Godt nytt år! SLAGDAMA går solo på Instagram

IMG_9887.JPG

Et riktig godt nytt år til dere alle der ute! Som et forsett på året som kommer, og det vi alle skal strekke oss etter, la 2019 bli det beste året du hittil har levd. 2019 skal også markere at SLAGDAMA går sin egen vei på bildetjenesten Instagram. Det er jammen på tide at SLAGDAMA får sin egen konto. Men la oss stanse et lite øyeblikk og ta et tilbakeblikk på året som har gått. Da var jeg kanskje nettopp ute hos deg og fortalte min historie. Året var også da jeg fikk det vanskelige spørsmålet: Hvordan vil du at vi som behandlere skal være for slagpasienter?

Det begynte i Drammen i januar. I alt syv flotte kvinner stod etter tur på scenen i Kvinner med kraft-seminaret. Alle hadde opplevd å bli slått i bakken, men på hver sin måte reist seg igjen. Vel 300 betalende tilhørere, de aller fleste kvinner, satt lydhøre som publikum. Rådet fra meg kom uten tvil:

-   Har du mistet pappan din, barnet ditt eller gjennomgår en vanskelig skilsmisse fra ektefellen din, om du er alvorlig syk, eller om noen som står deg nær er det: Ikke gi opp! Det blir bedre.

Applausen bryter løs. Dette var en sterk opplevelse for meg. For første gang hadde jeg stått bortimot naken på en scene, vist fram hele meg, hele handikappet: At jeg har vanskelig for å gå trappen opp til scenen, at min høyre arm er lam og at jeg av og til leter etter ordene. Og ikke minst: Jeg hadde våget å dele min historie. Jeg turde å være naken overfor så mange.

I mars var det to store LHL-arrangement, der Slagdama var invitert som foredragsholder. Først var det et hundretalls publikummere, som var samlet sammen i Rakkestad. Dagen etterpå dro jeg og gemalen til Førde, der LHL Sogn og Fjordane hadde sitt årsmøte. Nytt var det at også han skulle prate om hvordan det var å være pårørende til meg.

-  Jeg er ikke pårørende i ordets vante forstand. Jeg var ikke til stede da SLAGDAMA fikk slaget. Andre var der da. Jeg mistet ikke noe, men fikk istedenfor hele det fantastiske mennesket hun er! Jeg vil derfor heller snakke til dere om pårørende-rollen, sa han.

Jeg måtte smile til ham. Så fin han er.

Så kom påsken, og like etter tok jeg flyet fra Gardermoen til Tromsø. Det var fint å møte folket så langt i nord. En kvinne var svært oppsatt på likheten mellom Fatigue, som betyr en følelse av utslitthet som rammer 70 prosent av oss slagrammede, og mennesker med diagnosen ME.

-Jeg vet ikke hva som er likt og ulikt, her må det forskning til, sa jeg. Og forskning må til!

Siste reise før sommerferien, gikk til Bergen og de flotte ergoterapeutene som er ansatt ved Haukeland Sykehus. Jeg måtte med latter i stemmen berolige dem med at jeg ikke hadde noe imot ergoterapeuter som sådan, men var mer frustrert over at der ikke ble noe liv i armen min.

Tidlig i høst var det LHL i vårt nærområde i Buskerud som stod for tur, først LHL Røyken, dernest LHL Kongsberg. I Røyken lærte jeg hva loddsalg har å bety for et lokallag, og jeg kom hjem med både en hvit og flytende dusjsåpe og en nydelig roseplante med røde roser.

 Aller sist, før juleferien satte inn, er det et 50-talls ansatte ved rehabiliteringssenteret Bakke Unicare i Halden som får besøk av Slagdama. De fikk ikke sagt det nok, hvor fint det var at Slagdama kom til svenskegrensa og ga meg applaus rekordmange ganger. Herlig!

Men hva svarte jeg den blonde kvinnen, med svorsk tonefall, som spurte meg om hvordan hun best mulig kunne være noe positivt for sine slagpasienter? Jo, sa jeg, det er et stort og vanskelig spørsmål å svare på. Jeg tror det er individuelt. Det som funker på Astrid, fungerer ikke på Hans. Men svarte jeg, godt humør i møtet med pasienten er viktig. At du har lagt igjen krangelen med mannen din hjemme når du kommer på jobb. Det funket iallefall på meg.

Så, et godt 2019 ønskes dere!

Kvinner med kraft

Så naken er jeg når jeg forteller min historie foran 300 mennesker på Union Scene i Drammen. Og mottakelsen er fantastisk!

Så naken er jeg når jeg forteller min historie foran 300 mennesker på Union Scene i Drammen. Og mottakelsen er fantastisk!

 -Hvor henter du styrken din fra? Du er så sterk! Mange mennesker spør meg om nettopp dette, sier jeg. Det er helt stille i konferansesalen i Drammen denne dagen i midten av januar. Utendørs er det kommet mye snø og er bikkjekaldt, men inne i det mørke rommet er det varmt og godt. Nærmere 300 mennesker, de aller fleste kvinner, lytter. Jeg forsetter:

 - Min påstand er at jeg var ikke sterkere enn noen som helst annen. Jeg stanser opp et øyeblikk, før jeg fortsetter: 

- Jeg var ikke sterk den maidagen i 2005, da jeg fikk hjerneslag bare 35 år gammel og ble satt tilbake til nullpunktet.  Jeg ble sterk ved å gjennomleve det, og det tok lang tid. Jeg var single i veldig mange år, og opplevde at nok at dette var en viktig forutsetning for at styrken kunne gjøre seg gjeldende så sterkt som den etterhvert viste seg å gjøre.

- Så er det staheten. For jeg er litt sta. Det var staheten som fikk meg til å bli boende i Schweigaardsgate i Oslo den dagen jeg kom ut fra rehabilitering et år nesten et år etter jeg hadde fått slag. Det var 62 trappetrinn opp til leiligheten min, og de fleste mente det var galskap å bli boende. Men jeg ble boende. Mye av min identitet lå det i den leiligheten.

Publikum humrer. De ser poenget.

Jeg har nå etter tretten år lært meg å akseptere slaget, akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Og aksepten kom etter jeg møtte kjærligheten, en mann som møtte meg med åpne armer og sa: Jeg aksepterer hele deg.

Jeg kan ikke lenger løpe, og jeg går med skinne. Jeg kan ikke klappe i hendene lenger, men jeg har lært meg å snakke igjen. Men å akseptere at jeg har fått slag betyr ikke at jeg sitter på rompa. Det gjelder å trene for å bli sterkere. Målet er å kunne løpe igjen og gå uten skinne.

Kanskje må en ha styrke for å bevege seg ute i virkeligheten. Til å ta seg ned trappene til undergrunnen i Oslo. Styrke for å reise til så ulike kontinenter som jeg har vært. Kraften er da å kunne si: Jeg greier ikke å ta meg fram i New Dehli alene, Praha, eller Varberg i Sverige for den saks skyld. Kan du hjelpe meg? At du reiser, at du vil se noe eller oppleve noe, viser mye mer styrke enn å sperre seg inn hjemme.

-       Men du, om du har mistet pappan din, barnet ditt eller gjennomgår en vanskelig skilsmisse fra ektefellen din, om du er alvorlig syk, eller om noen som står deg nær er det: Ikke gi opp! Det blir bedre.

Jeg hører at det hulkes. Så bryter applausen løs.

For første gang har jeg stått bortimot naken på en scene, vist fram hele meg, hele handikappet: At jeg har vanskelig for å gå trappen opp til scenen, at jeg min høyre arm er lam og at jeg av og til leter etter ordene. Og ikke minst: Jeg har våget å dele min historie. Jeg turde å være naken.  

Og de likte det.

Nok en barriere er brutt.