Hjerteoperasjonen

-          Ragnhild, hører du meg?

Mannsstemmen kommer langt bortenfra.

Jeg gløtter med øynene.

Jeg befinner meg i et lyst, stort og moderne rom, nærmest som en sal. Mannspersonen, som står overfor meg, fremstår som i tåke.

Han er utydelig.

Er jeg død? Eller er jeg levende? 

Jeg tror jeg må være i live. Jeg sitter så definitivt ikke på en sky sammen med engler, kikker ned på verden og hva menneskene der sysler med.

 Mannsstemmen gjentar:

-          Hører du meg?

Jeg prøver å fokusere blikket på han der han står ved sengen min.

- Ja, jeg hører deg, sier jeg svakt, og nå fremstår han som klar og tydelig.

Det er kirurgen som snakker. 

-          Det har gått bra, sier han.

Det har gått bra! Jeg kjenner jeg kan endelig puste ut, før jeg spør ham:

-          Klaffen, da, har du skiftet klaffen?

Han svarer nei, det har jeg ikke.

Jeg smiler bredt! Jeg blir lettet over at jeg først av alt er i live. Dessuten at han har fjernet endokardittene, og det uten å måtte skifte hjerteklaffen. Jeg sukker lykkelig før jeg sovner inn igjen.

Den russiske ruletten har altså gått fint.

Da eldstebroren min kommer til Ullevål noe senere, møter kirurgen ham og følger han inn på kirurgisalen og fram til sengen min.

Ifølge broren min, ser jeg ut som et romvesen med slanger overalt på kroppen.

Kirurgen forklarer at mitralklaffen var sterkt skadet. Han har operert inn protese som tetter lekkasjen. I løpet av tre måneder vil vev omkapsle protesen. Han sier jeg slipper å bruke marevan, såkalt rottegift, utover de neste seks månedene.

Min kirurg har vunnet  den risikofylte kampen mot endorkarditten og reddet livet mitt.

I ettertid har jeg sett filmopptak fra en tilsvarende operasjon, som den de utførte på meg. Sett hvordan kirurgene brutalt  bruker bor for å dele brystbeinet, en jekk  for å holde det fra hverandre og gi dem arbeidsrom. Jeg har sett hjerte- og lungemaskinen, som pustet for meg da hjertet ble slått av. Og videre at de puttet is i hjertet mitt for å kjøle det ned. Jeg vet at det er alltid en viss fare for hjerterytmeforstyrrelser og endog slag, foruten døden, da.

Den dagen i slutten av juni, føler jeg at det var en hånd om hjertet mitt.

De har reddet livet mitt.

Sammen vant vi slaget om den russiske rulletten.

Dagen etter fjerner de oksygenmasken. Alle slanger til hjertet er borte, unntatt pacemakeren. Jeg blir deretter flyttet til et eget rom.

 

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.  

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.
 

Når jeg kommer til meg selv, setter pleierne meg over i en vanlig stol, slik at jeg skal spy opp rester av spytt som har samlet seg i lungene. Jeg føler meg elendig. Håret mitt er seigt og umulig å gre etter operasjonen. Til tross for at jeg får store doser morfin, gjør det veldig vondt i brystet. Jeg har aldri kjent lignende smerter før. For andre gang sitter jeg nå oppreist i stol, riktig nok medtatt, når eldstebroren min kommer.

-          Jeg er kvalm! Jeg må spy!  klager jeg. Og hvorfor tvinger de meg til å sitte oppreist i en stol?

Men likevel er det en glad meg som eldstebroren min ruller ut i den varme sommersola.

Jeg kjenner at bakterien er ute av kroppen og at jeg var feberfri.

Kroneisen med jordbærsmak har aldri smakt så godt.

Nyoperert og veldig, veldig glad,  

Nyoperert og veldig, veldig glad,
 

Jeg sier, og denne gangen er det ingenting som er mer sant enn det:

- Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Jeg oppsummerer på den 47. dag etter nullpunktet:

- Nå er alt negativt lagt bak oss, dikterer jeg.

Etter en uke på Step Down-avdelingen og sju uker etter D-dagen, da jeg fikk slaget, var meldingen klar: Jeg skal overføres til Geriatrisk Avdeling på Ullevål, det vil si avdeling for behandling av sykdommer hos eldre mennesker.

 

 

 

 

Årets lyseste døgn

Jeg ser alvorlig på legen min.

-       Du mener, o-p-e-r-a-s-j-o-n?  Nå? Altså, i morgen tidlig?

Ordene kommer sakte ut, nærmest nølende.

Legen min nikker.

- Operasjonen er blitt fremskyndet, sier han.

Det er helt stille i rommet.

Ikke en gang pencilinen på sin vei inn i kroppen min via veneflonen lager lyd. Jeg har fått dagens første pencilindrypp da han stakk hodet inn døra.

- Vi får ikke ned feberen, fortsetter han, og forteller at de har vært uvillige til å operere tidligere siden det var stor risiko for at noe mer kan løsne fra hjertet og ytterligere skade hjernen. Nå er jeg sterk nok.

Jeg blir redd, og da legen min går ut igjen, ringer jeg til eldstebroren min.

Jeg hikster inn i telefonen.

-       Det skjer i morgen, sier jeg gråtkvalt, da skal de operere meg i hjertet.  Han kaster det han har i hendene, kjører litt fortere enn normalt opp til Ullevål og kommer andpusten inn på rommet mitt.

Han har gått raskt fra parkeringsplassen.

Nå sitter han på sengekanten min, snakker trøstende om at sannsynligheten for at det går fint, er stor, og når kong Harald har gjort den samme operasjonen med glans, så greier jeg å gjennomføre den samme.

Han får meg til å le gjennom tårene.

Men han må tilbake på jobb.

Hjertekirurgen, som skal operere meg, kommer innom rommet mitt etter at eldstebroren min har dratt.  Presenterer seg.

Han må ha min godkjennelse til å foreta hjerteoperasjonen. Forteller at til sammen er de seks mennesker som skal forsøke å redde livet mitt. Det er foruten han selv, en annen kirurg, en anestesilege, to operasjonssykepleiere og en ingeniør.

-       En ingeniør? spør jeg og sperrer øynene opp.

-       Han skal styre hjerte-lunge maskinen, sier han.

Blåøyd, vestlandsk og lavmælt, lener han seg mot en vegg, og sier videre:

-       Å operere hjertet er i ditt tilfelle langt fra ufarlig på grunn av betennelsen. Mer kan løsne og sette av gårde mot hjernen.

Han puster inn før han sier:

-       Operasjonen er som å spille russisk rullett.

Sa han virkelig det? Russisk rulett! Han sammenlikner operasjonen med russisk rulett, med livet som innsats! Seks patroner i pistolen, sette pistolen til panna, vite at det er en sjettedel sjanse for at jeg overlever.

16, 6 prosent.

Himmel, da!  Hva er det kirurgen sier! At det er langt mindre sjanse for at jeg overlever enn dør!

Han går.

Jeg stirrer i taket. Skulle ønske der var stukkatur og rosett som det er i leiligheten min i Schweigaardsgate. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var der, ikke her, at ingenting av dette har skjedd.

Endorkarditt. Hjerteoperasjon. Russisk rulett.

Jeg får vanskeligheter med å puste.

Hyperventilerer.

Russisk rulett! Et sjansespill.

Selvsagt har jeg gitt ham tillatelse til å foreta operasjonen før han forlater meg. Jeg har i realiteten ikke noe valg. Alternativet er å dø av at streptokokkene spiser opp hjertet mitt. 

Det er begrunnet frykt for at dette kan løsne og forårsake ytterligere embolier. Pasienten er godt informert om inngrepet art og risiko”, skriver kirurgen i min journal.

Angsten for å dø overvelder meg.

Jeg som for kort tid siden hadde lengtet etter å få dø er nå redd for det samme.

Jeg blir liggende å fundere. Hvis noe løsner under operasjonen og mer setter seg fast i hjernen, hvis hjerneskaden blir større enn den er, hvis jeg blir liggende som en grønnsak bortgjemt på et sykehus, hvis en må bruke maskin for å holde liv i meg … Jeg orker ikke tanken og tar fram telefonen for å ringe til mamma og pappa. De to vil være ansvarlige for at  knappen eventuelt skal skrus av hvis den russiske ruletten ender feil.

Det er mamma som tar telefonen, men de tar hver sitt telefonrør etter hvert, slik at de begge kan prate med meg på samme tid. Stotrende, og jeg bruker lang tid på å finne ordene, men spørsmålet mitt kommer klart og tydelig ut:

-       Lover dere å gi deres tillatelse til å skru av respiratorene hvis operasjonen er mislykket? Hvis jeg faller i koma skal jeg ikke holdes kunstig i live?  spør jeg.

Spørsmålet mitt etterlater en larmende stillhet i telefonrøret.

Jeg kan tenke meg at for dem er det vanskelig at den yngste av fire søsken, selve lisjetausa, spør om deres tillatelse til å få dø.

Til sist kommer det:

-       Ja, det vil vi.

Etter litt småsnakk, legger vi på.

En lettet meg tar knappen og styrer ryggstøet i sengen tilbake. Jeg er sliten og må ligge langstrakt og prøve finne ro.

Beslutningene ved Ullevål skjer raskt.

Skytingen av den russiske rulletten skjer altså i morgen tidlig, klokka åtte.

Kirurgen kommer og snakker med meg flere ganger. Siste gangen han kommer innom meg på rommet mitt, sier han at han håper å kunne unngå å fjerne hjerteklaffen. Hvitkledt lener han seg mot et stativ som står der. Det er 40 prosent sjanser for dette, sier han, men det forutsetter at skadene på klaffen ikke er for store.

Jeg blir helt rolig  og tenker at jeg skal opereres i morgen. Men sjansen er stor for at jeg ikke våkner opp igjen. Jeg skal opereres om mindre enn 24 timer, det vil føre til at ventetiden blir kort. Kortere ventetid til jeg skal skyte kula i den russiske rulletten. Jeg er glad for at kirurgen brukte bildet om den russiske rulett. Jeg forstår i alle fall alvoret og faren.

Klokka er halv tre om ettermiddagen. Jeg blir trillet opp på hjerteavdelingen, forbi pasienter og gjennom slitte ganger opp til den nye hjerteavdelingen.

Klokka åtte kvelden før får jeg en innsovningstablett etter å ha blitt dusjet av en pleier.

I morgen skal det skje.

Jeg er rolig.

Jeg sovner inn. 

Det er årets lyseste døgn.