Vil jeg gå igjen?

Mamma, yngstebroren min og meg.  

Mamma, yngstebroren min og meg.
 

Spørsmålet rir meg som en mare.

Legen min forteller hva den mannlige professoren og overlegen, som på avstand har observert meg, har sagt:

”Ragnhild kommer til å gå igjen!”

 Jeg blir ubeskrivelig glad! Tenk at den erfarne overlegen mener jeg kan gå igjen!

Jeg er jo svært urolig og bekymret for høyresiden, for å si det mildt, men den mannlige overlegen har sett mange slagrammede de siste årene. Kanskje det er håp om at jeg skal kunne gå igjen likevel? Jeg tror bestemt at det er overlegens ord om at jeg kommer til å gå igjen som gir meg energi og godt humør!

Eldstebroren min sier det er fremgang i talen min.

Og så mener legen min at jeg skal søke om pasientskadeerstatning.

Er det en sammenheng mellom det at jeg mistet synet i fem minutt og besøket mitt på Ullevål Sykehus, og det faktum at jeg fikk slag? Og fastlegen hadde ikke lyttet på meg før jeg blir innlagt ved Louisenberg Sykehus, har han vel? Det står svart på hvitt i journalen min.

Jeg er blitt slått helt tilbake på grunn av en legetabbe, det har jeg, men likevel så veier hensynet til fastlegen min tungt. Jeg kan jo ikke melde ham inn for Norsk Pasientskadeerstatning? Kan jeg det?

Jeg får noe å tenke på.

Men nå er jeg er sliten og må sove igjen. Hjernen er kapslet inn, føles det som.

Den har nok med å lege seg selv.

 

 

 

 

Skal ikke høyresiden snart livne til?

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.  

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.
 

Nesten hver dag sier eldstebroren min til meg at det som er skjedd, er skjedd. Nå må jeg se fremover.

Alltid fremover, aldri bakover. 

 Jeg kan ikke bli bitter.

Han noterer også i Marimekko-boka mi at jeg har begynt å kunne diagnosen min. Jo, jeg føler at jeg kan diagnosen min. Hvis noen kommer tilfeldigvis forbi og spør meg om hvorfor i all verden jeg ligger der, på sykehus, så kan jeg svare:

-          Jeg har fått et endokardittbasert slag.

Jeg er veldig opptatt av nettopp det, at jeg har fått et endokardittbasert slag.

Men jeg har en tiltakende uro, skriver broren min videre i boka. Kommer det ingen krafttegn fra høyre side av kroppen? For det er så ille å ha blitt lam og pleietrengende, være helt lam i hele høyre side. Skal ikke høyresiden snart livne til? Jeg må jo snart gå igjen. Og løpe!

Før jeg fikk slag, var jeg en walker. Ta trappene, dropp heisen, sier mamma. Og jeg gjør som hun sier, tar trappene. Jeg spiser massevis av grønt, mørkt brød, fisk, vilt og kylling, og ikke minst: det skal være hjemmelaget og laget fra grunnen av.  Og så trener jeg naturligvis. Håndballen legger jeg på hylla i begynnelsen av tyveårene, men jeg har begynt med aerobics. ”1-2-3 – åååh, kom igjen!” Og så løper jeg.

Jeg MÅ jo løpe igjen, jeg!

Jeg er trett.

Mine kveldsord, med blikk på foto av meg og engelsk setteren vår på veggen:

- Jeg skal bli frisk! Dit på fjellet, dit skal jeg tilbake!

 

 

To uker etter slaget: Min lille verden

 

”Hun har nå på flere måter blitt betydelig bedre. Hun er i dag alment ganske kjekk, infeksjonen virker å være under kontroll. Hun er fremdeles komplett paralytisk i høre arm og bein – jeg får ikke fram en eneste bevegelse her. Hun har nå helt normal impressiv språkfunksjon. Hun kan også lese, f.eks. leser hun alt som står på navneskiltet mitt, inkl. tallene med bitteliten skrift. Derimot har hun en ganske uttalt ekspressiv afasi. Hun er fåmælt, svarer ofte med enstavelsesord. Når hun prøver mer avanserte setninger kan hun forbytte ord eller bruker omskrivninger, forenklinger. Skjønner selv at hun bruker feil ord. Mentalt virker hun kanskje noe avflatet; tidligere i forløpet har hun grått mye. Det har altså skjedd en klar bedring, men hun har fremdeles et svært utfall framfor alt med moderat ekspressiv dysfasi og nærmest komplett hemiparalyse (=halvsidig total lammelse). Hun er så ung og har et klart potensiale for forbedring gjennom intensiv opptrening,” skriver tilsynlegen i journalen min.

I dag besvimte jeg under dusjing.  

Jeg synes det er nedverdigende å skulle tisse eller bæsje på bekken. Og like nedverdigende er det i rullestol å bli dusjet av en pleier en gang i uka. Jeg er naken foran et fremmed menneske! Dusjingen fører til at jeg må sove i tre timer etterpå. 

Jeg sover mest.  

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka mi at jeg så smått har begynt å uroe meg over at det ikke er tegn til kraft i høyre side.  

Jeg føler melankoli, skriver han, før han avslutter:

Det er viktig å være trist av og til. 

Tiden går så fort. Jeg får ikke ta imot besøk annet enn fra den indre kjerne, det vil si familien og de aller nærmeste vennene, men for meg er det mer enn nok.

Verden krymper sammen rundt min seng. Fokuset mitt er på pleierne, hvem som er pene eller ei, og hvem som er den hyggeligste. Og legen naturligvis, som kommer på sine daglige visitter. 

 

Biljardkulen

Jeg dagdrømte mye tilbake til barndommens gode dager. Det var alltid sol og alltid lykke.  

Jeg dagdrømte mye tilbake til barndommens gode dager. Det var alltid sol og alltid lykke.
 

Hun sier selv hun har betydelige konsentrasjonsvansker og er for eksempel ikke i stand til å lese”, skriver legen i min journal.

Jeg er nå flyttet fra den supermoderne hjerteavdelingen på toppen av Ullevål Sykehus til et nokså gammelt og slitt enerom i første etasje. Jeg får imidlertid følelsen av at de er like flinke her som på hjerteavdelingen. Jeg skal fortsatt få den beste hjelp og er fremdeles i trygge hender. Alle dingser som de opererte inn for en uke siden blir inn nå fjernet. Jeg aner ikke hva dingsene er, var det noen som sa noe om pacemaker?

Sykepleieren kommer med medisinen min, som hun skal gjøre flere ganger per dag. Smilende og glad med stativet rullende foran seg, kobler det fast og setter på en pose med blank væske. Det er min penecilin.

Diagnosen begynner sakte, men sikkert å sige inn. Har jeg virkelig fått dette rare, men fryktelige fenomenet, som de kaller for slag?

Jeg prøver å lese hva som står på forsiden til magasinet Elle, men bokstavene hopper og jeg greier ikke sette dem sammen til ord. Panikken tar meg: Kan jeg ikke lese lenger?

Jeg sover store deler av tiden, men når jeg er våken må jeg konstatere at halve meg er død.  Eldstebroren min har på spørsmål gjenfortalt diagnosen ti ganger. Jeg er like interessert hver gang. Har jeg virkelig fått et stort sår i hjernen på høyre side, like bak øret?

Jeg tenker på drømmen jeg så ofte hadde som barn og ungdom. Den mørke biljardkulen som så sakte kommer rullende mot meg.  Det er stille, lyst og plettfritt rundt den, før kulen kjører seg fast. Alt blir kaos og rot.  Er drømmen et forvarsel mot det som skal komme?

 Etter at jeg fikk slaget, har jeg ikke hatt drømmen om biljardkula.

En uke etter slaget: I glasskula mi

Eldstebroren min og jeg.  

Eldstebroren min og jeg.
 

Mentalt har pasienten klarnet. Hun snakker med tydelig stemme, kan virke som hun velger enkle ord ved samtale. Har god forståelse for det som blir sagt til henne”, skriver legen i min journal.

 

Jeg har undret meg mye over når jeg forstod hva, at jeg hadde fått slag.

Det er blitt meg fortalt at jeg hver dag så på eldstebroren min og uttrykte at jeg ikke forstod hva som hadde skjedd. Han satte seg ned og fortalte hele historien, gang på gang. Å få slag er et sjokk.

Venninne har ordnet SIM-kode til meg og jeg begynner å sende ut meldinger med venstre hånd. 

Den første meldingen går til eldstebroren min:

”Engel, skriver jeg.

Det går et minutt før han svarer:

”Sotengel!”

Det moderne rommet der jeg ligger forandrer seg, innbiller jeg meg, og sengen min roterer rundt og rundt. Rundt og rundt. 

 Jeg er sliten og må sove igjen.

Jeg er innekapslet i glasskula mi, tenker jeg før søvnen tar meg.

 

 

 

 

 

Femte dag etter slaget: Mammaen min

Mammaen min og jeg.  

Mammaen min og jeg.
 

Mamma har vært her i fire dager.

Hun mater meg, for jeg må mates. Jeg setter mat og drikke i feil rør, i luftrøret.

Mamma smiler, og jeg sikler.

Jeg føler ingen smerte, som jeg heller ikke har følt siden jeg fikk slaget. Slaget er som en knapp som blir skrudd av, sånn at halve meg ikke fungerer. Så der ligger jeg med normal kroppstemperatur på min friske venstreside. Iskald på den avslåtte høyresiden.

Jeg husker klokka ved fotenden av senga.

Tikk-takk. Tikk-takk.

Jeg tror den er det eneste som henger igjen fra virkeligheten. Jeg er i alle fall ekstremt opptatt av hvor mye klokka er.

Men mamma er der, som hun alltid var, da jeg var liten og syk.

M-A-M-M-A.

Så mye kjærlighet det ligger i disse fem bokstavene. Hun er 37 år gammel da jeg blir født. Den spanskættede utseende mamma med humoren, latteren og klokskapen. Som alltid tar seg tid når det røyner på. Det var mamma som hver eneste dag forut for at jeg ble lagt inn på sykehus våren 2005, ringer og med håp i stemmen spør:

- Er du bedre i dag?

Andre dag etter slaget: Hvor er jeg?

Jeg for mange, mange år siden. Dette er det første minnet jeg husker. Varm sol i ansiktet. Røde og hvitstripete sokker på føttene. Og ikke minst: Klappane! De nyfødte hvalpene som Pointeren vår hadde født. Lykke! 

Jeg for mange, mange år siden. Dette er det første minnet jeg husker. Varm sol i ansiktet. Røde og hvitstripete sokker på føttene. Og ikke minst: Klappane! De nyfødte hvalpene som Pointeren vår hadde født. Lykke! 

 

Jeg husker ikke at en sykepleier er inne hos meg 24 timer i døgnet.

Jeg husker ikke at jeg blir vekket en gang i timen.

Jeg husker ikke at jeg ble snudd hver tredje time gjennom natten.

Jeg husker ikke legene.

Men jeg husker at rommet forandrer seg og ikke er det samme. Det ene øyeblikket vender det mot nord, det andre øyeblikket er det sørvendt.

Blodprosenten er lav, så jeg får blodoverføring. Det husker jeg heller ikke. Det er en spennende dag og hele familien holder pusten. Jeg er imidlertid på min egen lille planet og vil ha mobiltelefonen min.