Du er min ikigai

FullSizeRender.jpg

-Himmel, jeg greier ikke gå særlig fort ned de bratte trappene her, tenker jeg.

Steg for steg nærmest åler jeg meg nedover. Det begynner å bli en antydning til kø bak meg. Ikke noe stakitt eller hjelpemiddel på min venstre hånd, bare veggen å støtte seg til.

Til høyre for meg går datteren til kjæresten min, som er student og deltaker på konferansen jeg er på. Hun har fått beskjed om å ta litt ekstra godt vare på meg, og hun gjør alt hun kan for å bistå meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun er søt, tenker jeg inni meg.

Jeg og kjæresten min er i en middels stor norsk by, der 300 optikere er samlet denne helga under hans ledelse. Jeg har knapt sett ham.  Ved å bli med hit, har jeg trådd ut av min comfortsone. Borte er den vanlige veien til treningsenteret hjemme. Det er erstattet med et treningsrom på hotellet.

Der, på treningsrommet på hotellet altså, har jeg ikke vært. Jeg føler meg liten og svart, i steden for høy, rank og blond på grunn alt jeg kunne ha gjort, men som jeg ikke har gjort likevel. Jeg har ikke en gang vært i spa-et.

Da vi kommer ned i kjelleretasjen, står kjæresten min smilende blid med en gigastor plakat som viser hvor vi skal sitte under den store festmiddagen.

Jeg skal sitte ved siden av ham.

-       Er du ikke flau over meg, spør jeg når jeg kommer bort til ham, mens jeg lener meg mot ham og får et kyss.

-       Flau, nei! Jeg er stolt! Jeg er utrolig stolt over at det er nettopp meg du har valgt til å leve ved din side.

Han nevner ikke handikappet med et ord, og jeg lar det ligge.

Så begynner kvelden med taler, forrett og vin. Alt går bra foreløpig. Men så kommer hovedretten, som er kjøtt. Jeg ser det med en gang maten blir servert. Jeg trenger hjelp til å skjære opp maten. Jeg føler meg som fire år når kjæresten min gjør det.

Etter middagen, setter et storband i gang med å spille. De må ha minst 20 messinginstrumenter, det svinger fantastisk, og folk er ikke sene om å ta fatt ut på dansegulvet og få svingt seg. Det er sårt. For tretten år siden ville jeg ha vært blant de første som her fikk svingt seg. Men jeg kan ikke danse lenger. Dette hotelloppholdet er så sannelig utenfor min comfortsone.

Da vi ved midnatt sniker oss ut av det støyete festlokalet, hånd i hånd, kommer det opp en yppig blondine og frekt klyper meg i rompa da hun passerer. Skjelmt snur hun seg mot meg da hun passerer, og sier:

-       Du har en deilig rumpe! Og for øvrig, jeg er lesbisk, altså!

 Jeg ser litt flau og usikkert opp på kjæresten min. Han derimot smiler bredt og sier:

- Hun sa jo nettopp det jeg alltid har sagt, at du har verdens deiligste rompe!

Jeg må le av ham. Borte er bittelitt av den flauheten som kom fram på et festmiddag, på et hotell i en middels stor norsk by , der jeg ikke kunne gå så raskt i trapper, ikke kunne danse og ikke skjære opp maten.

Han er min ikigai, tenker jeg og smiler.

Ifølge japansk tradisjon har alle en ikigai, som betyr en grunn til å leve. Det er nettopp den som får oss til å stå opp om morgenen, som gir livet vårt verdi og mening. Finner vi vår iboende ikigai, kan vi få et langt og lykkelig liv.

-       Jeg er bare din, sier jeg lavt til ham når han låser oss inn på hotellrommet.

 

Godt nytt år!

På legevakten på tampen av 2016: Smertetårene er tørket opp. Jeg får en rullestol å sitte i,  og smiler tappert mens jeg gjør V-tegnet. 

På legevakten på tampen av 2016: Smertetårene er tørket opp. Jeg får en rullestol å sitte i,  og smiler tappert mens jeg gjør V-tegnet. 

- Du har vært heldig, sier den indisk utseende legen mens han undersøker meg. - Dette er ikke noe brudd, men en forstrekning av leddbåndene. 

Jeg er på en legevakt langt hjemmefra, faktisk på den andre siden av landet. Vi har oppsøkt lege etter at jeg falt stygt og skadet meg. Jeg hadde ikke kunne gå på benet, og var overbevist om at det var brudd, så vondt gjorde det. 

Jeg er så hjelpeløs som bare jeg husker å ha vært en gang, som nyskadet for over elleve år siden, den gang da jeg fikk slag.

Kjæresten min hadde båret meg inn på badet, der vi var gjester, han hadde skiftet om på meg fra den grønne blondekjolen til grå t-skjorte og gråe joggebukser fra Abercrombie & Finch. Det var hans egne klær. Jeg måtte le gjennom tårene, er det frempeik om oss to i åttiårene?

Kjæresten min opptrådte som helt denne dagen. Han fikk løftet meg inn i bilen, som tok oss til legekontoret. Der fikk han hentet en rullestol, som han rullet en småsipppete meg inn med, der en sykepleier nærmest kom oss løpende i møte og ga meg en smertestillende tablett. Og til sist kommer altså den indiske legen til oss, og jeg forklarer at jeg er slagrammet og noen kroppsdeler er lamme, som armen min, for eksempel.

 - Ja, da kan du ikke få krykker, konstaterte legen gravalvorlig.

Jeg kunne ikke annet enn le.

Jeg kan ikke trø ned på mitt høyre ben, så jeg suser mellom soverom og bad på en kontorsykkel med hjul. Høyre kne er blitt bandasjert.

Jeg kan ikke trø ned på mitt høyre ben, så jeg suser mellom soverom og bad på en kontorsykkel med hjul. Høyre kne er blitt bandasjert.

Etter vi har vært på legevakta og fått servert et måltid mat, bryter vi opp fra å være besøkende. Jeg har hatt bedre kjøreturer hjemover, trass i sol og penvær. De smertestillende tablettene gjør meg kvalm, og jeg må kaste opp to ganger.  Da vi kommer hjem, bærer kjæresten min meg inn i huset og ned i kjelleretasjen og til sengs. Der sitter jeg hjelpesløs, og studerer ham mens han bærer inn ting fra bilen som vi har hatt med på tur, setter på en klesvask, og lager niste med to skiver grovbrød med spansk skinke og knekkebrød med Edamer hvitost. I kveld lager han min mandagssalat, bestående av grønnkål, egg, kålrot, mandler og bacon, og kommer med kaffe.

- Kjærligheten min, sier han mens han bøyer seg over meg for å gi meg et kyss.

Jeg får servert mat på sengen, akkurat som jeg gjorde da jeg nylig hadde fått slag, og var innlagt på Ullevål. 

Jeg får servert mat på sengen, akkurat som jeg gjorde da jeg nylig hadde fått slag, og var innlagt på Ullevål. 

Heldigvis blir alle snart frisk av forstrekte leddbånd, men vil jeg ha en lengre rekreasjonstid fordi det er slagfoten som er skadet? 

Dette får jeg svar på i løpet av de kommende dagene.  

Uansett, jeg vil ønske alle dere et riktig godt nyttår, fylt av nye muligheter. 

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv. Right!

 

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Gravid? Jeg er vel ikke gravid, vel! SER jeg gravid ut??

Jeg ser bestyrtet på kjæresten min samtidig som jeg lukker verandadøra, som har stått på vid gap.  Himmelen er blitt mørk. Det har så smått begynt å regne. Vi venter på at EM-kampen mellom Italia og Tyskland skal begynne. Jeg vet ikke om jeg skal bli fornærmet, eller om jeg skal le over hans noe spøkefulle utsagn om min graviditet.

-   Jeg synes du er fin, og jeg er glad i deg uansett, svarer han og bøyer seg fram mot meg som har landet i sofaen. Han gir meg et kyss.

Ser jeg gravid ut? Jeg har visst lagt på meg, tenker jeg da jeg noe senere står i profil foran speilen på badet. Jeg vet han har rett, det er blitt lite trening og mye kos med EM-fotball på fjernsynsskjermen. Eller det vil si, ingen trening. Jeg har bevilget meg en ekstra lang sommerferie på to måneder. Ikke faste timer med personlig trener tirsdager og torsdager.

Personlig trener Henrik liker det dårlig.

Resultatet av null trening er blitt elendig fysisk form. Jeg merker det på hvor andpusten jeg blir av å gå opp de 62 trappetrinnene til leiligheten og jeg vet hva trener Henrik pleier å si: Den fysiske formen er ferskvare.

Jeg har ikke en gang spasert distansen til jobb, tenker jeg, men tatt t-banen. Å gå de vel fire kilometerene tur retur er min treningsetappe de dagene jeg skal til jobb.

Jeg har derimot brukt tiden på å studere kokeoppskrifter og jeg har kokkelert: Jeg har laget risotto med varmrøkt laks. Jeg har ovnsbaked chevre med honning, balsamico og valnøtter. Jeg har dampet en kilo blåskjell, og laget saus til spagettien med fersk chili og persille. Jeg har grillet entrecote så vidt på hver side med et lite lag muskatnøtt. Jeg har marinert ananas og lagt den i fersk chilipepper og servert med Møvenpick-is. Og til maten har jeg servert rødvin og hvitvin, prosecco, sauternes, gin og tonic, ja til og med litt sherry. Og i alkohol er det dessverre litt for mange kalorier.       

Jeg får vann i munnen når jeg tenker på alle godsakene, men så tenker jeg på hvor viktig å være i god fysisk form er for min helse. Høyt og resolutt sier jeg til kjæresten min:

- I morgen skal vi på tur. Og legger til: I Nordmarka.

Ut på tur, aldri sur

Dagen derpå bestemmer vi oss for å gå til Ullevålsseter. Siden jeg er i så dårlig form, finner vi ut at å gå en tur på i alt 11 kilometer, som er strekningen tur-retur Sognsvann, er for langt å gå for meg. Jeg bør begynne roligere. Vi kjører derfor inn til Maridalen, hvor vi stopper og parkerer ved Hammeren. Derfra går turen opp alle bakkene på en gammel skogsvei til Ullevålsseter.

- Er jeg blitt så sprek som dette, da, undrer jeg meg da jeg får se denne videoen. Men farten ble en smule redusert etter hvert, og særlig på turen tilbake fra Ullevålsseter.

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Det ble en flott tur på oss to. Jeg angrer litt på at jeg har tillatt meg selv å bli i så dårlig form, men jeg var mest fornøyd med at jeg tok tak i situasjonen. For jeg er ikke alltid flink. Jeg er ganske ofte skikkelig lat.

Jeg får ta meg sammen og komme i form igjen fra og med nå. Ikke neste tirsdag, ikke etter fellesferien, neste måned, eller til høsten. Nå.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

 

 

Fatigue: Om å kjempe imot, eller leve med

Forsidepike i VG, mandag 29. februar

Forsidepike i VG, mandag 29. februar

Jeg er kjendis for en dag, på forsiden av selveste VG! For en adrenalinrus! For ett kick! Men dagen derpå våknet jeg liksom aldri. Total utmattelse. Fatigue, som det heter.

Jeg er forsidepike på Norges største avis, VG, og får lov til å fronte tre av de sentrale skjulte bivirkningene etter hjerneslag: Depresjon, angst og utmattelse. Jeg fronter depresjon i dag. Det er ingenting som jeg brenner slik for, og vet så mye om, som depresjon etter hjerneslag. 

Jeg er på vei til jobb denne siste morgenen i februar i en lysgrå Mercedesdrosje. Jeg vet at du enten allerede har sett forsiden av VG denne morgenstunden, eller så kommer du til å gjøre det i løpet av dagen. Du er på vei ut fra t-banen når VG lyser mot deg på en kiosk, du står og venter på din tur i kassa på Rema, eller kanskje du kjøper VG, eller leser VG på jobben. 

En av dem som har sett VG på butikken, er venninna mi, som vekker meg tidlig denne morgenen med følgende sms: "Hele førstesiden i VG i dag!" 

Jeg kommer på jobb, men sjefen min sender meg raskt hjem igjen.

Hun ser vel at jeg ikke var i stand til å gjøre noe arbeid.

Så jeg sitter der i sofaen min, tar imot gratulasjoner fra venner, kolleger og andre. Jeg svarer på henvendelser. Jeg snakker i tur og orden i telefonen først med pappa, deretter alle de tre søskenene mine. Kjæresten min følger med fra utlandet. Jeg er langt oppe på rusen min!

Men etter den søte kløe, kommer den sure svie. Jeg skjønner det med en gang jeg våkner dagen etterpå. Det er tid for fatigue, eller utmattelse, som VG kaller det. Jeg orker ingenting, annet enn å gå som i en døs rundt i leiligheten, og så sove litt igjen.

Jeg er noe bekymret. Klokka tre har jeg sagt ja til at jeg vil stille sammen med LHL Hjerneslags folk på et større møte om hjerneslag. Men energien min er lav. Til slutt våger jeg meg til å sende en sms til generalsekretæren: "Jeg er totalt utmattet etter i går, pokkers fatigue. Kan jeg melde frafall til dagens møte? Men er det viktig for LHL Hjerneslag at jeg er der, så kommer jeg."

Jeg er spent på svaret, men det kommer umiddelbart: "Lad batteriene!" skriver han. Mellom annet. Jeg synker derfor ned i sofaen med en hjernedød serie jeg finner på Netflix, ser to episoder, før jeg går og legger meg igjen.  

Jeg får fatigue gjerne på slutten av en arbeidsdag. Etter jeg kommer hjem, orker jeg ikke gjøre stort, annet enn å gå å legge meg tidlig. Jeg merker det også når dagens treningsøkt er over, og jeg må sove. Jeg får fatigue etter jeg har gjort noe positivt, eksempelvis det å være på jentetur med mye latter. Når vi kommer hjem, må jeg bruke en dag til å hvile.

Fra en av ukas to økter i treningsstudioet sammen med Henrik. Foto: Helge Mikalsen, VG.

Fra en av ukas to økter i treningsstudioet sammen med Henrik. Foto: Helge Mikalsen, VG.

Fra de som kjenner meg, har jeg hørt at jeg likesom trekker meg inn i meg selv. Jeg blir stille og og fjern. Da er ikke tidspunktet for å ta opp de store temaene. 

Jeg kjempet lenge imot fatiguen. Jeg kjempet med illsinte tanker: Burde ikke du ha vært på jobb nå? Burde du ikke ha vært på trening? Burde du ikke ha shavet leggene før middagen med kjæresten? Burde du ikke?

Jeg ville at livet skulle være som før.  At jeg skulle skrive lister over alt som må gjøres, men blir sliten av bare å lese første punktet, Nå vet jeg og erkjenner at utmattelsen er der. Den kommer på slutten av en arbeidsdag. Den kommer etter trening. Men det verste er når den kommer uten forvarsel.

Så det å legge inn et konsertbesøk etter ukas trening når jeg er ferdig klokka 19, er uklokt. Eller det er å regne med at utmattelsen kommer, og der jeg før hadde jobb og trening på programmet, sette av en dag til å være utmattet.

- Sett av nok til å hvile.

Hun sa det sykepleieren min på Cato-Senteret.

Det har tatt meg ti år med dyrekjøpt erfaring: Jeg trenger å hvile.

Så godt å få kjæresten min tilbake fra det store utlandet igjen!

Så godt å få kjæresten min tilbake fra det store utlandet igjen!