Jeg lengter mot vår

Jeg lengter etter bare gater! Foto: Ellen Jarli, Allers.

Jeg lengter etter bare gater! Foto: Ellen Jarli, Allers.

-Ååå neeeeeiii, ikke mer nå! Jeg kikker ut av vinduet og ser molefonkent på den våte snøen som laver ned utenfor. Det er midten av februar. Et snøkaos uten like gjør veiene i Sør-Norge knapt farbare. Det er nærmest umulig for meg å gå på isen, til tross for at jeg har både sko med pigger og stokk med brodd. Jeg er isolert og avhengig av andres hjelp, for is og snø gjør det nemlig vanskeligere for meg å komme ut.

Jeg tenker tilbake på meg selv og tredemølla, den gangen da jeg var inne til et kontrollopphold på Sunnaas sykehus. Jeg hadde sett den med en gang jeg kom inn i det store treningsrommet. For noen år siden hadde jeg sprunget fort på tredemølla, men ikke etter jeg hadde fått slag. Jeg visste at det nå det ville være umulig for meg å bevege meg på mølla, sette den i fart. Jeg var for svak. Men stå der, det kunne jeg.

Jeg ser rundt meg. Flere pasienter er i gang med trening med sine fysioterapeuter, men ingen løper på tredemølla.  Jeg bestemmer meg, og begynner sakte, men målbestemt å gå i retning av tredemølla. Det er ikke langt, 20 meter, kanskje, men der tar jeg det første steget opp på mølla.

Helt stille blir jeg stående å skue utover Oslofjorden.

Brått er en kvinnelig fysioterapeut der, og sier litt strengt at det der må jeg ikke gjøre. Det kan være farlig.

Jeg må smile når jeg tenker tilbake på dette.

Flere år har gått siden det skjedde. Mye trening har gjort meg sterkere, og det siste året har jeg også begynt å gå på mølle. Ikke sprunget, det kan jeg ikke. Jeg ser jo på treningssenteret at flere andre også bare går på tredemølla, de springer ikke. 

Min kvinnelige personlige trener har sagt at vi sammen skal få opp min styrke og kondisjon gjennom vintermånedene. Jeg er i dårligere form enn for ett år siden. Aktiviteten må begynne sakte, og bygge seg oppover.

Jeg har nå også fått en egen tredemølle hjemme i kjelleren. Hver morgen begynner derfor dagen med en tur på denne tredemølla. Og en en ting vet jeg: Tredemølla på soverommet er min kjedeligste, men beste venn, og det kommer den til å være til isfrie veier begynner å gjøre seg gjeldende. 

Og det kommer den til å være lenge enda, for snøen blir liggende en god stund til.

FullSizeRender.jpg

Min største drøm er å gå noenlunde normalt igjen

Den manuelle skinnen og den elektriske.

Den manuelle skinnen og den elektriske.

- Har du vurdert en elektrisk skinne?

Ordoped-ingeniøren ser på meg med sitt blåe blikk.  Han er tettbygd, tidlig i 40-årene, totalt skallet og kommer sannsynligvis fra Finland. Han snakker i alle fall med slik aksent. Jeg har gått fram og tilbake gjennom gangene på senteret en halvtimes tid.  Han har studert gangmønsteret mitt.

Jeg har tatt drosje til Lindeberg på Oslos østkant, forsiktig stiltret meg fra drosjen til inngangsdøren på ortopedi-senteret på det snødekte underlaget med stokken Martinsen ved min side. Alltid Martinsen når det er snø ute. Men nå er jeg inne hos ortoped-ingeniøren. Fra vinduet kan jeg se at  våren så vidt har grepet tak i vinteren. Sola gjør at snøen har begynt å smelte.

- Elektrisk skinne? Hva er det? vil jeg vite.

- Walk Aide, som den elektriske skinnen heter, blir brukt for å påhjelpe droppfot, forklarer han, og fortsetter:  Når du er ute og går og ikke er i stand til aktivt å løfte foten, så kompenserer du  ved å løfte hoften, men Walk Aide kan forbedre din gangfunksjon, hevder ortopedi-ingeniøren på sin typiske svensk-finske dialekt.

Jeg er lam i selve fotbladet, noe som gjør at tærne sleper når jeg går. Og er frustrert over at jeg løfter foten med hoften.

Jeg blir i fyr og flamme! Kanskje jeg ved hjelp av Walk Aiden vil bli bedre til å gå? Kanskje jeg på sikt kan løfte på fotbladet?

Han ser alvorlig på hjertearret mitt, og spør meg om jeg går på noen medisiner? Stolt kan jeg si at nei, det gjør jeg ikke.

- Epilepsi, da, spør han?

 Jeg forteller ham at også den medisinen har jeg sluttet med, og legger til at jeg har bare hatt ett eplepisk anfall og det kom like etter slaget.  Det var da såret i hjernen var nytt.

Han sier at jeg imidlertid må ha noe skriftlig, et slags godkjentstempel fra min spesialistlege i nevrologi , om at jeg tross epilepsi kan jeg bruke elektrisk skinne.

Jeg kontakter på telefon min nevrolog ved Ullevål Sykehus. Det går hurtig, jeg får time på sykehuset uka etter.  Der sier hun at noen skriftlig erklæring vil hun ikke gi. Walk Aide gjelder tross alt elektriske impulser til hjernen, men hun vil heller ikke si nei.

Da jeg er tilbake i Schweigaardsgate etter møtet med nevrologen, ringer jeg ortoped-ingeniøren, jeg forteller hva nevrologen har sagt,  og dette svaret er trolig bra nok.

- Nå står en rekvisisjon fra spesialist igjen, sier ortoped-ingeniøren, for du vil vel ikke betale over 80. 000 kroner, som en Walk Aide koster, av egen lomme?

En evig runddans fra spesialist til spesialist er dette, sukker jeg. Jeg kontakter min fastlege igjen og får time. Igjen er jeg tilbake på legekontoret, igjen sitter jeg og venter på å blir jeg kallet inn til legen min, og igjen sitter jeg og ser nysgjerrig bort på pasientene som sitter utenfor Dr Skavlans kontor.

Han er Norges mest populære fastlege, det har VG skrevet, og han er jo faren til selveste Jenny Skavlan. Men jeg får minst like god oppfølging som det hans pasienter får, tenker jeg, og reiser meg da min lege kommer ut og roper opp navnet mitt. Haltende tar jeg meg over gulvet, bort til døren og der han smilende står.

Vel inne så forklarer jeg oppspilt om den elektriske skinnen. Han har heller aldri hørt om Walk Aide, men syntes det høres spennende ut. For å få en spesialisterklæring, så søker han om plass til meg ved Sunnaas Sykehus, som skal vurdere Walk Aide-skinnen.

 

Sunnaas Sykehus, nok en gang

Det tar bare kort tid, fra jeg går ut av fastlegens kontor før jeg står jeg i resepsjonen ved Sunnaas Sykehus og blir skrevet inn. Det brenner livlig i peisen bak resepsjonisten. Jeg lener meg mot disken, jeg føler meg mye mer trygg nå enn jeg har gjort tidligere.

Med ett påkaller noe bak meg min oppmerksomhet, jeg vet ikke hva det er, men jeg snur meg. Jeg ser han akkurat da han passerer meg. Den mørkhårete utenlandske unggutten, i slutten av tenårene, kanskje 17 år. Han tar seg forbi meg i rullestol,  jeg grøsser, han har bare en fot og en arm. Han møtte massedrapsmannen på Utøya den 22. juli og ble forsøkt likvidert sammen med de 67 andre ungdommene.

Jeg får tårer i øynene.

Om litt kommer en sykepleier, blid som ei terne og henter bagasjen min. Innkvartert på Sunnaas igjen. Det er kjedelig denne gangen, jeg får ikke trening i fysioterapi, men det blir stolt på at jeg kan ta egentrening.  Jeg blir mest på rommet mitt og venter på samtalene med lege. Helsepersonalet på Sunnaas Sykehus har overraskende liten erfaring med elektriske skinner, eller rettere sagt: De har ingen erfaring i det hele tatt, og har knapt hørt om Walk Aide, og er egentlig mest nysgjerrig på bruken av den.

Etter et par samtaler med lege, drar jeg hjem jeg igjen. Etter et par dager ligger epikrisen i posten, hvor det står at ortopedi-ingeniøren kan ta kontakt med sykehuslegen.

Jeg forstår ingenting.

Hvorfor hadde ikke legen ringt ham mens jeg var innlagt på Sunnaas, slik at hele saken kunne få et godkjentstempel og gå unna litt fort?

 

Jeg har ikke god tid

Jeg har ikke god tid.

Ortoped-ingeniøren forsøker å ringe legen på Sunnaas en gang, jeg tror det ikke var særlig mer, og får ikke fatt i ham.

 En velger selv hvilke kamper en vil kjempe, og dette er en av mine kamper. For legen er det ikke så farlig om jeg får elektrisk skinne, for ortoped-ingeniøren likeså, men for meg er den viktig: Den kan hjelpe meg å gå bedre. Jeg skjønner at hvis jeg skal få en elektrisk skinne, så må jeg få de to til å snakke sammen: Legen på Sunnaas  Sykehus og min finsk språklige ortoped-ingeniør.

Så jeg begynner å ringe legen på Sunnaas sitt telefonnummer, gang på gang, uten at han tar telefonen. Jeg legger igjen beskjed på svareren til avdelingens sekretær om legen kan ringe meg? Det er resultatløst. En dag øyner jeg håp, en annen lege sitter på hans kontor da jeg ringer. Han tar imot min beskjed, og skal videreformidle den til ham, og sier at selvsagt vil sykehuslegen ta kontakt.

Men heller ikke da skjer det noe.

Det er stille fra Sunnaas Sykehus.

 

Brev til toppen av Sunnaas Sykehus

Det har gått snart et halvt år siden jeg kom ut fra vurderingsoppholdet om elektrisk skinne ved Sunnaas Sykehus. Ingenting skjer med Walk Aide, og jeg bestemmer meg for å gjøre noe  jeg opplever som ekstremt: Jeg setter meg ned og skriver et brev til legens sjef med kopi til administrerende direktør ved Sunnaas Sykehus. Jeg hadde vært for svak til å ta opp kampen mot Oslo Kommune, men nå er jeg betydelig sterkere og opplever at en simpel lege stod, ironisk nok, i veien for at jeg skal få et bedre ganglag.

Å sende dette brevet med kopi til toppen av Sunnaas Sykehus får fart på sakene.

Allerede dagen etter jeg hadde sendt brevet, ringer den kvinnelige legen som var legens overordnede, og ber ydmykt om unnskyldning. Hun sier at det skal snart ordnes som jeg har anmodet om, og om det er noe mer Sunnaas Sykehus kan bistå med? Nei, tilstår jeg knisefullt, ut over å få vedkommende leges epikrise, og hans aksept til at jeg skal få elektrisk skinne, er jeg ytterst fornøyd med Sunnaas Sykehus, og særlig fysioterapien.

- Dere har fantasisk flinke fysioterapeuter der ute på Nesodden, sier jeg.

Ett og ett halvt år etter ortoped-ingeniøren for første gang fortalte meg om Walk Aide-skinnen, er den min.  80 000 kroner er plassert i en elektrisk dings rett under høyre kne. Syv år etter slaget kan jeg endelig droppe den manuelle skinnen, som har gått under foten og forårsaket så mye smerte.

Jeg feirer med å bestille nye flats, eller ballerinasko, fra min favorittdesigner Marc Jacobs i USA. Det er bare ett lite problem med  skinnen Walk Aide: Jeg greier ikke å gå, og uansett ikke med splitters nye ballerinaskoene, men jeg greier ikke gå i det hele tatt!

Musklene som har vært avstivet i beinet mitt er for veike til å bære meg.

Jeg henger med hodet.

Første besøk hjemme i leiligheten

Jeg på toppen av trappa. Bildet er tatt flere år senere.  

Jeg på toppen av trappa. Bildet er tatt flere år senere.
 

-  I-R-R-G-R-Ø-N-N!! Herligheten! De har malt bygården vår, som før var gul, for irrgrønn!

Måpende blir jeg stående å se på den, men må innrømme overfor meg selv at fargen er litt kul.

Jeg står utenfor hjemmet mitt i Schweigaardsgate, seks måneder etter jeg sjanglet ut av leiligheten og ned de fire etasjene på vei til legen min.

Dette er hjemme.

Jeg lener meg over stokken min. Snuser inn lukten av by, lydene av trafikk og altså synet av den grønne gården.

Hjemme!  

Hjemme!
 

Jeg er kommet hit på dagsbesøk

Jeg har vært nervøs for reisen. Det er tross alt bare en uke siden den strabasiøse og første Oslo-turen uten rullestol til min frisør. Rullestolen får naturlig nok ikke være med denne gangen heller, jeg skal tross alt opp 62 trappetrinn og inn i leiligheten. Hvis jeg greier å komme meg opp, da.

De to ergoterapeutene som er med er veldig hyggelige. Jeg snur meg, ser vennlig på dem og sier:

- Vi får nå se om det faktisk går å komme seg opp i leiligheten.

For det er litt av en jobb som ligger foran meg. Den første utfordringen er å komme seg opp alle trappetrinnene til 4. etasje uten heis. 62 trappetrinn. En ergoterapeut går foran, en går bak. Det går sakte. Det er tungt.

Halvveis. Bare 30 trappetrinn igjen.

Endelig, der er jeg oppe. Det første møtet med mitt gamle hjem. Leiligheten er akkurat som før - stor, lys og deilig. Jeg har mest lyst til å bli. Lyst til å spille opera på full styrke og se den vakre oktoberdagen skinne inn gjennom vinduene. Dette er også et sentralt steg tilbake til min nye hverdag.

-          Vil du være her litt lenger, spør den eldste av ergoterapeutene.

Jeg bekrefter det.

Hun må tilbake til Nesodden for å hente barna i barnehagen. Ergoterapapistudenten vil være igjen sammen med meg.

Hun springer ut, ned på hjørnet og henter pizza til oss. Det er det beste måltidet jeg har smakt på lenge.

Jeg smiler lurt.

Det er mørkt når vi ankommer Sunnaas.

En av mine medpasienter, en kvinne tidlig i 40-årene, kommer ikke ut av rommet sitt. Når vi skal spise, går en av pleierne inn med sondemat til henne. Hun har fått den sjeldne lidelsen Locked-in-Syndrom, et slag i hjernestammen. En person som har et slikt slag er bevisst som før, men kan ikke gi responser fordi hele kroppen er lammet. Personen kan ikke svelge eller snakke, men syn, hørsel og evnen til å tenke er intakt.

Hun er åpenbart veldig deprimert, og orker ikke at noen skal se henne.

Den franske filmen ”Dykkerklokken og sommerfuglen”, som jeg fikk i presang noen år senere, omhandler den 43-årige Elle-redaktøren Jean-Dominique Bauby som pådro seg Locked-in-Syndrom. Hans eneste måte å kommunisere på var å blinke med venstre øye. Han får opplest alfabetet og blunker hver gang han hører bokstaven han er ute etter. Slik makter han å kommunisere med omverden.

Etter hvert skriver han også en bok, som omhandler tanker og selvsagt frustrasjoner rundt situasjonen han er havnet i. Det er en sterk bok, som senere blir filmatisert. Store deler av filmen foregår gjennom dette «nøkkelhullet», inne i hodet til Bauby. Det gir et innblikk i det klaustrofobiske marerittet det må være å bli fanget i egen kropp.

- Det kunne vært verre enn mitt slag. Jeg er glad det ikke er meg. En må sammenligne, konstaterer jeg, mens jeg nok en gang er på tur til fysioterapisalen med rullestolen ved min side.

Det var stort og viktig for meg å besøke hjemmet mitt, noe faggruppen gir uttrykk for ved det avsluttende møtet vi hadde. Forbedringen på de tre månedene jeg hadde vært innlagt ved Sunnaas er stor: Jeg har gått fra å være en totalt hjelpetrengende pasient til å bli oppegående, jeg har til og med vært hjemme i leiligheten min.

Faggruppen sier videre at jeg var blitt bra igjen av høyresidig lammelsen i ansiktet som var svært synlig i begynnelsen, også av tungedeviasjon mot høyre og nedsatt tungetempo. Mens jeg var sterkt dekondisjonert da jeg kom til Sunnaas og muskulært begrenset, så kan de nå se og måle at jeg går dobbelt så fort i tredemølle som tidligere. Utholdenheten er betydelig forbedret, sier de. 

Fysioterapeuten har trent meg i å gå trapper med tanke på alle trappetrinnene som etter hvert skal møte meg når jeg kommer hjem. Men hun understreker at jeg kan gå alene opp trapper, men at jeg trenger observasjon når jeg trener nedover trapper.

Og jeg husket stadig bedre.

Nå går turen til Cato Senteret. Rullestolen står igjen.

 

Trailer fra filmen  ”Dykkerklokken og sommerfuglen” som omhandler Elle-redaktøren Jean-Dominique Bauby,

 

Hos logoped

-          Rynk panna!

Logopeden ser nøye på panna mi gjennom brillene på nesen. Hun holder et speil opp foran meg, og jeg kan se at panna mi rynker seg nesten likt på høyre side som på den venstre.

-          Bra! sier logopeden med det korte grå håret. Og nå lager du smilemunn!

Ansiktet i speilet lager smilemunn.

Pokker. Den venstre munnviken drar seg oppover til et smil, men ikke den høyre. Jeg prøver og prøver, men forgjeves. Jeg vet jo at begge munnvikene går oppover ved en ekte latter, men ikke nå.

Men skjevheten i ansiktet er på retur. Jeg som ikke har kunnet hviske, hvisker igjen. Og jeg kan rope! Borte er den monotone stemmen.

Men jeg kan ikke synge lenger, eller plyste.

Timene hos ”logopeuten”, som nå for meg er i ferd med å bli logoped, er min favoritt blant behandlingstimene, både fordi jeg merker selv at det går fremover, og fordi  jeg er opptatt av kommunikasjon .

Jeg noterer ned følgende om meg selv:

-          utelater viktige detaljer i en samtale

-          skifter tema for ofte i en samtale

-          trenger lang tid på å forberede et svar

-          nøler, stopper

-          gir uriktig informasjon

-          vansker med å bruke å bruke stemmeleiet slik jeg vil for å få uttrykt meg

-          vansker med å holde rede på de viktigste detaljene i en samtale

Men jeg kommer til å bli stadig bedre, skriver jeg. Det var i et tålmodig øyeblikk, men jeg er utålmodig. 

Etter tre måneder skal jeg ha den avsluttende behandlingstimen med logoped, som står foran sin pensjonisttilværelse.

-          I-N-T-E-R-N-A-S-J-O-N-A-L, leser jeg. Og videre: Det var veiledning på en rusinstitusjon.

Jeg leser sakte og tydelig, og nå får med meg alle leddene.

Smilende sier hun at hun kan telle på ti fingre hvem som hadde gjort samme fremgang som jeg gjennom den lange yrkeskarrieren hun har bak seg.

Jeg ser misfornøyd på henne.

-Jeg har jo store vansker med å fortelle en historie når jeg er ”i virkeligheten”, ute blant venner og familie, noe som er et stort problem for meg, sier jeg.

Jeg uttrykker mismot fordi jeg fremdeles snakker langt fra ”perfekt”. Istedenfor å se bakover og hvor langt jeg er kommet, fra null ord til fint å gjøre meg forstått, ser jeg bare fremover.

Hvorpå hun svarer:

- Du er en perfeksjonist, du må roe ned, ellers vil du få en svært tung rehabilitering. Du kommer til å bli helt bra.

Du kommer til å bli helt bra.

Ordene hennes festner seg hos meg. Er ordene en redningsplanke, eller en gulrot på veien videre?

Fremgang

Tilbake på Sunnaas etter helgeperm.

Tilbake på Sunnaas etter helgeperm.

Tilbake på Sunnaas.

Tidlig en morgen banker det på døra mi idet jeg sitter i rullestolen og børster håret.

Det er blitt langt på denne tiden, konstaterer jeg, og tanken om å besøke frisør i Oslo slår meg igjen, men jeg kommer til at det er for tidlig.

Jeg svarer på bankelyden med et spørrende ”kom inn?”

Det er ergoterapeuten. Smilende stikker hun hodet inn av døra, og sier:

-          God morgen! I dag skal vi lære enhåndsknuten, sprudler hun, og vi skal begynne nå når du skal ha på deg skoene!

Jeg merker at jeg blir glad over å være i nærheten av henne.

-          Hvor har du de vanlige skolissene dine, da? spør hun.

Jeg ruller fram til skapet mitt, lener meg ned til skapbunnen, og der, under et par vinflasker jeg har fått, ligger de.

Jeg gir lissene til ergoterapeuten, som vennlig ser på meg og smiler.

Hun fjerner gummiskolissene. De har vært i tredd i joggeskoene fra jeg begynte å bruke sko etter slaget, og begynner å tre i de vanlige skolissene. Aller først knyter hun en knute nederst, og starter å tre.

Jeg følger konsentrert med.

 

Der! Først den ene skoen, deretter den andre er ferdig itredd. Endelig tilbake til vanlige lisser, og hvem kan vel se at de er knyttet for en enhåndsbruker, tenker jeg, og ruller ut av rommet mitt.

Fremgangen er fremdeles stor.

Etter en måned på Sunnaas, så kan jeg parkere rullestolen ved inngangen til spisesalen, og gå de ti-tolv stegene til det som er min plass. Jeg går tur med mål om å nå til kantina, der vi kan ta imot besøk og der personalet spiser lunsj, med rullestolen som støtte på venstre hånd. Det er langt, synes jeg, og det går sakte, men det går fremover.

Men så er det håret, da.

Håret har vokst seg langt på den tiden som var gått med innleggelse på sykehus, selve slaget, operasjon og tidlig rehabilitering. Mens jeg ligger og skal sove en kveld, ramser jeg opp og teller på min venstre hånd:

Ni måneder har gått uten hårklipp.

Jeg må ha hjelp til å sette det halvlange håret opp i hestehale hver morgen.

Går det an å bevege seg til Oslo uten rullestol? Jeg funderer og funderer, uke etter uke, men denne kvelden føler jeg at tiden er moden: Det er nå eller aldri. Den som ikke prøver, er død, tenker jeg. Det verste som kan skje, er at vi må snu på fergeleiet ved Nesodden. Og hvis vi drar tidlig på dagen, etter morgenrushet, er det få mennesker på både buss og ferje, tenker jeg tøff i trynet.

Jeg får en sykepleier til å ringe for meg til frisørsalongen, og det blir satt opp time til meg klokken 11 førstkommende torsdag.

Torsdagen kommer og jeg er nervøs.

Tøffetheten fra for tre dager siden er forsvunnet.

Jeg har med meg stokken min og ergoterapistudenten, eller det vil si: Ergoterapistudenten tar med seg meg med stokk.

Det er få mennesker både på bussen og ferja, men at det ikke er en kraftanstrengelse er intet annet enn løgn.

-          Jeg må bli bedre enn dette, tenker jeg på fergeturen over til Oslo.

Vi tar drosje til frisørsalongen. Jeg er nervøs for å møte frisøren min igjen, som jeg har gått fast til i de siste par årene før jeg fikk slaget. Fra i full vigør til dette: Handikappet med store taleproblemer.

Frisøren min er imidlertid syk, og en nydelig mulattjente har steppet inn for henne. Jeg sukker lettet.

Det lange håret faller mot gulvet.

Nå blir det klippet guttekort.

Jeg er dermed selvhjulpen ved morgenstellet, som er nok et steg tilbake til mitt normale meg, sier jeg inne i meg mens jeg møter mitt eget blikk i speilet. Det er fint med kort hår også, synes jeg, og smiler.

Denne dagen med hårklipping går også inn på kontoen mestring.

Utover høstdagene blir jeg stadig mer mollstemt og melankolsk. Det er tøft å være innlagt på Sunnaas, så mye beinhard jobbing for å bli frisk. Jeg føler meg svært uvel, jeg er plaget av svimmelhet, jeg har store pupiller og lavt blodtrykk.

En dag blir jeg blir sendt tilbake til Ullevål. Der finner ikke nevrologene at det er noe urovekkende, så jeg blir sendt tilbake til Sunnaas.

På legevisitten når jeg kommer tilbake, henger jeg med hodet. Jeg spør legen om jeg kan få anti-depressiva som skal hjelpe meg i gjennom den vanskelige perioden. Vi blir enige om det, men legen lanserer teorien om at mitt lave blodtrykk muligens kan skyldes tidligere trening og høy aktivitet. Hva? Er trening årsak til noe som er negativt?

Men jeg får anti-depressiva.

En skal være sterk for å bli så syk, tenker jeg.

Enhåndsknuten.  

Enhåndsknuten.
 

Støtte fra familien

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

- Du må sitte rolig på denne stolen. Hvis ikke, vil de to sikkert velte deg, for de vil sikkert være ganske så glade over endelig å få se deg, sier pappa.

Det er hundene han snakker om. To brune og hvite engelske settere, som jeg setter høyt.

Brorane mine!

Eldste hunden.

Eldste hunden.

 

Mamma og pappa er kommet på besøk fra Sunnmøre, og har hentet meg på perm fra Sunnaas. Nå er vi alle på besøk hos søsteren min.

Pappa slipper inn gutta.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

 Hundene blir glade for å se meg! Og gjett om jeg er glad for å se dem! Og riktig: Da hundene kommer inn, holder de på å rive meg overende, til tross for at jeg sitter! De lager høylytte godlyder og har et muntert kroppsspråk med logrende haler. Det er rene konkurransen om meg, føler jeg.

Endelig er de her hos meg, de vakre brune og hvite engelsk setterne!

  • Merker ikke de heller at jeg har fått slag, undrer jeg, og tenker på hundene til broren min.

Det som er så fint med hunder, er at de er like glade for å se deg uansett, om du har hatt slag eller ei.

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Neste helg kommer eldstebroren min og henter meg, men denne gangen skal vi først ta buss, deretter Nesoddferga over til Oslo. Det er en solrik sensommerdag.  Sommeren varer lenge i år, tenker jeg.

Jeg skal prøve om jeg er sterk nok til å være ute blant folk i virkeligheten.

Jeg tar på solbrillene, putter overnattingstingene i en liten bag med hånda som fungerer, og livredd setter jeg meg og venter i rullestolen. Tenk om vi møter noen jeg kjenner, de vil se hvor skadet jeg er blitt, der jeg sitter i rullestol, knapt uten evne til å prate! Vi gjør ikke det, men broren min treffer på en ung lyriker som han kjenner.

På returen på søndag tar vi bil. Jeg er ikke sterk nok for å møte virkeligheten. Ikke ennå.

Like etter har eldstebroren min fødselsdag og blir femti. Han og kona har dratt på fjellet med hundene. Jeg forsøker å ringe ham, men han tar ikke telefonen, så jeg sender ham en sms. Jeg blir veldig glad når han ringer tilbake, glad for å høre at han er lykkelig i stemmen og bakom hører jeg min svigerinnes glade latter, og spesielt sluttordene hans:

  • Du er den eneste jeg har snakket med.  

Jeg smiler stort til sykepleieren som kommer forbi.

Det å ha en støttende familie er et viktig rekkverk å ha.

Jeg er heldig, konkluderer jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Sunnaas Sykehus

Fra min første helgeperm hos broren min.

Fra min første helgeperm hos broren min.

Alene nå. Så redd jeg er.

Min absolutte favoritt blant sykepleieren på Ullevåls slagavdeling har pakket sammen sakene mine og lagt dem i kofferten, før hun triller meg ut til drosjen som venter utenfor.

- Lykke til, Ragnhild, sier hun, det blinker i det blå blikket hennes, og hun gir meg en klem.

Så er jeg alene.

Setebeltet er festet rundt meg der jeg sitter i baksetet på den svarte Mercedesen. Solbrillene på nesen. Drosjeturen i sommerlufta på vei mot Sunnaas Sykehus er preget av hvor redd jeg er.

For første gang siden slaget er jeg ute i virkeligheten på egenhånd. Eller det vil si nesten. Taxisjåføren er her. Han forsøker så godt han kan å konversere med meg gjennom et par setninger, men gir snart opp og kjører i taushet utover til Sunnaas Sykehus.

Å bli trillet inn i bygget  på Sunnaas Sykehus er som å komme til en annen verden enn den på Ullevål. Lukta er annerledes, interiøret lyst og trivelig, medpasientene er relativt unge, og jeg har Oslos største terrasse for mine føtter!

I tre måneder skal jeg være her.

Neste morgen våkner jeg, strekker meg ut etter klærne mine som ligger på stolen ved siden av senga. Det er skymt, og litt sen sommer i lufta merker jeg på draget fra det åpne vinduet. Å få på seg klær er et ork og tar lang, lang tid, og særlig å få bh-en over hodet, er besværlig. Men etter litt tid og frustrasjon får jeg karret meg oppi rullestolen og triller bort til vasken.

Vann i ansiktet og på med kontaktlinsene. Jeg sliter litt med den venstre denne morgenen, men etter tredje forsøket og litt tårevåt sviing i øyet, sitter den. Ruller ut av rommet og inn på toalettet. Låser døren bak meg, selv om det ikke er lov. Også det å være på do tar frustrerende lang tid, klær som skal av og deretter på igjen, hånd som skal vaskes deretter.

Jeg holder meg imidlertid unna papirbøtta nå.

Jeg er blitt bedre.

Jeg ruller ut på gangen og mot spisesalen. Det blir en fin dag. Lyset over fjorden lover det.

Spisesalen, jeg gruer meg til den.  Sakte ruller jeg fremover og stanser ved inngangen, speider etter en av sykepleierne som jeg hilste på ved ankomst i går, ser om hun er her. Og lykkeligvis, der kommer hun smilende mot meg, med en munter kommentar. Hun viser meg hvor jeg skal sitte. Det står  ”Ragnhild” på et skilt skrevet pent med håndskrift.

Jeg er glad for at jeg er plassert ved et annet spisebord enn der han sitter, han som snakker høyt og i tulliball mens han ler, den mannen. Jeg er redd for å være for nær ham. Han er, som meg, også slagpasient, som de er alle de rundt tretti pasientene som er innlagt på denne avdelingen.  

Tørre kneippskiver til frokost. Brunost. Syltetøy i små engangs porsjonsbeger. Leverpostei likeså. Det er fremdeles ikke noe grønt, ikke engang litt agurk. Kanskje er det meg som er for grønt vant, med frisk spinat underst på den grovbakte skiva, under skinke og en skive tomat med frisk basilikum øverst?

Denne dagen, som hver hverdag i tre måneder, består av soving, spising og trening. Eller:

Spising litt.

Trening nesten hele tiden. Øve i å lære å snakke igjen. Trene den lamme høyrearmen ved  å prøve å få liv i den igjen. Men viktigst av alt: Jeg skal komme meg opp av rullestolen og lære å gå igjen. Jeg skal! Så får det resterende komme etter hvert, tenker jeg.

Når jeg ikke trener eller spiser, så sover jeg.

Jeg sover mye.

Jeg får utlevert timeplan. Det står skrevet ned når jeg skal ha møte med ergoterapeut, som er fremdeles like kjedelig og umotiverende siden framgangen uteblir, videre timer med psykolog og logoped - og ikke minst, så er en til to økter satt av til fysioterapi hver dag.

Fysioterapeuten, en hyggelig, dyktig og lyshåret ung jente, kommer opp på rommet mitt denne mandags morgenen, og triller meg ned til den enorme fysioterapisalen i kjelleretasjen. Fra vinduene har vi utsikt til hele den indre delen av Oslofjorden.

I fysioterapisalen er tredemølla, som jeg skal komme til å bli godt kjent med de følgende månedene. Jeg får på egne sko som ser litt middelalderske ut, brune, med en liten spiss foran på tuppen, og jeg blir deretter løftet ut av rullestolen. Jeg er spent fast med reimer og tau og blir hengt opp med store kroker over rullebåndet.

Rullebåndet begynner å gå sakte. Ved siden av meg sitter fysioterapeuten og flytter mitt høyreben og hjelper meg til å gå. Tredemølla ser ut som et torturinstrument, men jeg kaller den for min reddende engel, for jeg lærer meg å gå igjen de tre månedene jeg skal være på Sunnaas.

Når jeg er ferdig med den daglige gåtreningen på tredemølla, blir jeg tatt ned og satt i rullestolen. Jeg lukker øynene, alt svimler inni meg. Fatigue. Jeg fokuserer på meg selv. Alt jeg tenker på er å få sove. Fysioterapeuten triller meg fra kjelleretasjen med det fine utsiktsvinduet over Oslofjorden og opp til andre etasje, og inn på rommet. Jeg må sove, ruller over i senga og sovner momentant. Sannelig, trettbarheten er stor. Denne fatiguefølelsen skal vise seg å bli et problem.

Ukas timeplan.

Ukas timeplan.