Telefon fra pappa

Ja, der er liv!!! Så lykkelig! Jeg går, jeg går! 

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka at idet jeg får hjelp av pleier til og en stol, er det kraft i høyre fot! Etter snart tre uker, går jeg mine ti første skritt! 

Stor glede og ditto jubel!!!

Jeg kommer kanskje til å fri meg fra rullestolen!

Nå skal jeg kanskje gå normalt igjen.

Kanskje! 

Etter middag ringer pappa.

Han forteller at han har snakket med den lokale veterinæren, som også er opprørt over det som er skjedd med meg. Også dyr kan få endokarditt, sier pappa. Han siterer veterinæren, og sier endokarditt høres ut som en risling i en bekk ved siden av hjertelyden.

  • Du vet hva det er når du har hørt det en gang før, avslutter pappa.

Jeg sovner, men blir vekket av at det banker på døren og ”logopeuten” kommer på besøk.

Jeg skal liker godt at ”logopeuten” kommer innom, for hun kommer på flere besøk i ukene som kommer. Jeg kaller henne for det, logoped kom ut som logopeut. Hver dag finner jeg fram til flere ord, i monotont stemmeleie. Av og til blander jeg sammen, som ”logopeut”.

Sunnmørsdialekten har begynt å melde seg igjen og ta over for bokmålet som hittil har preget de få ordene jeg finner fram til. Men jeg vil at andre skal fullføre setningene mine.

  • Aaaaaaaaahh, sier jeg.

”Logopeuten”  lar seg ikke lure av mine aaaaaaahh. Hun vil ikke fullføre setningene mine, men krever at jeg skal finne ordene selv. Hjernen min må arbeide mer.

Jeg tenker stadig på fastlegen min, NPE og telefonsamtalen med pappa i dag.

Vil det være illojalt mot fastlegen min å søke om erstatning?

Men mest av alt,  så er der er liv i musklene i høyre ben.

Ti stegs gange.

 

 

 

 

Skal ikke høyresiden snart livne til?

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.  

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.
 

Nesten hver dag sier eldstebroren min til meg at det som er skjedd, er skjedd. Nå må jeg se fremover.

Alltid fremover, aldri bakover. 

 Jeg kan ikke bli bitter.

Han noterer også i Marimekko-boka mi at jeg har begynt å kunne diagnosen min. Jo, jeg føler at jeg kan diagnosen min. Hvis noen kommer tilfeldigvis forbi og spør meg om hvorfor i all verden jeg ligger der, på sykehus, så kan jeg svare:

-          Jeg har fått et endokardittbasert slag.

Jeg er veldig opptatt av nettopp det, at jeg har fått et endokardittbasert slag.

Men jeg har en tiltakende uro, skriver broren min videre i boka. Kommer det ingen krafttegn fra høyre side av kroppen? For det er så ille å ha blitt lam og pleietrengende, være helt lam i hele høyre side. Skal ikke høyresiden snart livne til? Jeg må jo snart gå igjen. Og løpe!

Før jeg fikk slag, var jeg en walker. Ta trappene, dropp heisen, sier mamma. Og jeg gjør som hun sier, tar trappene. Jeg spiser massevis av grønt, mørkt brød, fisk, vilt og kylling, og ikke minst: det skal være hjemmelaget og laget fra grunnen av.  Og så trener jeg naturligvis. Håndballen legger jeg på hylla i begynnelsen av tyveårene, men jeg har begynt med aerobics. ”1-2-3 – åååh, kom igjen!” Og så løper jeg.

Jeg MÅ jo løpe igjen, jeg!

Jeg er trett.

Mine kveldsord, med blikk på foto av meg og engelsk setteren vår på veggen:

- Jeg skal bli frisk! Dit på fjellet, dit skal jeg tilbake!