Ny dag og fysioterapi

- Det går så treigt!

Jeg sitter på do og skal kle på meg. Først en knallrosa truse med oransje polkadotter på og svart trenings-bh.

Jeg begynner med bh-en.

Den lamme armen først, før jeg drar bh-en over hodet, slik jeg har lært. Sitter med beina i kors med det skadde beinet øverst. Polkadottene først, deretter de røde treningsbuksene. Det er samme prinsipp. Den skadde siden først. Den friske sist.

Dernest har jeg på en hvit t-skjorte med grå inskripsjon. Victory, står det. Videre strømper og joggesko med skinna. Victory er engelsk og betyr seier, tenker jeg.

Endelig.

Det går i alle fall bedre med skinna nå enn da jeg var innlagt ved Sunnaas, kanskje ved Cato Senteret også.

Jeg skal på fysioterapi for første gang.

Begge beina er plantet i bakken. Den venstre armen holder den høyre og den er strukket ut rett foran meg. Nå skal jeg opp i stående stilling.

- En-to-tre! sier jeg høyt og bestemt til meg selv.

Teknikken er den samme flere år etter. Her har Bente Cecile Bergan foreviget meg.

Teknikken er den samme flere år etter. Her har Bente Cecile Bergan foreviget meg.

Og så reiser jeg meg - egentlig ganske så fint! Jeg smiler fornøyd. Men så begynner jeg å skjelve nederst i høyre fot. Jeg presser foten mot gulvet.

- Det går så fint atte, kjære foten min, hvisker jeg.

Ristingen stanser.

Er det dette de mener med vektbæring, undrer jeg meg på, at både venstre og høyreside skal bli med når jeg reiser meg?

Etter at jeg har kledd på meg og spist frokost i hurten, for klokka nærmer seg halv elleve på formiddagen og til da har jeg bestilt drosjen, er jeg snart klar.

Det står bare igjen å pusse tennene. Mamma og pappa har kjøpt en elektrisk tannbørste til meg. Jeg synes den fungerer fint.

Jeg bruker lang tid ned trappene. Tar ett og ett steg med begge beina, før et nytt steg.

Jeg klamrer meg fast til stakittet med venstre hånd. Det blir stavring ned trappetrinnene. Nede griper jeg fatt i Martinsen, stokken min, og med litt rabalder får jeg åpnet døren og går ut. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har merket grusen på underlaget før jeg fikk slag, og at det var en liten oppoverbakke før den ytterste utgangsdøren. Alt jeg tenker på nå, er å gå. Hvordan jeg skal greie å komme meg fremover.  Ute venter taxien på meg. Jeg må forsere 15 meter fra utgangsdøren bort til taxien. Nå kan alle se meg.

Det er flaut å ha blitt handikappet, så flaut at jeg ikke vil at noen som helst skal se meg. En svartglinsende Mercedes og en smilende Pakistansættet drosjesjåfør som kommer hjelpende ut av bilen, er redningen. Endelig kan jeg sette meg inn i baksetet på drosjen. Endelig kan jeg slappe av.

Drosjesjåførene blir mine nye venner.

Jeg er nervøs da jeg kommer inn i fysioterapiinstituttet. Det lukter gymsal. Men ike gammel og sur gymsal. Ny og frisk gymsal.

Jeg må sette meg ned litt og vente. Martinsen blir stående ved min venstre side.

Tre-fire andre mennesker sitter også der og venter på sin fysioterapeut.

De er gamle, synes jeg.

- Hei!

Blid kommer hun ut, min fysioterapeut, som jeg skal tilbringe hundrevis av timer med de neste årene. Tre ganger i uka. Hun er pen og slank, synes jeg. Det viser seg snart at det er full klaff mellom oss to.

Men fysioterapi er frustrerende.

Jeg sier inni meg at min høyre arm skal bevege seg, skal gjøre som jeg vil, men armen bare ligger der. Musklene får ikke beskjed fra hjernen om å gjøre noe.

- Kom igjen, da, move! sier jeg.

 Men det er ingen kontakt mellom hjerne og musklene i høyre arm, men dog, bittelitt i skulderen, det var kommet fram på Cato Senteret. I stedet begynner musklene i foten å skjelve av spasmer og av anstrengelse.

I høyre fot går jeg fremdeles med stivt kne og droppfot. Jeg går stygt, ikke veldig langt og veldig sakte. Jeg må dra litt på smilebåndet over sms-en jeg hadde sendt til en venninne våren 2005, forut for slaget, med rapport over sykdomstilstanden.

Jeg går på tur, hadde jeg skrevet, men jeg beveger meg så sakte at jeg blir forbigått av gamle damer.

Nå er det realiteten.

Jeg er 36 år og blir forbigått av eldre damer. Jeg som hadde vært kaptein på håndballaget. 

- Inne i hodet mitt er jeg en toppidrettsutøver, men kroppen min står for meg som et mareritt, sier forfatteren Thorvald Steen i et intervju med avisen Aftenposten.

Omtrent sånn føles det.

Jeg er ferdig med fysioterapitimen og er ufattelig sliten. Sitter på en stol i gangen og venter på drosjen. Ser i gulvet. Konsentrerer meg om meg selv. Når taxien endelig kommer, setter jeg meg inn i baksetet og lukker øynene.

- Du må ha bilbelte, sier drosjesjåføren.

- Vil ikke ha på bilbelte, sier jeg.

Når jeg ikke døde på forsommeren i 2005, så dør jeg vel ikke i et bilkræsj nå.

- Kjør meg hjem.

Det er fatigue igjen, og jeg må sove. Trettbarheten blir vanligvis bedre ettersom man heles av hjerneskaden, men den går ofte ikke helt over, har jeg lest. Nå er den til stede for fullt – fremdeles.

Utholdenheten er liten, kjenner jeg.  Jeg kan da ikke ha mer enn 5 prosent av energien jeg hadde før slaget. Gjøremål som tidligere går raskt unna, tar lengre tid. Ting som tidligere var dagligdagse, har jeg ikke lenger energi til, tenker jeg i drosjen, som på kjører ned Uranienborgveien.  

Jeg tenker på hvor utslitt jeg blir etter at jeg har dusjet, sminket meg og kledd på meg, at jeg bare går tilbake i sengen igjen. Etter trening er jeg så sliten at treningsklær blir slengt fra meg, og jeg dumper ned i sofaen eller sengen og må sove.

Taxien er fremme, og jeg og Martinsen stavrer oss ut etter å ha sagt hadet, og tusen takk for turen til taxisjåføren. Men likevel så går jeg på med full energi, tenker jeg. Jeg skriver lister over alt som skal gjøres, alt slik det hadde vært før. Men etter jeg har gjort meg ferdig med listeskrivingen, er jeg helt tappet. Siger sammen foran fjernsynet. Kroppen har stilt seg om, den må jo det, men ikke hodet. Hele tiden denne  pokkers fatigue-utmattelsen.

 

Endelig, hjemme!

Endelig, hjemme!

Jeg har kommet meg opp de 62 trappetrinnene og låst opp den lyseblå utgangsdøra på vei inn i leiligheten. Initiativløshet, trettbarhet og manglende arbeidskapasitet gir null mestring. Noe er endret.

Alt er definitivt ikke som før, tenker jeg før jeg sovner inn.

 

 

 

Førlighet i høyre skulder!

Det er fysioterapi.

Igjen.

Jeg ser ut av vinduet. Det regner.

Det som er så fint er at jeg virkelig liker fysioterapeuten min, en voksen dame med kort hår og varme øyne.

- Legg deg ned her, du, sier fysioterapeuten og peker på fysioterapibenken.

Jeg har tatt av meg den grå treningsjakka med hette, som jeg alltid går med, og legger meg ned på benken. Det skal trenes arm i dag.

Jeg hater å trene arm. Jeg gir høyre arm beskjed om å løfte seg.

- Beveg deg, kjære armen min, vær på min side, sier jeg lavt.

Jeg har lært at jeg skal være snill mot min høyre side, ikke sint eller late som den ikke finnes.

Men den løfter seg ikke. Ligger der tam, slapp som en fisk på land.

Men fysioterapeuten er tilsynelatende like tålmodig.

- Så tar vi skulderpartiet, sier hun.

Jeg forsøker å etterligne det jeg gjør på venstresiden med den høyre. Jeg har forsøkt meg på dette hundrevis av ganger før, uten resultat.

- Herrrelighet, der er liv i skulderen, med ett nærmest roper hun ut mens hun ser på meg med tårer i øynene.

Er det sant? Gledestårene triller ned over kinnene mine. Er der virkelig liv?

- Det er første tegn til liv siden jeg fikk slaget for snart et år siden, gladhulker jeg.

Det er en glad meg som er tilbake på rommet mitt.

Vi har lært å formulere mål for oppholdet og den første tiden hjemme. Jeg er blitt selvhjulpen i morgenstellet. Jeg går med stokken Martinsen over lengre avstander, mens den blir stående igjen alene når jeg skal gå over på kortere avstander. Jeg har notert ned følgende:

Mål med oppholdet og den første tiden hjemme:

Full strekk i høyre kne ved gange

Klare å bære søppelposen i høyre hånd ved gange ned trapp fra 4. etasje, hvor leiligheten min ligger. Det er jo avgjørende for om jeg skal greie å bo hjemme at dette går fint. Med venstrehånden støtter jeg meg til gelenderet.

Klare selv å skifte på sengen med dynetrekk som har sideåpning

Gå uten stokk

Høyre hånd skal henge ned når jeg går

Klare å bøye og strekke ut i albuen i høyre hånd, med og uten vektbæring

Bedre grepet i min høyre hånd

 

Av langsiktige mål, noterer jeg nå ned følgende:

Komme tilbake i arbeid

Klare å gå til jobb 2.5 km

Løpe igjen

Oppnå flytende språk/normal tale

Utføre vanlig husarbeid

Gå i ulendt terreng

Gå på kino, teater, utstillinger, kafé og uterestaurant

På det avsluttende møtet med gruppa mi, som består av blant annet sykepleieren med det lyse håret og blir ledet av fysioterapeuten min, oppsummerer jeg at dette oppholdet har vært bra, til tross for den mørke, kalde krisen etter turen med hest og slede. Vi oppsummerer målene mine. Jeg sier jeg går fortere, dog med skinne, og ikke minst, jeg har førlighet i skulderen.

Avreisestatus: "Hun har beholdt troen på at hun skal bli mye bedre. Dette motiverer til innsats. Ved starten av oppholdet opplevde hun å være blant de dårligste brukerne, og hun syntes dette var tøft.”

Nå er det klart: Etter nesten ett år er gått siden jeg fikk slag, skal jeg tilbake til det normale, tilbake til virkeligheten igjen.

 

Jeg skal hjem.

 

 

 

Uforståelig tastatur

Tastene foran meg ser helt gresk ut.

A-R-I-L-D… Men hvordan i huleste får man til å skrive en @?

Jeg er ferdig med å den daglige økten med fysioterapi, og sitter i ekspedisjonen på Cato Senteret, hvor pcen står til bruk for alle. Jeg har vært en aktiv idrettsutøver, det er sant, men å late som at fysioterapi er morsomt ville være å lyve. Det er langt bedre å sitte her foran pc-en.

Jeg kjenner panikken komme. Jeg skal skrive en e-post, slik jeg skrev mange e-poster hver dag før jeg fikk slag, men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Hvordan får jeg fram @ på skjermen? Hvor på tastaturet trykker man?

Jeg ser rådvill rundt meg, speider etter noen som kan hjelpe meg, men akkurat nå er det helt tomt i hele ekspedisjonen.

Panikken har nå slått seg til i mitt høyre bein, slagbeinet. Det går opp og ned i enorm fart fullstendig av seg selv rister det og jeg har null kontroll.

- Jeg kunne dette før slaget, men nå er det borte! Tenk om det er borte for all tid? Tenk om også hjerneslaget tok @-en fra meg?

Som en reddende engel kommer sykepleieren min forbi, og stanser ved mitt utbrudd:

- Unnskyld, kunne du hjelpe meg?  

Så klart kan jeg hjelpe deg, sier hun smilende. Hun tar en stol og trekker den bort til meg og pc-en. Hun viser meg hvordan @-en kommer fram, likeledes linjeskift og hvordan noen bokstaver blir store, andre blir små.

Jeg sukker lettet over at hun har gjengitt meg denne kunnskapen. Den lå der jo, tenker jeg.

Den kvelden, får jeg ikke sove.

Jeg undrer meg på om jeg greier å ligge på magen, slik jeg brukte å ligge før. Jeg har siden jeg fikk slaget ligget på ryggen.

Og jeg tar sats, og snur meg for første gang på magen:

 - Jeg kan ligge på magen igjen, jubler jeg inni meg!

Musklene er imidlertid så stive i den høyre siden av kroppen at jeg snart må snu meg igjen.

Men det er et lite framsteg.

- Et lite fremsteg, sier jeg høyt. Mestring!

Morgendagens gåøkt på tredemølla ligger bak i tankemønsteret. Jeg håper jeg har energi til å gå når jeg våkner, tenker jeg før sovner inn.

Peter, Paul & Mary spilte i 1962 inn sangen Early in the Morning .Hallelujah! For en låt! Den ble også brukt i sesong 2 av serien Mad Men, hvis du ønsker å laste den ned. Spill den på full styrke, ha den gjerne på øret! Den gir energi!

Sunnaas Sykehus

Fra min første helgeperm hos broren min.

Fra min første helgeperm hos broren min.

Alene nå. Så redd jeg er.

Min absolutte favoritt blant sykepleieren på Ullevåls slagavdeling har pakket sammen sakene mine og lagt dem i kofferten, før hun triller meg ut til drosjen som venter utenfor.

- Lykke til, Ragnhild, sier hun, det blinker i det blå blikket hennes, og hun gir meg en klem.

Så er jeg alene.

Setebeltet er festet rundt meg der jeg sitter i baksetet på den svarte Mercedesen. Solbrillene på nesen. Drosjeturen i sommerlufta på vei mot Sunnaas Sykehus er preget av hvor redd jeg er.

For første gang siden slaget er jeg ute i virkeligheten på egenhånd. Eller det vil si nesten. Taxisjåføren er her. Han forsøker så godt han kan å konversere med meg gjennom et par setninger, men gir snart opp og kjører i taushet utover til Sunnaas Sykehus.

Å bli trillet inn i bygget  på Sunnaas Sykehus er som å komme til en annen verden enn den på Ullevål. Lukta er annerledes, interiøret lyst og trivelig, medpasientene er relativt unge, og jeg har Oslos største terrasse for mine føtter!

I tre måneder skal jeg være her.

Neste morgen våkner jeg, strekker meg ut etter klærne mine som ligger på stolen ved siden av senga. Det er skymt, og litt sen sommer i lufta merker jeg på draget fra det åpne vinduet. Å få på seg klær er et ork og tar lang, lang tid, og særlig å få bh-en over hodet, er besværlig. Men etter litt tid og frustrasjon får jeg karret meg oppi rullestolen og triller bort til vasken.

Vann i ansiktet og på med kontaktlinsene. Jeg sliter litt med den venstre denne morgenen, men etter tredje forsøket og litt tårevåt sviing i øyet, sitter den. Ruller ut av rommet og inn på toalettet. Låser døren bak meg, selv om det ikke er lov. Også det å være på do tar frustrerende lang tid, klær som skal av og deretter på igjen, hånd som skal vaskes deretter.

Jeg holder meg imidlertid unna papirbøtta nå.

Jeg er blitt bedre.

Jeg ruller ut på gangen og mot spisesalen. Det blir en fin dag. Lyset over fjorden lover det.

Spisesalen, jeg gruer meg til den.  Sakte ruller jeg fremover og stanser ved inngangen, speider etter en av sykepleierne som jeg hilste på ved ankomst i går, ser om hun er her. Og lykkeligvis, der kommer hun smilende mot meg, med en munter kommentar. Hun viser meg hvor jeg skal sitte. Det står  ”Ragnhild” på et skilt skrevet pent med håndskrift.

Jeg er glad for at jeg er plassert ved et annet spisebord enn der han sitter, han som snakker høyt og i tulliball mens han ler, den mannen. Jeg er redd for å være for nær ham. Han er, som meg, også slagpasient, som de er alle de rundt tretti pasientene som er innlagt på denne avdelingen.  

Tørre kneippskiver til frokost. Brunost. Syltetøy i små engangs porsjonsbeger. Leverpostei likeså. Det er fremdeles ikke noe grønt, ikke engang litt agurk. Kanskje er det meg som er for grønt vant, med frisk spinat underst på den grovbakte skiva, under skinke og en skive tomat med frisk basilikum øverst?

Denne dagen, som hver hverdag i tre måneder, består av soving, spising og trening. Eller:

Spising litt.

Trening nesten hele tiden. Øve i å lære å snakke igjen. Trene den lamme høyrearmen ved  å prøve å få liv i den igjen. Men viktigst av alt: Jeg skal komme meg opp av rullestolen og lære å gå igjen. Jeg skal! Så får det resterende komme etter hvert, tenker jeg.

Når jeg ikke trener eller spiser, så sover jeg.

Jeg sover mye.

Jeg får utlevert timeplan. Det står skrevet ned når jeg skal ha møte med ergoterapeut, som er fremdeles like kjedelig og umotiverende siden framgangen uteblir, videre timer med psykolog og logoped - og ikke minst, så er en til to økter satt av til fysioterapi hver dag.

Fysioterapeuten, en hyggelig, dyktig og lyshåret ung jente, kommer opp på rommet mitt denne mandags morgenen, og triller meg ned til den enorme fysioterapisalen i kjelleretasjen. Fra vinduene har vi utsikt til hele den indre delen av Oslofjorden.

I fysioterapisalen er tredemølla, som jeg skal komme til å bli godt kjent med de følgende månedene. Jeg får på egne sko som ser litt middelalderske ut, brune, med en liten spiss foran på tuppen, og jeg blir deretter løftet ut av rullestolen. Jeg er spent fast med reimer og tau og blir hengt opp med store kroker over rullebåndet.

Rullebåndet begynner å gå sakte. Ved siden av meg sitter fysioterapeuten og flytter mitt høyreben og hjelper meg til å gå. Tredemølla ser ut som et torturinstrument, men jeg kaller den for min reddende engel, for jeg lærer meg å gå igjen de tre månedene jeg skal være på Sunnaas.

Når jeg er ferdig med den daglige gåtreningen på tredemølla, blir jeg tatt ned og satt i rullestolen. Jeg lukker øynene, alt svimler inni meg. Fatigue. Jeg fokuserer på meg selv. Alt jeg tenker på er å få sove. Fysioterapeuten triller meg fra kjelleretasjen med det fine utsiktsvinduet over Oslofjorden og opp til andre etasje, og inn på rommet. Jeg må sove, ruller over i senga og sovner momentant. Sannelig, trettbarheten er stor. Denne fatiguefølelsen skal vise seg å bli et problem.

Ukas timeplan.

Ukas timeplan.



Fysioterapeutens dom

Helgen før jeg blir skrevet ut fra Ullevål Sykehus. Jeg er på permisjon.  

Helgen før jeg blir skrevet ut fra Ullevål Sykehus. Jeg er på permisjon.
 

En ny hverdag tar til.

I spisesalen ser jeg med misunnelse på dem som har den friske hånden innetullet i en hanske og slik øver den svake armen. Tanken er å ha den svake armen med i alle gjøremål. Man må ha styrke i den svake armen for å kunne det, tenker jeg og ser molefonkent ned på min livløse høyrehånd.

- Skal du ikke livne til, da, sukker jeg.

Jeg vil ha besøk! Slusene blir åpnet og nå to måneder etter D-dagen renner det inn med mennesker. Å kunne rømme bort fra slagavdelingen sammen med mine venner er det jeg vil. Den ene etter den andre kommer smilende og sommerglade oppover til slagavdelingen med de deiligste matdelikatesser, Pradasandaler, de lager sommerbord i hagen bak sykehuset med skinke, salater, ja til og med vin får de smuglet inn på sykehusområdet i juli dette året.

-          Det smaker flybensin, sier jeg.

Den kvinnelige legen kommer en ettermiddag inn til meg på rommet mitt og sier det blir for mye besøk siden jeg blir sliten av det. Hun legger visse restriksjoner på antall besøkende, hvorpå jeg ser på henne med et irritert, blått blikk. Jeg vil høre vennene mine snakke om ting som jeg også hadde vært opptatt av før slaget, forstår de hvitkledte ikke at det er viktig? At jeg slik får tenke på noe annet enn medisiner og trening, og hvor bra jeg vil bli til slutt?

Når jeg i dag ser tilbake, skjønner jeg at hun hadde rett.

Jeg er rastløs etter å høre at jeg vil bli helt bra. Jeg har behov for å høre noen fortelle meg at det kom til å gå bra med meg, og at jeg kom til å bli helt frisk igjen. Jeg skal jo tilbake i jobb før jul. Fem dager før jeg skal forlate Ullevål Sykehus og dra videre til Sunnaas, tar jeg motet til meg og spør fysioterapeuten.

-          Hvor langt vil jeg komme? Vil jeg bli helt bra?

Hun stanser opp, ser på meg og sier:

-          Du har en hjerne som fungerer som før. Du vil lære deg å gå igjen, men aldri kunne løpe. Din høyrehånd vil falle rett ned og være uvirksom.

Det mørkner rundt meg.

Dette er ikke de ordene jeg vil høre, jeg vil høre at det kommer til å gå bra. Jeg knekker sammen i strigråt og hun må kjøre meg i rullestolen tilbake på rommet. Hvorfor sier hun det slik? Hvorfor viser hun slik en manglende diplomatisk evne? Hun burde sett at jeg er svak og tørstet etter å høre at jeg ble bra, hun kunne sagt at det var for tidlig å si, at jeg er ung og har mye potensial inne for å oppnå et best mulig resultat, at jeg bestemmer selv hvor langt jeg kommer til å nå.

Det hun sa brenner seg fast i hukommelsen min og gjør at jeg fokuserer mer på det som ikke fungerte, enn på den fremgangen jeg har hatt.

I det avsluttende tverrfaglige møtet får jeg oppmuntrende tilbakemeldinger. Markant og hurtig fremgang sett fra flere synsvinkler.

I utskrivningsnotatet står det:

”Hun har hatt god fremgang. I starten ble hun fort sliten. Er nå mer utholdende og kan trene i lengre perioder. Nå kan hun gå noen meter helt alene. Vanligvis forflytter hun seg i rullestol. Hun er treningsmotivert og vil gjøre mest mulig alene. Man har tilstrebet at hun får noe hjelp for å stimulere til bruk av syk side og å unngå spastisitet. Hun plages en del av redusert hukommelse og konsentrasjon. (…) Pasienten har den senere tid vært mer nedstemt. Hennes situasjon har begynt å gå mer opp for henne. Under hele oppholdet har hun vært på helgepermisjoner hos sin bror og har hatt stor glede av dette.”

Etter tre dramatiske måneder ved Ullevål Sykehus, er det klart:

Jeg skal til Sunnaas Sykehus.

Fem uker siden slaget: Lengsel etter døden

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.  

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.
 

Jeg får besøk av fysioterapeuten  igjen, denne gang i følge med ortoped. Ortopeden tar gipsavstøpning av foten min for å lage to skinner. Den ene til bruk om dagen, den andre til bruk om natta.

- Skinnene skal hindre kompresjon, sier ortopeden.

Ute sommerregner det.

Eldstebroren min kommer inn døra litt før klokka 12. Han skal være med på dagens legevisitt. Han er våt på skoene etter å ha gått ute.

Noe forsinket, kommer legen.

- Du har hatt feber den siste uka og derfor har vi gjort  noen ekstra undersøkelser, sier han. Det viser seg at med slaget har også streptokokkbakteriene truffet nyre og milt.

- Det er ikke gjort noe skade her, beroliger han.

Han forteller videre at han etterpå skal ha møte med hjertespesialistene:

- Mye tyder på at du slipper å gjennomgå operasjon og skifte av klaff, og at den ”konservative” behandlingen med pencilin vil bli fullført, avslutter han.

Legen haster videre, men noe senere kommer han tilbake. Han har nyheter fra konsultasjonen mellom legene:

- Du vil bli hjerteoperert i høst og klaffen vil bli skiftet ut. Dette fordi det er sannsynlig at hjertet vil vokse, sier han.

Operert i hjertet! I høst! Det er jo lenge til! Skal jeg gå i flere måneder og vente på å bli operert?  

Jeg ser for meg et kjempestort hjerte.

Kommentar etter krigsråd med broderen er at er det er svært bra at utredningen av hjertet har vært så grundig. Og dessuten, - Til høsten vil du være vesentlig sterkere, sier han.

Uansett skal framgangen vedvare, skrev han optimistisk i Marimekko-boken min.

Men jeg er enda tristere i dag enn i går.  Ettersom situasjonen har begynt å gå opp for meg, har jeg til tider vært mye trist. Da broren min går, faller jeg ned i melankoli.

Jeg kan ikke bevege høyre fot og høyre arm. Ikke  snakke. Jeg kan ikke en gang gå på do. Jeg som for bare måneder tilbake var en aktiv og ressurssterk kvinne. Nå er jeg ingenting. Er dette noe liv? Og attpå til, så skal jeg hjerteopereres!

For tretti år siden ville de ha tatt rullestolen og meg som slagrammet og stuet den inn i et hjørne på et sykehjem. Kanskje jeg ville ende opp sammen med Ågot på åtti og Leif på 83. Jeg er virkelig for ung til det, føler jeg, og hva med å kjøre fort i bil? Gå fort gjennom gatene i Oslo, eller løpe med vind i håret! Som jeg savner å løpe!

Jeg skulle ønske at jeg hadde levd før penicilinet tid. Da ville jeg dødd.

Kan jeg ikke bare få dø.