En lykkelig dag i september

Solrik er den sensommerdagen når jeg står utenfor den tunge eikedøra til Cappelen Damm i Oslo Sentrum. Sliten har jeg nådd fram etter å ha gått de vel to kilometerne hjemme i fra.  Særlig den siste stigningen fra Oslo City opp til Akersgata er tøff, og halvveis fremme har høyre foten min nektet å samarbeide med meg.  

Jeg kjenner hvor sliten jeg er.

Et år har gått siden jeg oppstemt, men nervøs stod foran den samme døra inn til forlaget. Jeg hadde hatt arbeidstrening sittende i forlaget det siste året. Men noe stort skal skje i dag, jeg vet det, tenker jeg når jeg med et slit får åpnet den tunge inngangsdøra:

-   Er døra virkelig så tung å få opp, eller skyldes det at jeg er handikappet, undrer jeg når jeg endelig får døra opp og kommer meg innenfor.

Resepsjonen er stor, lys og åpen, med kaffebaren ”Elling” til høyre som serverer byens beste kaffe, og ”Halvbroren” inn til venstre, som er forlagets bokhandel.  En rekke av de populære Cappelen Damm-arrangementene går for seg der, når forlaget møter leserne, som arrangementet ”Bok og Bolle” for barn på lørdager, og ”Lunsjpausen” rettet mot voksne på torsdager.

- God morgen, Ragnhild!

En kvinne står i resepsjonen vår med verdens største smil, morgenfrisk klokka åtte om morgenen og med alltid like godt humør. Hvordan går det, spør hun, og jeg takker og svarer bare bra. Hun får meg til å smile innvendig og jeg føler meg like velkommen som de andre morgenene jeg så hyggelig er blitt ønsket god morgen. I resepsjonen står det friske blomster på disken.

Jeg drar kortet mitt slik at sikkerhetsporten åpnes og jeg kan gå gjennom, før jeg drar kortet nok en gang. Trykker de fire siffrene som er min personlige kode, deretter biter jeg kortet mellom fortennene og forsøker å få opp den også tunge døren inn til selve det innerste av forlaget. Det er ikke alltid like greit med bare en arm.

- Dette bygget er definitivt ikke handikapvennlig, tenker jeg når jeg halter meg inn.

Dette første året har vært beintøft.

Det har vært nye arbeidsoppgaver. Nye folk å bli kjent med. Og ikke minst, jeg skulle finne min plass i det store forlaget. Det har vært møter med en rekke trapper. Jeg er ikke særlig glad i de møtene vi har hver mandag, når vi må ta trappene til etasjen hvor møterommet er. Det går ingen heis. Jeg holder meg rundt gelenderet på venstresiden. Jeg vet det danner seg kø bak meg. Dette er nesten like ille som når vi har brannøvelse og jeg skal ut fra 5. etasje og ta trappene ned til grunnplan, tenker jeg forbitret.

Året har vært et møte med hyggelige og flotte kollegaer, en rekke ansikter som også har navn, og alle navnene skal huskes. Og jeg må huske alle navnene, for hvis ikke ville de tro at jeg hadde en hjerneskade som hadde gjort meg litt koko. Og det vil jeg ikke. Men jeg har aldri fått så mange positive tilbakemeldinger fra de andre i forlaget, jeg følte at de så meg, at jeg var ”blid”, ”hyggelig”, at jeg ”viste omsorg”, er ”endringsvillig”, ”positiv”, ”åpen” og ”løsningsorientert”.

Og så var det den fryktelig skumle lunsjen. Kompisen min, som jeg hadde arbeidet sammen med før jeg fikk slag, kom og hentet meg og vi tok heisen ned til lunsjrommet. Vi var venner da og er kommet enda nærmere hverandre nå. 

- Jeg vet ikke om jeg greier å gå det lange stykket forbi alle menneskene som ser på meg, sier jeg.

- Jeg forstår at du synes dette er vanskelig, sier han, men du må...

Men det er arbeidstrening dette er. Jeg har arbeidet med innkommende prosjekter til Barn- og Ungdomslitteratur, og jeg arbeider med tidsskriftet Historie, hvor jeg leser og skriver om historiebøker rettet mot det allmenne markedet. Jeg merker at jeg får stadig større ansvar. Det går fra å skrive mindre omtaler av bøker til at jeg etter hvert også skriver hovedoppslag. 

Den beleste, empatiske og tvers igjennom hyggelige redaktøren var den første som hadde et sjefsforhold til meg. Men den mandagen da vi skulle sette oss ned og ta en kopp kaffe, etter at jeg hadde vært tilbake noen måneder, står foran meg som et mareritt.

Jeg var sliten, jeg hadde sovet dårlig og til og med spasert til jobb. Og da jeg satte meg ned i sofaen rett overfor han så skjedde det, som ikke hadde skjedd på flere år: Jeg visste hva jeg ville si, jeg skrudde på hjernen og skulle hente ned ord og uttrykke meg, men så var der ingenting. Tomt!

Det var afasien igjen.

Jeg ser ned i bordflaten, gråten lå bak der: Herregud, han må da tro at jeg er hjerneskadd, tenkte jeg nok engang.

- Det går bra, Ragnhild, sa han. Det går helt fint.

Jeg ser på ham og smiler matt. Jeg greier ikke å si noe og vi avslutter møtet. Jeg drar hjem i taxi.

Jeg tenker på møtet med NAV som jeg hadde noen måneder senere. Sammen med min sjef og legen min. Det var et positivt møte. Legen min hadde lovprist hvor mye bedre jeg var blitt. Vi var blitt enige om at jeg skulle arbeide 50 prosent.

Det er et brev om fast ansettelse.

Det er september den første i 2011. Det er over seks år siden jeg fikk slag. 

Jeg har fått tilbud om fast ansettelse. Jeg er intet annet enn lykkelig.

Herfra kan det bare gå en veg, gliser jeg.

Fremover.

 

”Ikke de nødvendige ressurser til å foreta rehabilitering”

Det er blitt oktober den første.

Høstgult løv. Sommeren er pakket vekk. En frisk bris blåser forbi kinnet mitt.

Jeg er nervøs. 

Det er første arbeidsdag etter hjerneslaget for to og et halvt år siden.

 

En kollega møter meg utenfor bygget og gir meg en god klem.

- Endelig er du tilbake, sier han.

Siden jeg ble syk, har mye skjedd. Mens jeg har brukt tiden til å trene meg opp, så er Cappelen forlag, min arbeidsgiver, blitt slått sammen med Damm forlag.

Det går rykter om at vår direktør, som stadig har ringt til meg og spurt hvordan det står til, som er kommet på sykebesøk og har sendt blomster fra forlaget, skal slutte.

Vi står på farten til å flytte. Store endringer og omorganiseringer skjer.

Jeg grøsser, men er likevel sikker:

Min stilling i forlaget er sikker. Den er det, ikke sant vel? Jeg smiler til min kollega, og sammen går vi inn i forlaget.

Den moderne utseende resepsjonen er blitt malt irrgrønn, og de siste bokutgivelsene fra i høst står stilt ut. Marions slør av Roy Jacobsen. Jeg liker den forfatteren.

-  Velkommen tilbake!

Damen i resepsjonen stråler opp når hun ser meg, reiser seg og gir meg en klem. De brune øynene sier at hun virkelig mener det. Det varmer. Jeg føler meg velkommen tilbake.

Kollegaen min åpner døren for meg, vi går inn og finner heisen.

Inne i vår forlagsenhet er det mange hyggelig mennesker. De deler ut gode klemmer til meg. Jeg føler meg virkelig velkommen tilbake.

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

Jeg skal arbeide i 20 prosent stilling fordelt ut på to dager. Tirsdag og torsdag. Arbeidstrening. Så skal jeg gradvis øke stillingsbrøken.

-   Jeg er så glad for å være tilbake, sier jeg til sjefen min.

Men ettersom dagene går, blir det rarere og rarere stemning rundt meg. Jeg forstår ikke hva det er. Er det en slik marerittaktig prosess Franz Kafka beskriver det i romanen Prosessen? Etter to måneder er det slutt. Min leder sier at jeg kan ikke få igjen min gamle stilling og det er ikke noe annet til meg i forlaget.

Jeg gisper når jeg hører hva hun sier.

Sier de meg opp? De kan da ikke si meg opp?

Jeg pakker sakene mine.

Livet er så definitivt ikke blitt slik jeg trodde, tenker jeg:

Jeg er 37 år og handikappet, uten verken mann eller barn, og nå også uten jobb. Jeg er ingenting.

Den store tunge forlagsdøra smeller tungt igjen bak meg

- Du er blitt dummere fordi du har hatt hjerneslag, føler jeg at det blir hvisket innenfra.

Så står jeg der, med tårer i øynene, og venter på at drosjen skal komme.

Jeg føler jeg er for dum til å komme tilbake. Jeg er blitt målt og ikke funnet god nok, tenker jeg da drosjen ankommer og kjører meg hjem.

Hjemme slenger jeg meg ned på sofaen og sturer.

-   Hvordan kunne de?

Alle klærne er på, kåpe og skjerf, ja, ikke en gang skoene tar jeg av. Etter kort tid, ringer telefonen. Det er Sven, professor i historie og ansatt ved Institutt for forsvarsstudier. Som nyutdannet hadde jeg vært ved instituttet i en toårsperiode og han var en god venn av meg:

-   Du kommer hit i morgen. Vi finner et kontor til deg. Du kan arbeide med oversettelsen av Alexandra Kollontaj sine dagbøker, avslutter Sven.

 

Det var begynnelsen på mine vel tre år ved instituttet.

 

Jeg får i januar et brev fra forlaget, der de viser til NAV og min arbeidsevne. De skriver at de ikke finner relevante arbeidsoppgaver i forlaget, og til slutt:

Vi innehar ikke den nødvendige kompetansen til å tilrettelegge for en faglig forsvarlig og målrettet rehabilitering innenfor forlagets virksomhet.”

 

Handlingen deres føltes som et piskeslag over meg som forsøkte å reise meg. Det var uredelig å si at jeg var velkommen tilbake når jeg to måneder senere fikk følelsen av at det bare var en skinnsak.

 

I ettertid kan jeg si at kompetansen til å nærme seg meg ikke var til stede.

 

Institutt for forsvarsstudier ligger innenfor gåavstand, så jeg begynner å spasere. Så frisk er jeg.