Jeg leter etter ordene

FullSizeRender.jpg

Dette er et mareritt. Jeg greier ikke å si noe, konstaterer jeg inne i meg.

Jeg sitter i frisørstolen, og det er tidlig i oktober. Min vakre kvinnelige frisør med det misunnelsesverdige lange og mørke håret har akkurat vasket ut restene etter hårfargen og driver nå og klipper meg. Jeg ser fortvilet på henne. Hun stanser opp og ser rådvill på meg tilbake.

Jeg prøver å si noe, men jeg får det ikke til.

Jeg greier ikke si noen ting.

Det er jo veldig enkelt det jeg vil si:

Jeg vil fortelle henne om hvilken restaurant jeg vil gå og spise lunsj. Det er fint vær, så jeg vil sitte utendørs og nyte de siste solstrålene i høst. For det er høst, og fine farger utenfor vinduet til frisørsalongen. Lunsjstedet holder til i en bygning fra 1600-tallet, og de serverer verdens beste salat med bacon og blåmuggost der.

Jeg vil si alt dette, pluss at jeg vil bestille et glass hvitvin. Alt dette vil jeg si til henne, til frisøren, som jeg har gått til i ti år, som har fulgt meg på denne reisen. Jeg vil si det til henne, men jeg får det ikke til.

Hvorfor nå? tenker jeg, og tankene går lynraskt gjennom hodet. Jeg er blitt satt 13 år tilbake i tid, til da jeg var alvorlig syk og lå på sykehus og følte meg innelåst i en glassboble. Det var slik det føltes det at jeg forstod alt og ikke kunne si noe tilbake. Ikke en pokkers dritt greide jeg å si. Utallige timer med logoped og utallige timer med egentrening hadde jeg greid å lære meg å snakke igjen.

Nå var jeg der igjen.

Jeg tenkte tilbake til hva jeg hadde gjort den morgenen før jeg vandret opp den ikke handikappvennlige trappa og tok meg inn den døren til frisøren min.

Jeg hadde stått opp tidlig, men ikke så veldig mye tidligere enn andre hverdager. Jeg hadde kjørt med mannen min til Oslo, og hadde først blitt med han på jobb. Jeg hadde drukket kaffe og skravlet med en kollega av ham. At jeg hadde afasi, var milevis unna dagsordenen. Ble jeg så sliten av alt dette, slik at jeg to timer senere, da jeg satt i frisørstolen, fullstendig mistet taleevnen?

I morgentimene hadde jeg slurvet litt med matstellet og veskeinntaket, men frisøren min hadde med panikk i blikket løpt rundt i salongen og hentet frukt og nøtter:

- Jeg visste ikke at du hadde afasi, jeg, sa hun da hun kom tilbake og la to plommer og en pose med usaltete cashewnøtter ned foran meg.

Jeg smilte matt til henne.

Det var en vond opplevelse. Et mareritt å bli satt tilbake igjen. Å oppleve den totale afasiens midlertidige tilbakekomst.

Jeg tenker på dem som på permanent basis har mistet evnen til å snakke.

Kunne jeg bare bli deres talerør.

Det dysfunksjonelle triangel

På talerstolen foran en lydhør forsamling, denne gangen i Rakkestad. Foto: Tommy Skar.

På talerstolen foran en lydhør forsamling, denne gangen i Rakkestad. Foto: Tommy Skar.

”Du tror ikke slaget rammer deg. Naboen din, en kollega – bare ikke deg.” Jeg hører stemmen min leser siste setning av det innledende kapitlet ”Slaget” fra boka mi. Jeg løfter blikket og ser utover forsamlingen.

Vi er i Førde på LHL Sogn og Fjordanes årsmøte. De arrangerer et åpent møte med mange tilhørere, og jeg føler meg som heime. Det er tross alt ikke så langt herfra og opp til Sunnmøre, hvor jeg er født og oppvokst.

Jeg begynner å snakke. Forteller om hvordan et liv kan snu på et blunk, som mitt gjorde da jeg fikk slag som 35-åring og hele tilværelsen ble satt tilbake til null. Jeg kunne ikke gå. Kunne ikke prate. Ikke klappe i hendene. Jeg var forvirret og redd, men hadde heldigvis foreldre, søsken og gode venner som var til stede for meg.

Men da jeg kommer til den delen, som tar for seg den lange, tunge og ensomme gjenopptreningen på flere sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner for tolv-tretten år siden, går alt i stå.  Ordene er der ikke mer, alt blir svart og jeg faller ut. Jeg begynner å hakke.

Jeg kjenner at det er blitt altfor mye med tre foredrag på to dager.

-       Jeg beklager, jeg har afasi, sier jeg og tar en slurk vann som er satt fram i et glass.

Men, jeg føler forsamlingen forstår at det er blant annet de stemmeløses historie jeg forteller. Det er greit at jeg hakker litt.

Jeg kommer i gjennom rehabiliteringen og ferdigstiller foredraget, jeg har tross alt på forhånd pugget det utenat.

-Det er helt utrolig at du med afasi står her foran denne forsamlingen og forteller din sterke historie, sier lederen for LHL Sogn og Fjordane, da jeg er ferdig med foredraget og får overrakt en takk og fin blomsterbukett i oransje og påskegult.

Etterpå skal mannen min i ilden for første gang i LHL-sammenheng og fortelle om hvordan det er å være pårørende til en slagrammet, altså meg. Jeg har gått og grudd meg på forhånd til hva han skal si.

-Er jeg en pårørende, spør han, og viser til at det hadde gått mange år siden jeg fikk slag da han møtte meg. Han viser en plansje over hvor mange tusenvis av årsverk pårørende utfører over hele landet hvert år. Det er mange.

Jeg fryktet at det sikkert ville bli kleint, men det blir ikke det. Istedenfor gir han meg noe å tenke på: Han sier at han oppfatter fatiguen som styrende for afasien og mine bevegelser. Når jeg har fatigue, kommer afasien like fort. Og det neste som skjer, er at kroppens høyre side stivner.

-Det er det dysfunksjonelle triangel, sier han mens han ser utover forsamlingen. Jeg sitter fremst og nikker. - Ragnhild har det dysfunksjonelle triangel nå, avslutter han.

Tårene mine presser på, og jeg gir ham en god klem når han er ferdig.

Vi overnatter på ærverdige Sunnfjord Hotell, og spiser deilig fisk til middag sammen med hele årsmøtet til LHLs lokallag i Sogn og Fjordane.

Morgenen etter skal vi kjøre nordover fra Førde, til vakre Sunnmøre, men først tar vi farvel med LHL Sogn og Fjordane. Jeg håper inderlig de klarer å stifte et eget lag for hjerneslagsrammede, tenker jeg.

Jeg smiler til mannen min da vi går ut døra på hotellet. Han er flink, tenker jeg. Nå skal vi ta bilturen over høye fjell, ned til dype fjorder og fergeleier, der våren viser seg og snøen har trukket seg tilbake.

Det skal bli fint med påskeferie hjemme hos pappa.

Etter overnatting i Førde, er det snart klart for oppbrudd og avskjed med LHL Sogn og Fjordane. Foto: Bjørn Egil Bjørnstad.

Etter overnatting i Førde, er det snart klart for oppbrudd og avskjed med LHL Sogn og Fjordane. Foto: Bjørn Egil Bjørnstad.

Ring 113!

Jeg forsøker meg på et smil til fotografen. Heldigvis var nevøen min der, og ga meg en trøstende hånd.

Jeg forsøker meg på et smil til fotografen. Heldigvis var nevøen min der, og ga meg en trøstende hånd.

Jeg skrek! Høyt! Det var selve primalskriket som kom. Jeg husker jeg var redd. Noe var galt. Jeg lå på sykehus for behandling av endorkarditt, en betennelse i hjertet. Skriket kom da jeg oppdaget det: Min høyre side var som død. Klistret til lakenet.

Jeg hadde fått et alvorlig hjerneslag.

Jeg døde, men våknet igjen. Mine første ord var ja og nei, men de kommer ut omvendt av det de skal. Jeg sa ja når jeg mente nei. Og sa nei når jeg mente ja.

-       Vil du at jeg skal gå? Vil du sove? spurte eldstebroren min.

-       Ja, svarte jeg, men mente nei. 

Så frustrerende. 

Hvilke andre ytre kjennetegn var det på at jeg hadde fått hjerneslag?

For det første:

Mitt språk var borte, og det som var igjen er tulliball.

For det andre:

Ansiktet mitt var falt ned på den ene siden. Det ble jeg klar over først mange, mange dager senere, da jeg fikk se meg selv i et speil.

For det tredje: 

Både arm og fot var lammet. Jeg kunne ikke løfte høyre arm eller høyre fot i været, hvis noen hadde spurt meg om det. Jeg var helt lammet, følelsen kom ikke igjen etter kort tid. Jeg har brukt år - og bruker fremdeles - mye tid på gjenopptrening. 

Fra Helsedirektoratets informasjonskampanje, som blir lansert fredag den 28. oktober.

Fra Helsedirektoratets informasjonskampanje, som blir lansert fredag den 28. oktober.

Armen er fremdeles lammet. Jeg kan gå med skinne, men kan ikke løpe lenger. Når jeg er trett, henger ansiktet litt ned på høyre side og jeg snubler i ordene som en god gammeldags fyllik.

Hvis du selv eller en rundt deg er brått blitt rar, eller har ett eller flere av symptomene som jeg hadde, ring 113. Hvis du har problemer med synet, hørselen eller har voldsomme hodesmerter, så ring 113. Alle mennesker, ung eller gammel, kan bli rammet av hjerneslag.

Er det et slag, teller hvert sekund! Du vil kanskje ikke forstyrre, men vær ikke redd, på 113 er de hyggelige og proffe. Terskelen må bli lavere for å ringe. 

I morgen, fredag, starter Helsedirektoratet sin informasjonskampanje, der de informerer om symptomene på hjerneslag. 

Dette er viktig! Vær så snill og del dette innlegget.

Kanskje kan en 35-åring, som den kunnskapsløse meg var for 11 år siden, gjennom kampanjen bli opplyst over symtomene på et hjerneslag.

Jeg lå heldigvis alt på sykehus den dagen for over 11 år siden, da jeg fikk hjerneslag. Det finnes et liv etter slaget også, mener jeg. Akkurat nå befinner jeg, meg, pluss kjæresten min og hans yngste sønn i bag på loftet i huset der vi bor. Vi pusser opp. Alt ordner seg.

Jeg lå heldigvis alt på sykehus den dagen for over 11 år siden, da jeg fikk hjerneslag. Det finnes et liv etter slaget også, mener jeg. Akkurat nå befinner jeg, meg, pluss kjæresten min og hans yngste sønn i bag på loftet i huset der vi bor. Vi pusser opp. Alt ordner seg.