisker:

- Duuu, hør: Jeg får kanskje igjen jobben i Cappelen Damm!

Som min helse har blitt bedre, har også ting skjedd i Cappelen Damm forteller jeg til henne etter at gledeshylene har lagt seg. De tre personene som dro i trådene og førte til at jeg måtte gå fra forlaget bare to måneder etter jeg var tilbake, er der ikke lenger. 

Tre nye personer er kommet til, deriblant en nytilsatt og energisk HR-sjef, som kom fra en stilling der hun blant annet arbeidet med å få sykemeldte tilbake i jobb, sier jeg og forteller henne om gårsdagens møte med den nye HR-sjefen. 

Møte med Cappelen Damm

- Ingenting ligger på navnet ditt i personalmappa, og på vegne av Cappelen Damm må jeg unnskylde, sier HR-sjefen mens hun sommerbrun skyver stolen sin inntil bordet. Hun har spilt basket på toppnivå, og er feiende flott.

Jeg rister på hodet over det med personalmappa, før jeg sier:

- Du skal selvsagt få tilsendt alle papirer jeg har, sier jeg før jeg rettet meg opp i ryggen og sier høyt og klart: Jeg ønsker en avklaring rundt egen framtidig arbeidssituasjon.

- Jeg skjønner at du har behov for å få avklart dette, det har tross alt gått over fem år fra du ble syk, sier hun, men det må være et reelt behov hos oss.

- Ja, det er klart, sier jeg og smiler.

Ulike scenarier blir skissert. For det første, at jeg mestrer arbeidsoppgaver innenfor en 40 prosent stilling til normert tid. Arbeidsgiver avvikler den resterende 60 prosent stillingen. For det andre, at jeg mestrer arbeidsoppgavene, men at jeg trenger vesentlig mer tid til å utføre dem enn stillingsprosenten tilsier. Og for det tredje, at jeg ikke mestrer avtalte arbeidsoppgaver eller at arbeidsevnen er vesentlig lavere enn antatt, slik at jeg må revurdere egen arbeidsevne og bringe arbeidsforholdet til opphør.

Jeg skåler med venninna mi:

- Tilbake til Cappelen Damm, skråler vi i kor. 

Kort tid deretter er det en meget fornøyd meg tilbake som står utenfor Cappelen Damm sin tunge inngangsdør. Jeg skal på arbeidstrening. Ville jeg klare dette i en bedrift i det private næringsliv? Pågangsmotet var det i allefall ingenting å si på.

Det er september 2010.

Tredje dag etter slaget: Har jeg fått et sterkt slag?

”Hun har både ekspressiv og impressiv afasi, svarer bare med enstavelsord som ikke alltid er adekvate i forhold til problemstillingen. Hun syntes ikke å forstå alle instruksjonene”, skrev tilsynslegen i min journal.

Jeg har fått et sterkt slag. Språket er borte. Jeg er helt lam på høyre side. Jeg kan ikke bevege meg i det hele tatt, kan ikke engang bevege hodet til høyre.

Var dette dagen da en kirurg opererte inn et sentralt venekateter, CVK , i halsen på meg, slik jeg slapp å grue meg for skifte veneflonen fra venstre til høyre hånd hver tredje dag? Jeg vet ikke. Men jeg registrerer at han er kjekk.

Eldstebroren min skriver i Marimekko-boken:

Hjertefunksjonen er mer stabil. Det virker som om legene begynner å mene at de kan få Ragnhild ut av den kritiske fasen. Ragnhild vekkes hver time. Det hersker høy beredskap både i forhold til hjerte og hjerne.

 Vi finner parolen sammen med Ragnhild: Optimisme og realisme.

 Jeg skal være bindeledd til legene og til omverdenen.”