Frykten for snø

Botsfengselet i bydelen Grønland i Oslo, badet i sol. Foran ligger den snødekte akebakken, som er en yndet ake- og lekeplass for barn.

Botsfengselet i bydelen Grønland i Oslo, badet i sol. Foran ligger den snødekte akebakken, som er en yndet ake- og lekeplass for barn.

Jeg ser ut gjennom vinduet på bylandskapet som har fått besøk av Kong Vinter. Det er vinter igjen og snø ute.

Jeg har alltid likt vinteren og snø - men det var før slaget.  Den første rimen på bakken, iskalde dager med sol, og etter hvert også snøen som legger seg og gjør mørke vinterdager lysere. Å gå først ikke så lange skiturer i desember, men lengre da årstiden begynner å nærme seg påske.

Jeg husker veldig godt påskedagene da jeg var barn. Den sterke sola som brente teinte barnekinn, og de bratte og nokså nifse bakkene ned fra fjellet. Pappa vet råd: Jeg står på mine korte ski mellom bena hans, og jeg kan hvinende erfare at i en slik fart som jeg med hans pappaski på utsiden av mine står nedover bakkene, så raskt kan ihvertfall ikke jeg gjøre alene. Senere blir det populært å gå på sunnmørske fjelltopper. Skifeller er påklistret under skiene og vi stavrer oss til topps. Vel oppe, tar vi av skifellene og kjører telemark ned de bratte fjellsidene.

Året etter jeg fikk slag, deltar jeg med min store treningsvilje på Ridderrennet. En gjeng fra Cato Senteret skal delta gjennom det som blir kalt for Nyskaddegruppa. Vi får alle en fysioterapistudent som skal gå sammen med oss. Jeg får ei fager jente fra Setesdalen. Jeg aner ikke hva jeg trodde. Tenkte jeg at å gå på ski var lett fordi det hadde gått så lett før? Tenkte jeg ikke på at jeg hadde tatt mine første steg bare måneder tidligere?

Årets dårligste skiløper i Ridderrennet for ti år siden.

Årets dårligste skiløper i Ridderrennet for ti år siden.

Resultatet er i alle fall at jeg blir Ridderrennets dårligste det året. Null mestring. Å gå på bortoverski er i og for seg vanskelig, med bare en hånd og en fot som ikke samarbeider. Verre er det i utforbakkene. Med fall og verdens skjeveste smil kommer jeg meg ned bakkene. Jeg føler meg elendig. Dårligste eleven i klassa. Det er en traumatiserende episode, og til tross for mange gode forslag: Jeg vil aldri mer gå på ski. Jeg gjorde meg ferdig med skigåingen da jeg var 35 år.

Min personlige trener, Henrik, smiler skjevt av min holdning til ski. Da får vi trene på det, sier han, og vil ta det opp på treningssenteret at de burde hatt langrennsmaskiner. - Når vi har to romaskiner, så burde vi også hatt en for langrenn, sier han.

Snø er ille, men kulde er verre. Det er som om muskulaturen på min halve side stivner ved at jeg fryser. Armen krymper seg litt ekstra når gradene kryper under nullstreken. Benet stivner. Det er som om musklene blir kortere og jeg får ikke til å strekke ut benet når jeg går. Med en kropp som stivner, kommer smerter til i den dårlige siden. Om natten kan jeg våkne av spasmer i benet. Det gjør vondt.

Jeg bruker hyppig mitt TT-kort når snøen har lagt seg, og tar taxi både til jobb og psykiater. Jeg føler meg mer som en slagpasient, mindre som en slagrammet. 

Jeg bruker hyppig mitt TT-kort når snøen har lagt seg, og tar taxi både til jobb og psykiater. Jeg føler meg mer som en slagpasient, mindre som en slagrammet. 

Jeg er også forferdelig redd for å gå på isen. Flerfoldige ganger går jeg ned de 62 trappetrinnene fra leiligheten, fast bestemt for å gå på Rema og handle. Så oppdager jeg snølaget som er kommet samme natt og som har lagt seg som et teppe over terrenget utenfor døra, og jeg trekker meg tilbake.

Men treningen har gitt meg ytterligere styrke i musklene og tydelig forbedret min balanse. I jula gikk jeg og en god venninne de fem kilometerne rundt et vann, og rundt oss svinset to hunder, den ene var Yr, pappas engelsksetter. Det var snø på bakken, men jeg gikk lett for det! Da følte jeg mestring!

Vi kom oss rundt vannet! Full mestring og lykkefølelse! Pappas engelsksetter Yr på min høyre side. Om enn så mye jeg ønsket det, så kan jeg ikke leie han i bånd enda. Venninna mi tok Yr.

Vi kom oss rundt vannet! Full mestring og lykkefølelse! Pappas engelsksetter Yr på min høyre side. Om enn så mye jeg ønsket det, så kan jeg ikke leie han i bånd enda. Venninna mi tok Yr.

Denne mestringsfølelsen forsvant da jeg nyttårsaften var på vei til noen venner av meg. Jeg gikk ut av taxien, og skulle gå de par meterene fram til porten inn til eiendommen deres. Det var mørkt og jeg så ikke at det hadde frosset på underlaget. Med et sylskarpt bang falt jeg og slo hodet i bakken og fikk en svak hjernerystelse og en giga Donaldkul.

Vinteren er ikke lenger min beste venn.

 

Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?

Mitt krittbleke ansikt ligger rett mot hans snute i den store dobbeltsenga hjemme hos mamma og pappa.

Det er påske og jeg har tatt flyet nordvestover og hjem.

Han har vokst seg til en vakker engelsksetter hannhund. Brun og hvit mot lyseblått sengetøy. Yr heter han.

- Mamma ville sikkert gått bananas hadde hun sett at han ligger i sengen min, tenker jeg, og stryker Yr over hodet. Han sover nesten nå.

Jeg har unnskyldt meg og sagt at jeg er trett og vil hvile overfor foreldrene mine.  Klokka er ikke mer enn tre på ettermiddagen, jeg har gått trappa opp til soverommet mitt med Yr svinsende glad og lykkelig foran meg. Han stanser foran soveromsdøra mi, ser forventningsfullt på meg og venter på at jeg endelig skal greie å karre meg opp trappa og lukke opp døra.

Yr hopper lykkelig oppi senga mi, som ikke er oppredd fra i morges. Han tramper litt rundt for å finne den ultimate liggestillingen, mens jeg deiser ned ved siden av ham.

- Du er alltid glad og fornøyd, du, sukker jeg misunnelig.

Livet og dagene er grå, tenker jeg, med et innspill av svart.  Nå har Yr lukket øynene og sover.  Heldige deg, sier jeg lavt mens jeg klør ham bak øret.

Yr sovner nesten.

Yr sovner nesten.

For noen år siden var jeg blitt med pappa til Molde. Der hadde en veldig tålmodig svart og hvitfarget hundemamma passet på Yr, som enda ikke hadde fått navnet Yr, og søsknene hans. Pappa skulle velge ut hvilken valp han ville ha. Selv falt jeg umiddelbart pladask for det brune og hvite lille nøstet, som gang på gang forsøkte å krabbe opp på meg. Han ville åpenbart ha kontakt! Han var så sjarmerende! Pappa likte han åpenbart godt også, selv om han utad sa at den valpen skulle vi ha fordi ”ho Ragnhild vil ha han”. Det ble Yr som et par uker senere lå i kassen i bilen til pappa. Jeg var fornøyd, og pappa var fornøyd.

Brått ringer mobiltelefonen. Yr åpner øynene, gløtter halvdøsig på meg, mens jeg ser forskrekket ned på telefonen. Hvem i all verden kan det være da, nå når det er påskeferie og greier spør jeg halvhøyt Yr, som om han kan svare. ”Ukjent nummer” kommer opp i displayet. Men jeg tar likevel telefonen med et spakt: ”Hallo…?”

Stemmen i den andre enden av røret kremter, før mannstemmen sier med sitt nordtrønderske stemmeleie:

- Ragnhild, god dag. Det e hainn Joralf Gjerstad som ringer.

Jeg reiser meg halvveis opp og sperrer opp øynene: Det er selveste Joralf Gjerstad, mer kjent som Snåsamannen, som ringer til meg midt i påska, han som har fått hemmelig telefonnummer, har pensjonert seg og er utilgjengelig ! Til lille meg, som ligger hjemme på pikerommet sammen med familiehunden og er deprimert.

Snåsamannen er kjent for sine helbredende og varme hender, og aller mest, sine synske evner. Joralf har behandlet over 50.000 mennesker hjemme på Snåsa uten å ta en eneste krone for det. Ingar Sletten Kolloen skrev bok om ham i 2008. Boka ble en bestselger, og hele Norge ville ha en bit av selveste Snåsamannen.

Eldstebroren min ringte til meg den gang, og ba meg komme til hotellet der Snåsamannen bodde tidlig neste morgen.  Han var i Oslo for å promotere boka si. Broren min hadde møtt Snåsa-mannen i jobbsammenheng. Han hadde fortalt Snåsamannen om meg, hvorpå Snåsamannen hadde sagt at han gjerne ville møte meg.

Jeg er mer enn nervøs, da jeg i god tid tar en mørkeblå Mercerdes-drosje til hotellet i sentrum. Jeg skjelver ukontrollert i slag-siden, da jeg skal gå ut av drosjen med stokken på min friske venstre side. Vil jeg greie å gå inn i hotell-lobbyen? Jo, på sett og vis greier jeg det, der kommer eldstebroren min mot meg og gir meg en klem, før vi sammen tar heisen opp til 5. etasje og han viser meg hvor Snåsamannen bor henne.

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Jeg er så nervøs da forfatteren Ingar Slettan Kolloen åpner opp døra fra innsiden, en mann som vanligvis har en beroligende effekt på meg og får meg til å le, men ikke i dag. Min høyre fot vender seg bort fra meg, hele høyre side rister og jeg greier knapt gå. Jeg er veldig glad jeg tok stokken min, tenker jeg, uten den hadde jeg ikke klart dette.

Slettan Kolloen lukker døra bak seg og går, og vi er alene, Snåsamannen og meg.

Han sitter i en dyp stol med stokken sin mellom beina. Han er over 80 år og sliter med et kne. Han har verdens varmeste brune øyne, og unnskylder seg med at han hører så dårlig, derfor høreapparatet. For andre gang sier han at jeg må ikke være nervøs.

- Jeg vil alltid huske deg fordi du har opplevd så mye og ille, din unge alder til tross, sier han innledningsvis, før han spør meg om noe viktig:

- Hvorfor har du gitt opp?

Det er et menneske du må kontakte, sier han:

- Din behandling er helt nødvendig å gjøre sammen med vedkommende.

Hvem kan det være han tenker på, stunder jeg, kanskje fysioterapeuten min, som jeg ikke har hatt kontakt med på lang tid? Han understreker gang på gang at det vil bli tøft, det krever mye trening, men sammen vil vi greie det. 

- Og så må du ikke bli deprimert, sier han om igjen og om igjen.

Han tester foten min, gjør noen ting som fremdeles er uforståelige for meg. Gradvis blir jeg rolig, og det er en glad meg som munter går ut fra hotellrommet hans.

En uke etterpå ligger jeg rett ut i senga, orker ikke å stå opp.

Men nå ringer han til meg hjemme i påska, der jeg altså ligger i senga sammen med Yr klokka 3 om ettermiddagen.

Han sier han ofte tenker på meg. Han spør meg hvordan det går.

Jeg svarer, som sant er, at spasmene i armen er blitt verre igjen.  At armen krøker seg opp. Jeg vil for all del ikke fortelle ham at jeg er deprimert.

 - Kjinne du varmen? spør han.

Å kjenne det gjør jeg, jeg er glovarm i øvre del av armen. Spasmene forsvinner og armen som tidligere var krøket, henger slapt ned.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.


Etter hvert legger jeg på telefonen, og ganske ivrig går jeg mot soveromsdøra mens Yr søvndøsig strekker på seg.  Dette må jeg fortelle til mamma og pappa, tenker jeg, før jeg sakte går ned trappa i gangen.

I Snåsamannen møtte jeg et fantastisk menneske. Jeg følte hans varme hender. Jeg følte han så meg og problemene jeg slet med.  Enkelte mennesker har en evne som ikke kan forklares rasjonelt.

Men hvem er det Snåsa-mannen tenkte på, funderer jeg igjen mens jeg faller ned i en sofa med blikket festet på en skoddeklump rundt fjellet Hellandshornet.