Tilbake på tredemølla igjen

I garderoben på treningssenteret. Jeg har ikke lyst å gå inn og trene.

I garderoben på treningssenteret. Jeg har ikke lyst å gå inn og trene.

Sakte går jeg bortover på treningsmølla mens jeg ser ut gjennom vinduet på den store parkeringsplassen til kjøpesenteret. De gule høstbladene fra trærne har lagt seg som et oransje teppe over de mørke bilene som står parkert. Det er over ett år siden jeg var her sist.

Unntaket var to timer tidlig i mai. Da begynte jeg å gå igjen utendørs etter den harde fimbulvinteren og pådro meg en vond betennelse i korsryggen, som min fysioterapeut og PT løsnet opp i.

Det er vanskelig å begynne og trene igjen når oppholdet har vært så langt som mitt har vært. Denne morgenen hadde jeg våknet opp med et anstrøk av fatigue, utmattethet. Har ikke antall fatigue-dager blitt enda mange flere når jeg ikke har trent, spurte jeg meg selv.

Jeg stod opp av sengen og strekte på meg. Hvis jeg ikke hadde hatt avtale med min fysioterapeut og PT, ville nok en morgenstund med nykokt kaffe og ferske aviser i sofaen heller vært å foretrekke enn treningssenteret.

I stedet for morgenkos, går jeg ut denne kalde høstmorgenen, som er på hell mot vinteren, og halter bort til bussholdeplassen. Jeg vet det har vært mange dårlige og teite unnskyldninger for ikke å trene sammen med PT-en det siste året. Men nå er det slutt, sier jeg halvhøyt til meg selv, og går opp den siste oppoverbakken til busstoppet.

Bussen kommer like etter, og med litt knoting går jeg inn. Heldigvis er det første rushet med skoleelever og andre slutt for en halvtime siden, slik at bussen er nærmest tom.

Til timen på treningssenteret tar jeg bussen.

Til timen på treningssenteret tar jeg bussen.

Jeg deiser ned på første sete, og bussjåføren venter med å kjøre til jeg har fått kommet meg på plass. Jeg kjører med bussen de fem stoppene til kjøpesenteret, hvor treningssenteret holder til.

Jeg går mot kjøpesenterets utgangsdør, og bryr meg ikke om den koreanskutseende jenta, som stirrer på høyrebenet mitt og ser at jeg halter. Jeg går gjennom svingdøren, og tar deretter til venstre og videre inn på treningssenteret. Jeg registrerer at det heller ikke her er særlig mange mennesker. Heldigvis, tenker jeg, for andre gang i dag. Jeg låser meg inn i treningsgarderoben, og synker sammen på en benk.

Som jeg gruer meg, tenker jeg, og drar opp lissen til skinnen som sitter på mitt høyre ben. Jeg gruer meg for å gå ned trappa som tar meg ned til treningsmøllene i første etasje, og det uten skinne. Og jeg gruer meg fordi jeg er i fryktelig dårlig form.  God fysisk form er ferskvare, som blir dårligere bare etter uker uten fysisk trening. 

Av med skinnen, på med mine såleløse sko.

Av med skinnen, på med mine såleløse sko.

Jeg går ut av garderoben, ned den fryktede trappa. Det gikk jo langt bedre enn jeg hadde trodd, tenker jeg, og stiger opp på nærmeste tredemølle. Der setter jeg den i gang og går i tretten minutter i slak fart.

Da kommer min PT bort til meg, med et kjempesmil, og unnskylder seg fordi hun er litt sen.

-       Er du klar? spør hun.

Jeg ser på henne og smiler:

-       Ja, jeg er klar.

Har du sett energien min?

Tunfisk, tomater, frisk chili, sitron, ruccola, parmesan, frisk basilikum og olivenolje blir blandet sammen med fersk pasta. Det får jeg vel energi av!

Tunfisk, tomater, frisk chili, sitron, ruccola, parmesan, frisk basilikum og olivenolje blir blandet sammen med fersk pasta. Det får jeg vel energi av!

Jeg har på meg den knallrosa treningstoppen min, grå collegejakke og svarte treningstights og skal av gårde til treningssenteret. Egen time med PT har jeg denne deilige og solrike forsommerdagen. Jeg går ned bakken utenfor huset vårt, og svinger ut av borettslaget, forsetter oppover bakken mot busstoppet.  Jeg kjenner så sliten jeg er. Heller ikke i dag, som i går og dagen før det, er jeg i form. Tom for energi.

Jeg stanser opp ved skiltet der det står ”Buss” på, tenker meg om, men kommer til at jeg må ha en bussbillett. Jeg har ikke energi nok til å greie å komme meg til treningssenteret til fots. Eller det vil si, jeg er usikker på om jeg greier det i det hele tatt.

Jeg har vært sykemeldt i vel en måned, men trenger like mye søvn som før og fatiguen er et like stort hassel som tidligere.

Det er hensynet til min PT som driver meg til å kjøpe en bussbillett. Men da jeg sjekker etter, er det en halvtime til neste buss går. Jeg står der og ergrer meg over at der ikke er en benk å sitte på, kanskje jeg da ville finne igjen litt av den forvunnede energien?

Jeg står og venter i et par minutter til, kjenner sola varmer mot den grå collegejakka, mens energien blir mindre og mindre.

Da gjør jeg det: Jeg snur og går hjem. Nederlagsfølelsen er total.

Da jeg svinger inn hjemme igjen, kommer hannkatten i huset meg i møte. Han breker. Det er som om han klager over alt det ille han har sett, og stryker seg mot beina mine. Jeg bøyer meg ned og stryker han bak øret, og spør han lavt om han har sett energien min.

Han svarer med å lukke øynene.

Vel inne og nede på soverommet, nærmest segner jeg om. Så sliten og tappet for energi er jeg.

Liggende på senga, tar jeg fram mobiltelefonen. Jeg må jeg foreta andre avlysning til PT på tre dager. Jeg sender en sms, og får umiddelbart svar: ”Så leit kjære deg, hvil deg og sov godt!”

Jeg sovner like etter med hannkatten oppe på dyna.

Sunt kosthold, null godterier, minimalt med alkohol og bare fokus på meg selv. Da skal du se at jeg finner igjen energien igjen. Jeg må det.

Jeg har fått nye Zero Drop-sko!

Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!

Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!

- Stakkars, har du skada deg du, da?

Fyren er noe yngre enn meg, med lyst hår under ullua og blå øyne fulle av medfølelse. Han er litt mo i knærne og under armen har han en bunke med magasinet = Oslo som han selger.

Et typisk dophue, tenker jeg, men han er tilsynelatende snill og full av empati.

- Ja, svarer jeg. Jeg er likefullt en smule distansert. Han prøver seg frampå med å selge et eksemplar av = Oslo, men jeg er taust avvisende og passerer forbi han. 

- Du får ha god bedring, da! roper han etter den avvisende ryggen min. Jeg svarer: - Takk skal du ha.

Jeg kjefter på meg selv der jeg går nedover Schweigaardsgate over at ikke jeg har vært litt mer imøtekommende, stoppet opp, vekslet et par ord og kjøpt med meg et eksemplar av =Oslo. Så hyggelig han var, ønsket meg god bedring og gode greier. Det er jo snart elleve år siden jeg fikk slag, men han har likevel rett: Jeg blir bedre.

I dag skal jeg forsøke meg på å trene med de nye Zero Drop-skoene, tenker jeg og svinger inn mot treningsinstituttet. PT Henrik har framsnakket denne type sko, som han har. Men jeg er forkjølet. Er jeg frisk nok til å trene?

En forkjøla meg lager denne Grønnkålsuppa full av vitaminer som jeg spiste til lunsj før jeg skulle  på trening. Ved siden av grønnkål, består suppa av hvitløk, chili, ingefær, buljong og sitron. Og suppa ble faktisk god!

En forkjøla meg lager denne Grønnkålsuppa full av vitaminer som jeg spiste til lunsj før jeg skulle  på trening. Ved siden av grønnkål, består suppa av hvitløk, chili, ingefær, buljong og sitron. Og suppa ble faktisk god!

Jeg får et hosteanfall der jeg sitter i garderoben og skal ta på meg Zero Drop-skoene. Jeg håper jeg er frisk nok til å trene, tenker jeg, mens jeg bekymrer meg for de nye og nærmest såleløse skoene.  Jeg har jo ikke hatt helt troen og har kjøpt dem egentlig mest for å glede Henrik. Jeg tviler sterkt på om jeg greier å gå med dem i det hele tatt.

Skoene er overraskende lette å ta på. Jeg reiser meg og skal ta et steg, men så gode de er! Ingen vridning ut til høyre! Jeg halter inn i treningsstudioet, og møter en blid Henrik som gir meg komplimenter for mine nye og fargerike sko.

- Sånne kunne jeg godt ha tenkt meg, sier han, og viser til sine svarte som begynner å bli klare for å skiftes ut. 

- De skoene dine er jo forbildet for mine, da, svarer jeg.

I dag skal jeg hoppe.

Henrik setter en kasse på bakken under et par turnringer. Venstrehånden min griper fatt i den venstre turnringen og Henrik hjelper den høyre hånden min til å gripe rundt den høyre turnringen, og han holder hånda mi fast.

- Nå skal du hoppe opp på kassa. Så hopp! sier Henrik.

En noe overrasket meg hopper opp på kassa og like lett tilbake og ned på bakken igjen. Var det Zero Drop-skoene som gjorde at jeg ikke var redd i det hele tatt når jeg hoppet tilbake? Jeg vet ikke. Skjelvingen, som vanligvis kom når jeg gjorde et slikt hopp, var borte. Jeg var trygg! Det føltes ikke som jeg var utenfor comfortsonen!

Jeg ser overrasket på Henrik, som bryter ut i et stort smil, og sier: - Så bra!

Jeg kjenner et rush av adrenalin som strømmer gjennom blodet, og jeg begynner å halte rundt, ja, jeg strener rundt med verdens største smil og tøffer meg!

Det skal straffe seg. Han tar fram en etasje til, som han setter opp på kassa. Jeg ser forskrekket på han, men han er like rolig og sier: - Kom her nå! Og hopp!

Jeg ser på han med et fortvilet blikk. Men jeg går fram til han, griper turnringene som forrige gang og hopper - og mye høyere enn første gang - og jeg lander helt fint på kassa. Og hopper tilbake, og lander like fint. Overrasket ser jeg på Henrik, og spør:

- Tror du det er de nye Drop Zero-joggeskoene?

Henrik smiler, og drar på skuldrene. Men godt utstyr hjelper meg videre.

Jeg smiler bredt til Henrik: Dette er et steg videre på den lange veien tilbake. Og på vei til garderoben vet jeg at i dag var jeg definitivt frisk nok til å trene.

Forbildet for mine Zero Drop-joggesko til venstre. Meg og mine til høyre.

Forbildet for mine Zero Drop-joggesko til venstre. Meg og mine til høyre.




En dårlig dag

Henrik og meg fra en positiv treningstime tidligere i høst.

Henrik og meg fra en positiv treningstime tidligere i høst.

Det regner.

Det er november. Huden i ansiktet mitt er grå, registrerer jeg da jeg nøye gransker panne og kinn i speilbildet på badet mitt. Jeg rynker misfornøyd på nesa før jeg halter ut fra badet, trer på meg den svarte dunjakka som har hette mot regnet og låser meg ut.

Jeg hutrer meg av gårde. Det er kaldt og jeg har lite energi.

- Det er ikke noe gøy å trene, men jeg MÅ, sier jeg lavt til meg selv.  Jeg er veldig fornøyd med de nye, svarte Nike-støvlene mine, som går et stykke opp på ankelen. Men den svarte skinna som går til kneet er det verre med. Den gnager under foten, konstaterer jeg irritert mens jeg halter meg av gårde nedover Schweigaardsgate.

Endelig er jeg fremme på treningsinstituttet.

Søren, jeg er har ikke mye tid til å varme opp på før Henrik kommer. Jeg og ser på klokka på veggen. Den viser kvart på elleve om formiddagen.

Men varmere enn iskald blir jeg i alle fall på de ti minuttene  jeg har til å varme opp på.

Men i dag får jeg ikke til de øvelsene Henrik sier jeg skal gjøre.  Det er et sett med øvelser som skal ta meg til et nytt nivå. Følelsen som går gjennom kroppen etter at øvelsen er ferdig, følelsen av frustrasjon og ikke-mestring… Ååååh, så vanskelig den er å håndtere.

Det går så sakte dette, tenker jeg da jeg frustrert er tilbake i garderoben etter timen. Irritert tar jeg av meg de hvite joggeskoene med rosa såle og skifter om til Nike-støvlene. Jeg sukker, men tenker at nå skal jeg t-banen til Sentrum av Oslo, der jeg skal på jobb.

Oj, hvor nervøs jeg var på min første t-banetur! tenker jeg. På alle blikkene som jeg følte så på meg, så på hvor handikappet jeg var. Men etter hvert merket jeg at alle menneskene så ikke på meg. De fleste hadde nok med seg selv og sine egne telefoner, som de så ned i, surfet på nettet, sjekket e-post eller sjekket siste nytt på Facebook. Andre slengte et blikk på beinet mitt, registrerte vel at ikke var helt normalt, og trakk blikket til seg. De hadde nok med seg selv.

Jeg kommer meg av gårde, skal gå ned alle trappene på Grønland stasjon, men oppdager at der er stengt.

-Stengt?

De har en reperasjon der, eller noe, så jeg må gå ned en annen vei til undergrunnen, en vei som jeg ikke har gått før. Trapper, trapper… trapper er jo en utfordring, men der er jeg nede.

Og der kommer t-banen. Jeg skynder meg og går på den nesten tomme t-banevognen. Sukker trett. Der går t-banen, og om litt sier stemmen over høyttaleranlegget:

- Neste stopp er Tøyen.

Men jeg skal jo ikke til Tøyen!

Småstresset går jeg av t-banen på første stopp, ut for å finne utgangen og nedgangen til t-banen som går den andre veien, som går over Oslo S til Stortinget.

Ingenting går i min vei nå om dagen, sukker jeg, og deiser ned på kontorstolen da jeg endelig er kommet fram til jobben. Like etter kommer min veldig hyggelig kollega.

-  Så sporty du ser ut i dag, smiler hun og hinter til treningsklærne mine, som fremdeles er på. Blir du med og tar en kaffe, eller? sier hun.

Dagen har sannelig vært en drittdag, men dagen i morgen blir nok bedre, tenker jeg og dilter etter kollegaen min på vei ned i førsteetasjen, hvor kaffebaren er.

Jeg "svinger", som Henrik sier. Og kan jeg "svinge", så kan jeg løpe, sier også Henrik. Jeg vet så sannelig ikke.

Tenk i år, ikke i minutter

- Alle skulle ha en Henrik, tenker jeg og ser beundrende opp på min personlige trener.

- Alle skulle ha en Henrik, tenker jeg og ser beundrende opp på min personlige trener.

 

- Går det bra?

Jeg kikker forskrekket på unggutten som har tatt meg igjen utenfor kaffebaren i Schweigaardsgate. Han er brunøyd og den oppslåtte gråe hetta på genseren verner han mot regnet. I ansiktet, ved ørene faktisk, har han flere små tatoveringer.

-  Du er blitt utrolig mye bedre! utbryter han entusiastisk.

Distansert ser jeg på ham, før han spørrende sier:

Men kjenner du meg ikke igjen?

Jeg studerer ansiktet hans nøye, før jeg sakte rister på hodet.

Han forklarer at vi møttes i fjor høst på treningssenteret. Da jeg fremdeles ikke har vist tegn på gjenkjennelse, sier han lykke til og går mot døra inn til kaffebaren.

Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg ikke kjente unggutten igjen, og noe mistrøstig halter jeg videre. Det er lørdag og jeg er på vei ned Schweigaardsgate til treningssenteret for å trene litt for meg selv. 

Det er over to år siden jeg begynte å trene sammen med Henrik to ganger i uka. To år siden han først ba meg om å ta av skinnen, og deretter de rosa Nike-joggeskoene.

Han ville at jeg skulle trene barbeint.

Jeg hadde sett himmelfallent på ham, protestert med et:

”Jeg får det ikke til, da mister jeg balansen!”

Men på en eller annen måte, så hadde han overbevist meg om at det å være barbeint, det var tingen. Nølende hadde jeg først tatt av meg skinnen, deretter joggeskoene. Skjelvende stod jeg der i mine svarte ankelsokker. Henrik stod bak meg og holdt fast i meg.

Smilende må jeg tenke på dette, hvordan han sakte hadde sluppet taket i meg.  Jeg stod og svaiet, alene, med hovedvekten av balansen på min friske venstreside. Så prøvde jeg meg på et par steg, ikke direkte elegant, men jeg tok et par steg – uten joggesko, uten skinne og helt uten Henriks støtte.

Jeg går videre. Smiler til treåringen som er på handletur med pappa, og svinger inn på Grønland.  Unggutten som hadde stanset meg utenfor kaffebaren har fått meg til å tenke på framgangen som har vært fra jeg begynte. Hvordan jeg har blitt sterkere fysisk, mye sterkere faktisk. Men alt tar sin tid, og framgangen hadde vist seg saktere enn i begynnelsen av rehabiliteringsløpet. En må skynde seg langsomt, tenker jeg.

Det har vært steintøft. Vår trening er trening med lav intensitet. Små muskelgrupper, som knapt har kontakt med hjernen, skal trenes opp. Etterpå må jeg sove. Så fullstendig utslitt jeg hadde vært i begynnelsen, og særlig hver gang en ny øvelse ble lansert var det som om hjernen kapslet seg inne og jeg ville sove. Men to år har gått. Sove-behovet er ikke lenger det samme.

Jeg er kommet fram til treningsenteret, tar opp treningskortet og åpner utgangsdøren og tar meg inn. Det første som møter meg er de svartfargede crosstrainere som står på rekke og rad. Jeg skulte misunnelig på dem som trente på Crosstrainere det første året, da jeg ikke kunne trene på dem selv. Da var min høyre fot for svak og den skred ut.

Men i dag skal jeg småløpe på Crosstraineren! Den følelsen jeg fikk første gang da jeg mestret å trene på den, er ubeskrivelig. Den ga meg følelsen av å løpe igjen!

Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.

Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.

Jeg skifter, og går ut i treningsrommet, forbi alle treningsapparatene og over til crosstrainermaskinen, jeg setter på musikken på Spotify som jeg har lastet ned på telefonen min.

Nå går jeg relativt ubesværet forbi gutta som løfter vekter bort til Crosstraineren lengst til venstre, men det var jommen ikke ubesværet jeg stavret meg fram for to år siden uten skinne og uten sko.

 I vår sa Henrik at nå skulle vi hoppe.

Som tidligere, så jeg himmelfallent på ham.

-  Hoppe? Jeg? Jeg tror du har gått fra vettet. Jeg kan da ikke hoppe!

Men jeg ble overbevist, denne gangen som tidligere: Etter mye om og men, ble det til et lite hopp.

- Se, du hopper!

Henrik så rolig på meg med det brune, gode blikket og sa at å hoppe er det første steget til å kunne løpe. Du kan mer enn du tror. Nå er det bare ett mål igjen:

- Du skal løpe.

Jeg forsøker meg på å bruke den elektriske skinnen

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Hælen først!

Den fiske ortoped-ingeniøren uten hår roper det ut mens jeg prøvegår  den elektriske skinnen i  gangen på ortoped-instituttet.

- Fy søren, hvor vondt det gjør! tenker jeg. Det er som små elektriske sjokk som strømmer gjennom foten hver gang muskelen brukes.

-   Få ned hofta og bruk låret når du løfter benet, fortsetter han.

Arrrgh! Jeg vet jo hvordan det skal se ut, men jeg får det ikke til, tenker jeg forbitret. Å gå er besynderlig enkelt når vi først har lært det. Og det kan være pokkers så vanskelig og veldig frustrerende å ikke få til det når man engang har kunnet det.

Vel hjemme igjen, så ringer jeg til legen min. Han skriver ut en måneds sykemelding. Tanken er at ved intens trening av musklene i leggen, så vil jeg greie å gå lengre distanser enn fram og tilbake i gangen på et ortopedi-senter.

- Og så gjør vi knebøy.

Jeg er tilbake til treningsinstituttet, ikke to ganger i uka som tidligere, men hver dag. Jeg har daglige avtaler med Henrik, den personlige treneren min. Med en stav i min venstre hånd, så forsøker jeg å gjøre knebøy, men jeg har mest lyst til å grine: Mitt høyre kne  går i helt feil retning, det skjener innover. Jeg ser misfornøyd inn i speilet. Henrik er derimot optimistisk og holder motet  mitt oppe. Han griper fatt i kneet og presser det utover og hofta mi, som han presser innover.

Treningstimen er ferdig, og jeg låser meg inn i garderoben og jeg gråter i frustrasjon. Jeg er totalt utslitt, mestringsfølelsen er null og mangelen på energi gjør at jeg tar jeg drosje den vel ene kilometeren det er tilbake til Schweigaardsgate.

Etter en måned med daglig trening, er jeg tilbake i jobb igjen.

- Jeg har vært til rehabilitering hjemme, sier jeg med et smil til resepsjonsdamen da jeg kommer inn i Cappelen Damm-bygget litt før klokka ni om morgenen den første arbeidsdagen etter sykemeldingsperioden.

Utover høsten kan jeg merke at det går fremover, sakte, men sikkert. Men hva skyldes det, skinnen Walk Aide eller treningen? Jeg spør ortoped-ingeniøren, og han mener fremgangen skyldes Walk Aide-skinnen. Og spør jeg treneren, er svaret enda mer trening.

Så der står jeg, i spennet mellom min personlige trener Henrik og min ortopedi-ingeniør, hvem skal jeg følge? Henrik, som jeg ser et par ganger ukentlig, mener at skinnen ikke tilfører noe nytt. Han hevder at muskulaturen er langt mer avslappet uten den elektriske skinnen, og at skinnen ødelegger for den nervebanen han forsøker å bygge opp.

På den annen side står den finske ortopedi-ingeniøren. Han mener at ved å stimulere nervene med elektriske signaler, så er det min sjanse til forbedring.

Hvem skal jeg lytte til?

Jeg tar min beslutning: Omtrent et år etter jeg fikk den elektriske skinnen, slutter jeg å bruke Walk Aide. Jeg går tilbake til den manuelle skinnen. Årsaken er at ortoped-ingeniøren har skrudd opp strømmen til det er på grensen til å være smertefull. 

Jeg er mer enn nervøs når jeg har kontroll med ortopedi-ingeniøren i begynnelsen av juni. Vil han bli sint?  Han tar det med relativ fatning. På hans datamaskin kan vi se det: Framgangen er stor!

Men hva det skyldtes? Ikke vet jeg. Antagelig et både og.

 

 

Var det treneren min Snåsamannen tenkte på?

Henrik og meg . Foto: Kees Berghout.

Henrik og meg. Foto: Kees Berghout.

Jeg er nervøs da jeg entrer treningssenteret for første gang.

Å komme seg inn ytterdøren på det moderne bygget og forbi sikkerhetskontrollen med bare en arm, er en utfordring. Skjelvende av spasmer er jeg innenfor. På et lite skilt står det at treningsgjestene blir bedt om å sette fra seg uteskoene etterfulgt med et «tusen takk».

Skal jeg ta av meg joggesko og skinne her? Da får jeg se om jeg greier å ta meg bort de 20 meterne til damegarderoben? Jeg bestemmer meg for at det er for vanskelig å gå uten sko. Så jeg tar sjansen, halter med uteskoene på til fram døra til damegarderoben.

Vel fremme får åpnet døra med adgangskortet og tar meg inn i garderoben med en arm. Jakke, skjerf og den tykke ullgenseren blir puttet inn i et ledig skap. Hengelås med nøkkel har jeg med hjemmifra. Å låse igjen en hengelås i et skap med en hånd er relativt greit, men å låse opp er betydelig verre. Jeg skifter sko, skinna er på og jeg tar med vannflaska.

Jeg halter ut av garderoben og inn i selve treningssenteret, der jeg har en avtale med min personlige trener, hvem nå det er. Instituttet har hvitmalte vegger, parkett på gulvet og ikke minst stålgråe treningsapparater, som står tett i tett foran de store vinduene. Musikken er høy, og det er bare menn som løfter vekter der.

Overalt er det store speil. Jeg vil ikke se på meg selv. Rundt livet er en del kilo for mye, så jeg ser ikke direkte bra ut i tights.  Enda verre er det med armen og foten.

Jeg skammer meg. Stiller meg opp slik at jeg ikke kan se meg selv i speilet og ser meg rundt.

 ”Fysisk trening trimmer hjernen også! Forskning viser at trening kan bidra til vekst av nye hjerneceller knyttet til hukommelse og læring”, står det på en plakat. Det lyder som musikk i mine ører.

Og der kommer en ung mann gående med inskripsjonen «personlig trener» på brystet på den svarte trøya.

- Hej! Jag heter Henrik, sier han.

Henrik er svensk, noen år yngre enn meg selv, brunøyd og med det roligste vesenet jeg kan forestille meg.

Da han var tenåring og vokste mye, opplevde han tre ganger å få sterke migreneanfall. Hvert migreneanfall varte i omtrent en halv time, og to av dem var dramatiske: Henrik mistet følelsen i og førligheten i sin høyre side og fikk tunnelsyn. Det er samme kjennetegn som enkelte typer hjerneslag, men heldigvis – hos Henrik kom følelsen og førligheten tilbake etter en halv time.

Det er tungt å begynne å trene igjen.

Som en god fysioterapeut, ser Henrik hvilke muskler jeg bruker, hvilke jeg ikke bruker.

- Linjen i din høyre side er brutt opp noen steder. Sammen skal vi reparere den, sier han rolig.

Sammen begynner vi å trene musklene som ikke funker. Fokusendringen er i gang, men det tar lang tid, jeg vet det. Forandring skjer ikke over natta, heller ikke her.

Er det Henrik Snåsamannen har tenkt på da han sa at jeg ikke måtte miste kontakten, for han er en viktig person for meg? Jeg tror det.