Kvinner med kraft

Så naken er jeg når jeg forteller min historie foran 300 mennesker på Union Scene i Drammen. Og mottakelsen er fantastisk!

Så naken er jeg når jeg forteller min historie foran 300 mennesker på Union Scene i Drammen. Og mottakelsen er fantastisk!

 -Hvor henter du styrken din fra? Du er så sterk! Mange mennesker spør meg om nettopp dette, sier jeg. Det er helt stille i konferansesalen i Drammen denne dagen i midten av januar. Utendørs er det kommet mye snø og er bikkjekaldt, men inne i det mørke rommet er det varmt og godt. Nærmere 300 mennesker, de aller fleste kvinner, lytter. Jeg forsetter:

 - Min påstand er at jeg var ikke sterkere enn noen som helst annen. Jeg stanser opp et øyeblikk, før jeg fortsetter: 

- Jeg var ikke sterk den maidagen i 2005, da jeg fikk hjerneslag bare 35 år gammel og ble satt tilbake til nullpunktet.  Jeg ble sterk ved å gjennomleve det, og det tok lang tid. Jeg var single i veldig mange år, og opplevde at nok at dette var en viktig forutsetning for at styrken kunne gjøre seg gjeldende så sterkt som den etterhvert viste seg å gjøre.

- Så er det staheten. For jeg er litt sta. Det var staheten som fikk meg til å bli boende i Schweigaardsgate i Oslo den dagen jeg kom ut fra rehabilitering et år nesten et år etter jeg hadde fått slag. Det var 62 trappetrinn opp til leiligheten min, og de fleste mente det var galskap å bli boende. Men jeg ble boende. Mye av min identitet lå det i den leiligheten.

Publikum humrer. De ser poenget.

Jeg har nå etter tretten år lært meg å akseptere slaget, akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Og aksepten kom etter jeg møtte kjærligheten, en mann som møtte meg med åpne armer og sa: Jeg aksepterer hele deg.

Jeg kan ikke lenger løpe, og jeg går med skinne. Jeg kan ikke klappe i hendene lenger, men jeg har lært meg å snakke igjen. Men å akseptere at jeg har fått slag betyr ikke at jeg sitter på rompa. Det gjelder å trene for å bli sterkere. Målet er å kunne løpe igjen og gå uten skinne.

Kanskje må en ha styrke for å bevege seg ute i virkeligheten. Til å ta seg ned trappene til undergrunnen i Oslo. Styrke for å reise til så ulike kontinenter som jeg har vært. Kraften er da å kunne si: Jeg greier ikke å ta meg fram i New Dehli alene, Praha, eller Varberg i Sverige for den saks skyld. Kan du hjelpe meg? At du reiser, at du vil se noe eller oppleve noe, viser mye mer styrke enn å sperre seg inn hjemme.

-       Men du, om du har mistet pappan din, barnet ditt eller gjennomgår en vanskelig skilsmisse fra ektefellen din, om du er alvorlig syk, eller om noen som står deg nær er det: Ikke gi opp! Det blir bedre.

Jeg hører at det hulkes. Så bryter applausen løs.

For første gang har jeg stått bortimot naken på en scene, vist fram hele meg, hele handikappet: At jeg har vanskelig for å gå trappen opp til scenen, at jeg min høyre arm er lam og at jeg av og til leter etter ordene. Og ikke minst: Jeg har våget å dele min historie. Jeg turde å være naken.  

Og de likte det.

Nok en barriere er brutt.

 

En selvopptatt meg møter Knut Bjørn

Knut Bjørn og meg tilbake på Gardermoen etter en uke i Mogan på Gran Canaria. Foto: Bente Cecilie Bergan.                               

Knut Bjørn og meg tilbake på Gardermoen etter en uke i Mogan på Gran Canaria. Foto: Bente Cecilie Bergan.                               

Det er grytidlig denne fredagsmorgenen i mars. Oslo ligger der mørk, kald og grå, men jeg er glad der jeg sitter i baksetet på den sorte taxi-Mercedes-en. Jeg er på vei til ferie på Kanariøyene.

Drosjen kommer fram til flyplassen Gardermoen, og jeg betaler egenandelen for TT-kort. Drosjesjåføren løfter ut kofferten min, og ønsker meg god tur mens han lukker bagasjelokket.

Så står jeg der, alene, og vet at å håndtere den 20 kilos kofferten med en hånd forbi svingdøren og inn til innsjekkingsautomatene, er en utfordring. Videre å skulle feste bagasjelappene på kofferten med "Las Palmas" med en hånd er vanskelig. Likeså å løfte den opp for å levere den i innsjekkingsskranken.

Jeg står litt og vurderer hva jeg skal gjøre. I min retning kommer er ung kvinne med lette og hurtige steg. Smilende løfter hun hånden og vinker. Det er venninnen min. Alt blir mye lettere når man er to, tenker jeg, og smiler når hun nærmer seg og gir meg en klem. Hun tar kofferten min.

Vi sjekker inn og kommer oss helskinnet forbi sikkerhetskontrollen. Jeg er veldig lykkelig fordi jeg ikke i dag ble stanset. Da ville jeg på en veldig pen måte spørre om en stol slik at jeg hadde en plass å sitte når jeg tok av meg sko og skinne mens beinet rister av spasmer. Men heldigvis ikke i dag.

Vi strener inn mot utenlandsterminalen, eller det vil si, jeg halter ekstra i dag. Å reise er jo stress i seg selv. Lange distanser må forseres. Vi kjøper hver vår solkrem på tax free-en, før vi går mot gate 41.  Får presset oss ned på hvert vårt sete ved adgangen. Jeg sukker mens jeg ser på alle de funksjonsfriske menneskene som skal av gårde til Gran Canaria. Like etter er det boarding. Jeg tenker tilbake på hvor fælt det var å fly for to år siden, da jeg hadde store problemer med å skulle gå ned langs midtgangen i flyet, og venninnen min og jeg satt igjen som de absolutt siste som reiste seg og gikk ut av flyet. Det var den gang, tenker jeg, men ikke nå.

Venninna mi og jeg går sammen med de andre inn i flyet og finner setene vår. Vi sitter på hver vår side av midtgangen. Endelig! Så deilig å sette seg ned og vite at der skal jeg bli sittende de neste seks timene.  Innenfor meg sitter et par i femtiårene. Jeg og venninna mi skravler i ett sett fra vi har satt oss ned. Jeg enser knapt paret ved siden av meg. Et par ganger må de på do, og jeg må reise meg for å slippe dem ut.

Vi har kommet over halve veien mellom Oslo og Las Palmas, og jeg skal åpne en miniflaske, og velger den mest lettvinte måten: Jeg setter flaskekorken mellom tennene og vrir om.

-       Den der har jeg sett før! utbryter kvinnen, to seter innenfor meg.

Forbauset snur jeg meg og ser på henne med et spørrende blikk. - Knut Bjørn er lam i ene armen, skjønner du, sier hun mens hun dulter mannen ved siden av meg i siden.

Han heter altså Knut Bjørn, og han er ti år eldre enn meg. 18 år gammel ble han utsatt for en motorsykkelulykke. Han ble alvorlig kvestet i ulykken, og det gikk ut over det ene beinet og  armen hans. Han brukte lang tid med trening for å komme seg tilbake, og Sunnaas Sykehus var blant rehabiliteringsstedene han var innlagt på. I dag arbeider han med salg av Mercedes-er, han kjører selvsagt bil, er gift, har voksne barn og til og med ett barnebarn. 

Og jeg som trodde jeg var den eneste som var handikappet på hele flyet og på Gardermoen. Så selvopptatt kan man bli, sukker jeg. Jeg trodde det var meg selv som var den eneste som var annerledes da jeg gikk om bord i flyet, men jeg var det ikke. Jeg greide ikke se andre enn meg selv.

Vi snakket mye sammen, jeg og Knut Bjørn. Om Sunnaas. Om hvordan vi møter hverdagens praktikaliteter med bare en hånd. Og om nødvendigheten av å akseptere eget handikap. Han aksepterte det helt og fullt og hadde et fint liv. Jeg derimot aksepterte det ikke.

Men jeg er på vei.

 

Fra å være slagpasient til å bli slagrammet

Vann skal doktorgradsstudenten få.

Vann skal doktorgradsstudenten få.

Det ringer på dørklokka mi hjemme i Schweigaardsgate.

Jeg halter så fort jeg kan bort til døren. Jeg vet hvem det er.

Det er doktorrrrrren.

Jeg er med i en undersøkelse blant slagrammede, og doktorgradsstudenten har gjort en test på meg to måneder etter jeg fikk slag, da jeg var innlagt på Geriatrisk Avdeling ved Ullevål.

Undersøkelsen består av at jeg svarer på spørsmål som han stiller muntlig. Jeg kan ikke huske hva han spurte om.

Den gang brukte jeg hele fire ettermiddager på å svare på alle spørsmålene hans. Jeg ble så trøtt. Nå gjentar han samme undersøkelsen på en ettermiddag.

Han minner meg på at jeg den gang hadde gitt uttrykk for at jeg var i en glassboble. Det ikke å kunne uttrykke seg, samtidig som jeg forstår hva som blir sagt til meg, føles som om jeg befinner meg i en glassboble. Jeg er blitt fortalt en skrekkhistorie om en pleier som snakket høyt inn i øret på en eldre mann som ikke greide å snakke i det hele tatt, som om det hjelper. Tenk om jeg fremdeles hadde befunnet meg i glassboblen...

- Glassboblen er heldigvis stort sett knust nå, tenker jeg, stort sett. Jeg tenker på hvordan det var i går, da jeg opplevde at språket med ett forsvant og jeg ikke kom på hvordan jeg uttrykker appelsin. Jeg var heldigvis ikke sammen med fremmende, men ble sittende stum sammen med søsteren min og ikke greide å gjøre meg forstått.

Jeg har pyntet bordet til doktorgradsstudenten skal komme.

Jeg har pyntet bordet til doktorgradsstudenten skal komme.

Jeg begynner i terapi hos psykolog.

Legen min har søkt om det og psykologen holder til i nabobydelen.

Jeg er ilter der jeg og stokken Martinsen kreker oss på vei til Tøyen, som bydelen heter.

Trafikklyset står der og skifter farge som et glitrende juletre. Jeg er redd for å krysse veien, og jeg gruer meg der jeg står og venter på at rød mann skal bli grønn.

Og der blir det grønn mann.

Rød mann blir grønn.

Rød mann blir grønn.

Jeg går ut i gangfeltet, men perioden med grønn mann er for kort til at jeg greier å komme meg over veien.  Høyre side stivner i angst. Og der kommer en blå Audi, som stanser opp og jeg prøver å stavre meg videre og komme meg i trygghet på den andre siden.

Jeg kjenner tårene presser på, men tenker i takknemlighet på Audisjåføren som stanser opp for meg istedenfor å bruke fløyta.

Det  er det samme som jeg opplever på tur i nabolaget, tenker jeg, som dagen før, da jeg skal krysse den brede veien Grønlandsleiret ved Grønlands Torg. Jeg må jo lære å krysse den fordi den er sentral i nabolaget i Oslo. Jeg er redd. Med museskritt og i sakte fart begynner jeg å legge ut på turen over veien. Men det viser seg snart at grønn mann blir rød da jeg er midtveis. Det føles som om bilene kommer i et enormt tempo, glefsende og aggressive.

Jeg sukker lettet ut fordi jeg er uskadd, og halter videre til psykologen.

Nå er jeg kommet fram til Tøyen. Jeg går innover mot inngangen på det røde mursteinshuset fra 1970-tallet, men stanser ilter ved døren inn til bygget. Der kommer jeg med stokk, jeg har ingen ledige armer og møter den vanskelige døren.

Hvorfor er det ikke handikappåpner her?

Alle offentlige bygg bør ha det.

Er ikke dette lovregulert?

Selve terapien har ingen positiv virkning. Jeg må fortelle historien min enda en gang. Men jeg er så lei av meg selv. Jeg slutter etter kort tid.

Så sint av frustrasjon er jeg over alt jeg ikke får til.

Det er for tidlig, altfor tidlig, å gå i terapi. Jeg vet heller ikke om jeg har truffet den riktige psykologen.

En tid senere er jeg til hjertekontroll ved Ullevål.

Alt er fint.

I rapporten skriver legen ved hjertemedisinsk i min journal:

Hun har fortsatt betydelig sequele med totallammelse i høyrearm. Dårlig gangfunksjon også, men klarer seg for øvrig ganske bra.”

Han skriver det ned som det er. Den dagen da jeg åpnet postkassa og fikk brevet der disse ordene stod, var en dårlig dag. Det var tøft å lese ordene, for inni meg er jeg langt bedre enn det jeg fremstår som utad.  Inni meg knyter jeg fremdeles på joggeskoene og låser meg ut døren. Jeg tar trappene i to jafs, og setter av gårde på løpetur med vind i håret og solen i ryggen. Utad vil jeg gjerne skjule at jeg har et handikap i det hele tatt.

En eldre mann kommer bort til meg. Han la tydeligvis merke til meg da jeg bar tungt bortover Grønlandsleiret, og spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg smiler til ham, og sier nei takk, sta som jeg er. Det er fint å vite at folk tilbyr sin hjelp.

Verre er det med mannen jeg støtte på ved Oslo Kretsfengsel:

 - Går det bra med deg? Var det på sykehuset du fikk skaden?

Jeg oppførte meg som en femåring, da jeg nekter å svare. Det skulle bli mange kommentarer i årene som fulgte. Har du brukket foten, er en gjenganger og  et optimistisk ”God bedring!”

Jeg smiler slapt tilbake, en smule hemmelighetsfullt, men jeg sier ingenting.

Det var først da jeg aksepterte konsekvensene av å ha fått slag flere år senere, at jeg begynte å svare at ja, jeg er delvis lam i høyre fot og arm grunnet et slag jeg fikk for mange år siden.

Men jeg er langt unna å akseptere situasjonen.