Velkommen 2018!

Min store lykkedag! Jeg gifter meg!  Foto: Hilde Mork.

Min store lykkedag! Jeg gifter meg! Foto: Hilde Mork.

Livet er ikke slutt, selv om det kan synes sånn når slag eller alvorlig sykdom rammer en. Livet kan bli veldig bra etter traumatiske hendelser, men veien fram er ofte svingete og ulendt.

2017 har vært et flott og begivenhetsrikt år. I februar ga jeg ut boka "Livet er egentlig allright" til fantastiske tilbakemeldinger fra alle dere der ute. Jeg stilte opp for andre gang på seks måneder og fortalte historien min til ”God Morgen, Norge” i TV2. Nynorskavisen Dag og tid skrev en omtale, og jeg blir portrettert over tre sider i lørdagens Drammens Tidende. Til og med i min lokalavis, Nordre, skriver de en større artikkel med bilde av meg og pappa.  Om igjen og om igjen sier jeg: ”Ikke gi opp. Det blir bedre.” Det kan ikke sies for ofte til alle mennesker som gjennomgår en eller annen personlig krise.

600 mennesker i yrkesaktiv alder blir uføretrygdet etter hjerneslag hvert år. I samarbeid med Tommy Skar, generalsekretær i LHL Hjerneslag, skriver jeg kronikken ”Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til”  som kommer på trykk i Dagsavisen i februar. Vi skriver her om utfordringen fatigue (trøttbarhet) representerer i forhold til jobb og slagrammede. Viktigheten av å begynne og arbeide igjen i en liten prosentandel for så gradvis å øke stillingen, og viktigheten av å ha et rolig sted å trekke seg tilbake til.  I et kompetansesøkende samfunn, hvor antallet eldre øker, er det sløsing med ressurser ikke å tilrettelegge for å benytte den erfaringen og kompetansen den enkelte slagrammede innehar, sier vi. Vi argumenterer om at mer informasjon både blant arbeidsgivere, slagrammede og NAV vil få flere ut i arbeid igjen.

Jeg fortsatte min kamp med å informere om fatigue, og frustrert skriver jeg i juli en kronikk, som kommer på trykk både i Drammens Tidende og Sunnmørsposten.  ”Ikke lat, men energien min er borte.”

Etter slaget ble min arbeidskapasitet vurdert til bare 21 prosent, men jeg har arbeidet i halv stilling i tillegg til  engasjementet i fagrådet i LHL Hjerneslag, og fra høsten 2017 også som varastyremedlem i moderorganisasjonen, LHL. Jeg anser det som en stor ære å kunne bidra til dette viktige arbeidet!

Men jobb, ny familie og engasjementet for LHL og slagrammede blir til sammen en kabal som ikke går opp. Jeg har sagt opp jobben min. I 2018 skal jeg fylle livet med nytt innhold.

I privatlivet smiler lykken. Jeg giftet meg i november! Og det ble en drømmebryllupsreise til Kenya! Men vi reiste også til eksotiske India, Barcelona, Praha, og Lolland i Danmark, mitt handikapp til tross. Men som min bror lett ironisk sa: "Dere holder dere hjemme i 2018 for å spare klimakvoter og miljøet."

2018 blir et spennende år.

Jeg skal holde foredrag, noe som er utenfor min comfort sone. Jeg begynner i Drammen 17. januar, der jeg skal bidra på konferansen Kvinner med kraftJeg skal trene mye mer enn det jeg har gjort den siste tiden. Og jeg skal bli den beste fru! Jeg skal iallfall finne den riktige balansen mellom hvile og aktiviteter.

Livet er egentlig allright.

Med alle gode ønsker til dere alle om et godt og begivenhetsrikt år i 2018

”Ikke de nødvendige ressurser til å foreta rehabilitering”

Det er blitt oktober den første.

Høstgult løv. Sommeren er pakket vekk. En frisk bris blåser forbi kinnet mitt.

Jeg er nervøs. 

Det er første arbeidsdag etter hjerneslaget for to og et halvt år siden.

 

En kollega møter meg utenfor bygget og gir meg en god klem.

- Endelig er du tilbake, sier han.

Siden jeg ble syk, har mye skjedd. Mens jeg har brukt tiden til å trene meg opp, så er Cappelen forlag, min arbeidsgiver, blitt slått sammen med Damm forlag.

Det går rykter om at vår direktør, som stadig har ringt til meg og spurt hvordan det står til, som er kommet på sykebesøk og har sendt blomster fra forlaget, skal slutte.

Vi står på farten til å flytte. Store endringer og omorganiseringer skjer.

Jeg grøsser, men er likevel sikker:

Min stilling i forlaget er sikker. Den er det, ikke sant vel? Jeg smiler til min kollega, og sammen går vi inn i forlaget.

Den moderne utseende resepsjonen er blitt malt irrgrønn, og de siste bokutgivelsene fra i høst står stilt ut. Marions slør av Roy Jacobsen. Jeg liker den forfatteren.

-  Velkommen tilbake!

Damen i resepsjonen stråler opp når hun ser meg, reiser seg og gir meg en klem. De brune øynene sier at hun virkelig mener det. Det varmer. Jeg føler meg velkommen tilbake.

Kollegaen min åpner døren for meg, vi går inn og finner heisen.

Inne i vår forlagsenhet er det mange hyggelig mennesker. De deler ut gode klemmer til meg. Jeg føler meg virkelig velkommen tilbake.

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

Jeg skal arbeide i 20 prosent stilling fordelt ut på to dager. Tirsdag og torsdag. Arbeidstrening. Så skal jeg gradvis øke stillingsbrøken.

-   Jeg er så glad for å være tilbake, sier jeg til sjefen min.

Men ettersom dagene går, blir det rarere og rarere stemning rundt meg. Jeg forstår ikke hva det er. Er det en slik marerittaktig prosess Franz Kafka beskriver det i romanen Prosessen? Etter to måneder er det slutt. Min leder sier at jeg kan ikke få igjen min gamle stilling og det er ikke noe annet til meg i forlaget.

Jeg gisper når jeg hører hva hun sier.

Sier de meg opp? De kan da ikke si meg opp?

Jeg pakker sakene mine.

Livet er så definitivt ikke blitt slik jeg trodde, tenker jeg:

Jeg er 37 år og handikappet, uten verken mann eller barn, og nå også uten jobb. Jeg er ingenting.

Den store tunge forlagsdøra smeller tungt igjen bak meg

- Du er blitt dummere fordi du har hatt hjerneslag, føler jeg at det blir hvisket innenfra.

Så står jeg der, med tårer i øynene, og venter på at drosjen skal komme.

Jeg føler jeg er for dum til å komme tilbake. Jeg er blitt målt og ikke funnet god nok, tenker jeg da drosjen ankommer og kjører meg hjem.

Hjemme slenger jeg meg ned på sofaen og sturer.

-   Hvordan kunne de?

Alle klærne er på, kåpe og skjerf, ja, ikke en gang skoene tar jeg av. Etter kort tid, ringer telefonen. Det er Sven, professor i historie og ansatt ved Institutt for forsvarsstudier. Som nyutdannet hadde jeg vært ved instituttet i en toårsperiode og han var en god venn av meg:

-   Du kommer hit i morgen. Vi finner et kontor til deg. Du kan arbeide med oversettelsen av Alexandra Kollontaj sine dagbøker, avslutter Sven.

 

Det var begynnelsen på mine vel tre år ved instituttet.

 

Jeg får i januar et brev fra forlaget, der de viser til NAV og min arbeidsevne. De skriver at de ikke finner relevante arbeidsoppgaver i forlaget, og til slutt:

Vi innehar ikke den nødvendige kompetansen til å tilrettelegge for en faglig forsvarlig og målrettet rehabilitering innenfor forlagets virksomhet.”

 

Handlingen deres føltes som et piskeslag over meg som forsøkte å reise meg. Det var uredelig å si at jeg var velkommen tilbake når jeg to måneder senere fikk følelsen av at det bare var en skinnsak.

 

I ettertid kan jeg si at kompetansen til å nærme seg meg ikke var til stede.

 

Institutt for forsvarsstudier ligger innenfor gåavstand, så jeg begynner å spasere. Så frisk er jeg.