Et hårete mål

Anne Grethe Solberg møter meg.

Anne Grethe Solberg møter meg.

- Du har gitt opp, du!

Ordene lyder som piskeslag.

Jeg måper.

Gitt opp, jeg har vel ikke gitt opp! tenker jeg. Jeg får jo alltid høre at jeg er så imponerende flink, at jeg har utvist styrke da jeg fikk igjen jobben. Hvordan kan hun mene at jeg har gitt opp?

Anne Grethe sitter foran meg på den gamle og ærverdige restauranten Olympen, under de store lysekronene som gir vakkert lys over de mørke møblene og de store maleriene med forgylte rammer fra Oslos østkant. Det er mørkt og trist høstvær utenfor.

Jeg kjenner Anne Grethe Solberg fra tiden jeg hadde vært til rehabilitering på Cato Senteret.  Hun kom inn i kantinen, høyreist, slank og smilende. Etter å ha forsynt seg, setter hun seg ned ved mitt bord. Hun er så mørkkrøllete, brunøyd og pen, så veltalende!

- Det er fælt å si det, men jeg sveller stadig ut små haglkuler i brystet, sier Anne Grethe på hennes første dag som innskrevet ved Cato-Senteret.

Hun er blitt skutt av sin ektemann, som deretter skjøt seg selv. Han brukte hagle. Resultatet er at hun nesten døde, venstre arm ble amputert fra skulderen og hun har alvorlige skader i hofta. Hun har fått fastsatt en invaliditetsgrad på 70 prosent.

Forskjellen i typer skader mellom henne og meg er betydelige. Mens min skade er nevrologisk, så er hun blitt skutt. Hun mangler sin venstre arm og har vondt for å gå. Min høyre side er delvis lam fra ytterste stortå til ansiktet, pluss alle andre nevrologiske skader som jeg har, som spasmer, og tidligere talevansker og  tidligere hukommelsesproblemer.

Tøffe Anne Grethe! Når hun kommer hjem fra Cato Senteret, så begynner hun med løping. Det er av en eller annen grunn lettere for henne å løpe enn å gå, og i dag har hun flere maraton på merittlista.

- Jeg løper ikke så fort som før, men jeg fullfører, sier hun.

En treningstur går fra Skøyen i Oslo, hvor hun den gang bodde, til Sandvika i Bærum.

- Der er en bensinstasjon som er fin når jeg må tisse, og så løper jeg hjem igjen, sier Anne Grethe selv. Hun er et forbilde for mange – med eller uten handikapp. Hun er coach og forsker i sosiologi, reiser rundt og holder foredrag. Også for meg er Anne Grethe et forbilde med sin ukuelige optimisme og måten hun tenker på:

Jeg er blitt skutt, men jeg er så heldig jeg lever. Skaden er skjedd. Da vil jeg trene meg opp til det beste jeg kan bli, er Anne Grethes motto.

Alvorlig ser hun på meg:

- Når trente du sist, da? spør hun.

Jeg blir stille og ser ned.

Hun sier jeg har kjørt inn på en blindvei siden jeg var på Cato Senteret. Da gikk jeg alltid i treningstøy, hevder Anne Grethe, også i lunsjen. Jeg trente og stod på, og jeg hadde vært et forbilde for mange andre, mener hun.

- Du har mistet gnisten i øynene, sier hun. Hvor i huleste er det blitt av det livlige blikket ditt, da? Og når trente du sist? gjentar hun igjen.

Det er jo et par år siden jeg sluttet på fysioterapi, tenker jeg, mens jeg mistrøstig kikker på de ekstra kiloene som har lagt seg rundt magen min. Har jeg gitt opp? Jeg som har høstet bred applaus både fordi jeg har fått igjen arbeidet mitt?

- Det er på tide å rygge bilen ut av den enveiskjørte gata du står parkert i, sier Anne Grethe, og komme deg ut på E6-en igjen.

Jeg blir faktisk oppløftet av det hun sier. På veien hjemover stikker jeg innom treningssenteret, hvor jeg kjøper treningskort på treningsstudioet. Der skriver jeg meg også på ei liste, der jeg søker om personlig trener.

Det er på tide å ta opp treningen igjen.

Førlighet i høyre skulder!

Det er fysioterapi.

Igjen.

Jeg ser ut av vinduet. Det regner.

Det som er så fint er at jeg virkelig liker fysioterapeuten min, en voksen dame med kort hår og varme øyne.

- Legg deg ned her, du, sier fysioterapeuten og peker på fysioterapibenken.

Jeg har tatt av meg den grå treningsjakka med hette, som jeg alltid går med, og legger meg ned på benken. Det skal trenes arm i dag.

Jeg hater å trene arm. Jeg gir høyre arm beskjed om å løfte seg.

- Beveg deg, kjære armen min, vær på min side, sier jeg lavt.

Jeg har lært at jeg skal være snill mot min høyre side, ikke sint eller late som den ikke finnes.

Men den løfter seg ikke. Ligger der tam, slapp som en fisk på land.

Men fysioterapeuten er tilsynelatende like tålmodig.

- Så tar vi skulderpartiet, sier hun.

Jeg forsøker å etterligne det jeg gjør på venstresiden med den høyre. Jeg har forsøkt meg på dette hundrevis av ganger før, uten resultat.

- Herrrelighet, der er liv i skulderen, med ett nærmest roper hun ut mens hun ser på meg med tårer i øynene.

Er det sant? Gledestårene triller ned over kinnene mine. Er der virkelig liv?

- Det er første tegn til liv siden jeg fikk slaget for snart et år siden, gladhulker jeg.

Det er en glad meg som er tilbake på rommet mitt.

Vi har lært å formulere mål for oppholdet og den første tiden hjemme. Jeg er blitt selvhjulpen i morgenstellet. Jeg går med stokken Martinsen over lengre avstander, mens den blir stående igjen alene når jeg skal gå over på kortere avstander. Jeg har notert ned følgende:

Mål med oppholdet og den første tiden hjemme:

Full strekk i høyre kne ved gange

Klare å bære søppelposen i høyre hånd ved gange ned trapp fra 4. etasje, hvor leiligheten min ligger. Det er jo avgjørende for om jeg skal greie å bo hjemme at dette går fint. Med venstrehånden støtter jeg meg til gelenderet.

Klare selv å skifte på sengen med dynetrekk som har sideåpning

Gå uten stokk

Høyre hånd skal henge ned når jeg går

Klare å bøye og strekke ut i albuen i høyre hånd, med og uten vektbæring

Bedre grepet i min høyre hånd

 

Av langsiktige mål, noterer jeg nå ned følgende:

Komme tilbake i arbeid

Klare å gå til jobb 2.5 km

Løpe igjen

Oppnå flytende språk/normal tale

Utføre vanlig husarbeid

Gå i ulendt terreng

Gå på kino, teater, utstillinger, kafé og uterestaurant

På det avsluttende møtet med gruppa mi, som består av blant annet sykepleieren med det lyse håret og blir ledet av fysioterapeuten min, oppsummerer jeg at dette oppholdet har vært bra, til tross for den mørke, kalde krisen etter turen med hest og slede. Vi oppsummerer målene mine. Jeg sier jeg går fortere, dog med skinne, og ikke minst, jeg har førlighet i skulderen.

Avreisestatus: "Hun har beholdt troen på at hun skal bli mye bedre. Dette motiverer til innsats. Ved starten av oppholdet opplevde hun å være blant de dårligste brukerne, og hun syntes dette var tøft.”

Nå er det klart: Etter nesten ett år er gått siden jeg fikk slag, skal jeg tilbake til det normale, tilbake til virkeligheten igjen.

 

Jeg skal hjem.

 

 

 

Jeg er ingen

- Hjelp! Jeg tisser på meg!

Tårene presser på. Jeg er ikke 2 år lenger, men faktisk 35. Det er ikke langt til doen, men jeg rekker ikke å gå fra rommet mitt og inn på badet mitt og fram til toalettet.

Skamfølelsen presser tårene fram. Tenk, tisse seg ut!

Jeg greier knapt å gå. Tærne på min høyre fot krøker seg, og fotbladet vrir seg utover. Ikke engang den korte distansen, som den er den gjennom gangen fra rommet mitt og fram til spisesalen, kan jeg gå uten å bruke en evighet. Det gjør vondt.

Og i dag rekker jeg ikke fram til baderommet igjen.

Jeg vrir av meg tøyet og skrur på dusjen. Jeg venter til vannet er varmt, glovarmt, før jeg går inn under strålen.

Jeg tenker på dagens hest- og sledetur. Det var kaldt. Jeg hadde åpenbart for lite klær på. Jeg er svak og jeg tror ingen ser det. Jeg kommer tilbake iskald totalt uten mestring. Og så i tillegg, denne tisse i buksa-hendelsen.

Det begynner å gå opp for meg hva slaget har tatt fra meg.  Jeg har mistet store deler av meg, jeg kan ikke løpe, knappest gå. Jeg har bare en arm, og jeg kan knapt prate. Hvem er jeg blitt? Spør jeg meg selv.

Tårene renner nedover kinnene mine.

Jeg skrur av dusjen, sakte tar jeg på meg noen rene klær og halter tilbake til senga. Jeg kryper sammen i fosterstilling med ansiktet vendt inn mot veggen.

Jeg er langt, langt unna å være tilbake i jobb, jeg som trodde at jeg ville være det før jul. Det tar langt lengre tid enn jeg trodde å bli rehabilitert av slaget.

Hvorfor hadde jeg ikke bare dødd i stedet for å våkne opp fredag den 13. mai? Det har vært mange tunge øyeblikk, jeg har jo gått til det steg å få anti-depressiva, men for første gang ser jeg depresjonen i hvitøyet.

Dette er annerledes.

Det banker på døren. Det er sykepleieren som hjalp meg å finne @-en på tastaturet, hun pene med det lyse håret og brune øynene.

Hun lurer på om jeg ikke vil ha middag.

Nei, svarer jeg. Med gråten i halsen forteller jeg om hesteturen, og hvor kald jeg ble.

- Mestring er målet, jeg ser det, men det var ikke mestring, sier jeg.

Hun setter seg ned på sengekanten.

Lytter til hva jeg har å si.

- Jeg går av jobb nå. Skal jeg komme med noe mat til deg her inne på rommet? Og er det noen du vil jeg skal ringe til som kan komme hit og snakke med deg?

Hun er åpenbart bekymret.

- Ja, ring søsteren min, sier jeg

Søsteren min kommer umiddelbart etter å ha blitt ringt til.

- Jeg er I-N-G-E-N, hulker jeg mot søsteren min sin skulder. Jeg I-N-G-E-N. Og dessuten: Jeg er drittlei av å bo på institusjon! Jeg er drittlei av all denne møkk kjedelige treningen!

Hun prøver å trøste. Forteller at så langt jeg er kommet siden jeg fikk slaget. For det første hadde jeg overlevd, hele to ganger! Deretter har jeg lært å gå igjen, og prate!

Jeg ser på henne.

- Du har bare nettopp begynt, avslutter hun.

Neste morgen kommer sykepleieren tidlig til rommet mitt. Hun har tårer i øynene da hun forteller at hun var livredd for at jeg ikke var der mer.

Det var et anslag av depresjon og ingen morsom opplevelse.

Jeg smiler matt.

Uforståelig tastatur

Tastene foran meg ser helt gresk ut.

A-R-I-L-D… Men hvordan i huleste får man til å skrive en @?

Jeg er ferdig med å den daglige økten med fysioterapi, og sitter i ekspedisjonen på Cato Senteret, hvor pcen står til bruk for alle. Jeg har vært en aktiv idrettsutøver, det er sant, men å late som at fysioterapi er morsomt ville være å lyve. Det er langt bedre å sitte her foran pc-en.

Jeg kjenner panikken komme. Jeg skal skrive en e-post, slik jeg skrev mange e-poster hver dag før jeg fikk slag, men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Hvordan får jeg fram @ på skjermen? Hvor på tastaturet trykker man?

Jeg ser rådvill rundt meg, speider etter noen som kan hjelpe meg, men akkurat nå er det helt tomt i hele ekspedisjonen.

Panikken har nå slått seg til i mitt høyre bein, slagbeinet. Det går opp og ned i enorm fart fullstendig av seg selv rister det og jeg har null kontroll.

- Jeg kunne dette før slaget, men nå er det borte! Tenk om det er borte for all tid? Tenk om også hjerneslaget tok @-en fra meg?

Som en reddende engel kommer sykepleieren min forbi, og stanser ved mitt utbrudd:

- Unnskyld, kunne du hjelpe meg?  

Så klart kan jeg hjelpe deg, sier hun smilende. Hun tar en stol og trekker den bort til meg og pc-en. Hun viser meg hvordan @-en kommer fram, likeledes linjeskift og hvordan noen bokstaver blir store, andre blir små.

Jeg sukker lettet over at hun har gjengitt meg denne kunnskapen. Den lå der jo, tenker jeg.

Den kvelden, får jeg ikke sove.

Jeg undrer meg på om jeg greier å ligge på magen, slik jeg brukte å ligge før. Jeg har siden jeg fikk slaget ligget på ryggen.

Og jeg tar sats, og snur meg for første gang på magen:

 - Jeg kan ligge på magen igjen, jubler jeg inni meg!

Musklene er imidlertid så stive i den høyre siden av kroppen at jeg snart må snu meg igjen.

Men det er et lite framsteg.

- Et lite fremsteg, sier jeg høyt. Mestring!

Morgendagens gåøkt på tredemølla ligger bak i tankemønsteret. Jeg håper jeg har energi til å gå når jeg våkner, tenker jeg før sovner inn.

Peter, Paul & Mary spilte i 1962 inn sangen Early in the Morning .Hallelujah! For en låt! Den ble også brukt i sesong 2 av serien Mad Men, hvis du ønsker å laste den ned. Spill den på full styrke, ha den gjerne på øret! Den gir energi!

Cato Senteret

Nok en dag med treningsklær, som blir kastet på gulvet etter timen. Jeg må sove.

Nok en dag med treningsklær, som blir kastet på gulvet etter timen. Jeg må sove.

 

- Den står der, tenker jeg med en gang jeg setter føttene innenfor det brune og nokså moderne bygget, for der er lunsjen i full gang.

S-A-L-A-T-B-A-R-E-N

For første gang på altfor lang tid skal jeg få grønt på brødskivene igjen, tenker jeg glad før jeg og stokken Martinsen henvender oss i ekspedisjonen. Flere unge mennesker står foran meg i køen. Cato Senteret i Son ved Moss er et rehabiliteringssenter, fylt med unge mennesker som kommer direkte fra sykehus. Det er mennesker som er operert etter kreftsykdom, eller mennesker utsatt for trafikkulykker, alle med det mål om å bli bedre.

Jeg er ikke så redd lenger, vet jeg, når jeg tenker tilbake på den times lange drosjeturen til Cato Senteret. Jeg hadde lave skuldre og ingen klump i magen, det var til og med litt småsnakk med drosjesjåføren. Å ta det  normale livet tilbake litt etter litt er min drivkraft.  Jeg skjønner det nå. Jeg skal snakke og gå mest mulig normalt, men det tar lengre tid enn jeg trodde. Deretter skal jeg flytte tilbake til leiligheten min, og til slutt begynne å jobbe igjen.

Jeg er godt på vei. Rullestolen lot jeg stå igjen på Sunnaas.

Endelig er det min tur. Jeg blir skrevet inn, og et stort lyst rom med dusj på rommet beliggende i 1. etasje venter på meg. Jeg ser meg rundt med en fornøyd mine: Der skal jeg bo de neste tre månedene, før jeg begynner å pakke ut. Også det er et tegn på at jeg har tatt litt av livet mitt tilbake. På Sunnaas pakket en sykepleier ut sakene mine.

Det er jo mest treningsklær. Jeg tar ut en svart t-trøye, svarte treningsbukser og en grå hettejakke som jeg tar på. Jeg skal trene på å gå. Det er viktigst. Deretter å snakke, før ergoterapi. Men først er det lunsj.

På Cato Senteret har de også en tredemølle. Hver morgen klokka 8 møter jeg idrettspedagogen til gåing på mølla. Det er bra, men jeg må sove i etterkant. Jeg trener korte økter med hvile i mellom, men som han skrev i min journal: ”Hun har problemer med å melde sine behov for hvile.”

Det er min psykiske hovedutfordring som igjen blir lagt merke til. Det er det samme problemet som logopeden på Sunnaas hadde lagt merke til, og som kom til å bli min utfordring i årene som kommer: Jeg sliter med å la meg begeistre over de små seirene i hverdagen, og setter meg urealistisk høye mål. Jeg skal bli helt frisk.  Jeg kjører på, selv om jeg ikke har energi til det.

Med dette målet, så var jeg dømt til å tape.