Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?

Mitt krittbleke ansikt ligger rett mot hans snute i den store dobbeltsenga hjemme hos mamma og pappa.

Det er påske og jeg har tatt flyet nordvestover og hjem.

Han har vokst seg til en vakker engelsksetter hannhund. Brun og hvit mot lyseblått sengetøy. Yr heter han.

- Mamma ville sikkert gått bananas hadde hun sett at han ligger i sengen min, tenker jeg, og stryker Yr over hodet. Han sover nesten nå.

Jeg har unnskyldt meg og sagt at jeg er trett og vil hvile overfor foreldrene mine.  Klokka er ikke mer enn tre på ettermiddagen, jeg har gått trappa opp til soverommet mitt med Yr svinsende glad og lykkelig foran meg. Han stanser foran soveromsdøra mi, ser forventningsfullt på meg og venter på at jeg endelig skal greie å karre meg opp trappa og lukke opp døra.

Yr hopper lykkelig oppi senga mi, som ikke er oppredd fra i morges. Han tramper litt rundt for å finne den ultimate liggestillingen, mens jeg deiser ned ved siden av ham.

- Du er alltid glad og fornøyd, du, sukker jeg misunnelig.

Livet og dagene er grå, tenker jeg, med et innspill av svart.  Nå har Yr lukket øynene og sover.  Heldige deg, sier jeg lavt mens jeg klør ham bak øret.

Yr sovner nesten.

Yr sovner nesten.

For noen år siden var jeg blitt med pappa til Molde. Der hadde en veldig tålmodig svart og hvitfarget hundemamma passet på Yr, som enda ikke hadde fått navnet Yr, og søsknene hans. Pappa skulle velge ut hvilken valp han ville ha. Selv falt jeg umiddelbart pladask for det brune og hvite lille nøstet, som gang på gang forsøkte å krabbe opp på meg. Han ville åpenbart ha kontakt! Han var så sjarmerende! Pappa likte han åpenbart godt også, selv om han utad sa at den valpen skulle vi ha fordi ”ho Ragnhild vil ha han”. Det ble Yr som et par uker senere lå i kassen i bilen til pappa. Jeg var fornøyd, og pappa var fornøyd.

Brått ringer mobiltelefonen. Yr åpner øynene, gløtter halvdøsig på meg, mens jeg ser forskrekket ned på telefonen. Hvem i all verden kan det være da, nå når det er påskeferie og greier spør jeg halvhøyt Yr, som om han kan svare. ”Ukjent nummer” kommer opp i displayet. Men jeg tar likevel telefonen med et spakt: ”Hallo…?”

Stemmen i den andre enden av røret kremter, før mannstemmen sier med sitt nordtrønderske stemmeleie:

- Ragnhild, god dag. Det e hainn Joralf Gjerstad som ringer.

Jeg reiser meg halvveis opp og sperrer opp øynene: Det er selveste Joralf Gjerstad, mer kjent som Snåsamannen, som ringer til meg midt i påska, han som har fått hemmelig telefonnummer, har pensjonert seg og er utilgjengelig ! Til lille meg, som ligger hjemme på pikerommet sammen med familiehunden og er deprimert.

Snåsamannen er kjent for sine helbredende og varme hender, og aller mest, sine synske evner. Joralf har behandlet over 50.000 mennesker hjemme på Snåsa uten å ta en eneste krone for det. Ingar Sletten Kolloen skrev bok om ham i 2008. Boka ble en bestselger, og hele Norge ville ha en bit av selveste Snåsamannen.

Eldstebroren min ringte til meg den gang, og ba meg komme til hotellet der Snåsamannen bodde tidlig neste morgen.  Han var i Oslo for å promotere boka si. Broren min hadde møtt Snåsa-mannen i jobbsammenheng. Han hadde fortalt Snåsamannen om meg, hvorpå Snåsamannen hadde sagt at han gjerne ville møte meg.

Jeg er mer enn nervøs, da jeg i god tid tar en mørkeblå Mercerdes-drosje til hotellet i sentrum. Jeg skjelver ukontrollert i slag-siden, da jeg skal gå ut av drosjen med stokken på min friske venstre side. Vil jeg greie å gå inn i hotell-lobbyen? Jo, på sett og vis greier jeg det, der kommer eldstebroren min mot meg og gir meg en klem, før vi sammen tar heisen opp til 5. etasje og han viser meg hvor Snåsamannen bor henne.

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Jeg er så nervøs da forfatteren Ingar Slettan Kolloen åpner opp døra fra innsiden, en mann som vanligvis har en beroligende effekt på meg og får meg til å le, men ikke i dag. Min høyre fot vender seg bort fra meg, hele høyre side rister og jeg greier knapt gå. Jeg er veldig glad jeg tok stokken min, tenker jeg, uten den hadde jeg ikke klart dette.

Slettan Kolloen lukker døra bak seg og går, og vi er alene, Snåsamannen og meg.

Han sitter i en dyp stol med stokken sin mellom beina. Han er over 80 år og sliter med et kne. Han har verdens varmeste brune øyne, og unnskylder seg med at han hører så dårlig, derfor høreapparatet. For andre gang sier han at jeg må ikke være nervøs.

- Jeg vil alltid huske deg fordi du har opplevd så mye og ille, din unge alder til tross, sier han innledningsvis, før han spør meg om noe viktig:

- Hvorfor har du gitt opp?

Det er et menneske du må kontakte, sier han:

- Din behandling er helt nødvendig å gjøre sammen med vedkommende.

Hvem kan det være han tenker på, stunder jeg, kanskje fysioterapeuten min, som jeg ikke har hatt kontakt med på lang tid? Han understreker gang på gang at det vil bli tøft, det krever mye trening, men sammen vil vi greie det. 

- Og så må du ikke bli deprimert, sier han om igjen og om igjen.

Han tester foten min, gjør noen ting som fremdeles er uforståelige for meg. Gradvis blir jeg rolig, og det er en glad meg som munter går ut fra hotellrommet hans.

En uke etterpå ligger jeg rett ut i senga, orker ikke å stå opp.

Men nå ringer han til meg hjemme i påska, der jeg altså ligger i senga sammen med Yr klokka 3 om ettermiddagen.

Han sier han ofte tenker på meg. Han spør meg hvordan det går.

Jeg svarer, som sant er, at spasmene i armen er blitt verre igjen.  At armen krøker seg opp. Jeg vil for all del ikke fortelle ham at jeg er deprimert.

 - Kjinne du varmen? spør han.

Å kjenne det gjør jeg, jeg er glovarm i øvre del av armen. Spasmene forsvinner og armen som tidligere var krøket, henger slapt ned.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.


Etter hvert legger jeg på telefonen, og ganske ivrig går jeg mot soveromsdøra mens Yr søvndøsig strekker på seg.  Dette må jeg fortelle til mamma og pappa, tenker jeg, før jeg sakte går ned trappa i gangen.

I Snåsamannen møtte jeg et fantastisk menneske. Jeg følte hans varme hender. Jeg følte han så meg og problemene jeg slet med.  Enkelte mennesker har en evne som ikke kan forklares rasjonelt.

Men hvem er det Snåsa-mannen tenkte på, funderer jeg igjen mens jeg faller ned i en sofa med blikket festet på en skoddeklump rundt fjellet Hellandshornet.



Den våren da jeg ble nesten vegetarianer

Frustrert ser jeg ned på min middagstallerken. Blodig hjortebiff med poteter med parmesan og brokkoli.

Tidligere ville tennene mine begynt å løpe i vann, eller hva det nå heter, men ikke nå.

- La meg hjelpe deg, sier eldstebroren min og tar min middagstallerken og begynner å skjære opp kjøttet.

Han er som vanlig veldig trygg.

Jeg føler meg som lillesøster.

Jeg greier ikke en gang skjære opp hjortebiff.

Biff av storfe. Svinekjøtt. Kylling og lam. Pinnekjøtt. Svinemør. Mørpølse og hva de nå heter de sunnmørske rettene.

Det er den samme greia.

Jeg greier ikke skjære dem opp.

Derfor så slutter jeg helt å spise kjøtt denne våren, eller det vil si: Jeg spiser kjøttdeig.

- Jeg er vegetarianer light, tenker jeg, og ser at motivasjonen kunne ha vært mer stoisk.

Matstellet hos meg begynner å gå i Torskefilet fra Fjordland og Saritas Kylling Tikka Masala.

Ferdigmat.

Hjelpemiddelsentralen, representert ved en rødhåret og blid bergenser, kommer og leverer en stor eske fylt med ulike hjelpemidler til meg. Det er resultatet av bestillingen hun gjorde den alltid like glade ergoterapistudenten av hjelpemidler til bad og kjøkken for meg da jeg bodde på Sunnaas Sykehus,

- Jeg tar med en sånn potetskreller også, sa hun den gang smilende og pekte på bildet av skrelleren med gummisugekopp til å feste den fast i bordet, som var i brosjyren.

Bergenseren lager en fotovergang med striper av en grå grov anti-sklitape fra dusjen. Tanken er at jeg skal unngå å falle. Den er grå og grov, og kribler under beinet når jeg trør på den. Jeg er glad jeg ikke har badekar.

- Det er for vanskelig å komme opp i, tenker jeg.

På kjøkkenet får jeg en brødfjel med spikre, der brødet kan festes fast, slik at jeg kan skjære skiver. Men jeg har aldri helt skjønt greia med den der brødfjela. Tøff i trynet skulle jeg si at jeg derimot er en racer på å kjøpe brød på Rema, der jeg skjærer det opp ved hjelp av brødskjæremaskinen.

Men neida.

Brødskjæring er definitivt ikke min greie. Etter den første gangen, da jeg etter å ha fått brødet ut som skiver, men ikke får skivene inn i posen med en hånd og er helt på gråten, så må jeg spørre om hjelp. Det føler jeg som en nedtur. Etter det går jeg slukøret til bakeren og får oppskåret brød.

- Man får ikke speltbrød med havre på Rema, tenker jeg.

Jeg får også et utall små fjeler, som kan brukes til å holde fast skiva når jeg smører på leverpostei eller blåmuggost.  Jeg har også fått en kjøkkensil, men hva den skal brukes til? Sil er en av tingene jeg ikke trenger, tenker jeg fornøyd. Når jeg siler av vannet av pastaen, for eksempel, setter jeg den runde silen i blå plast i den lille skyllevasken.

Jeg setter meg ned på en kjøkkenstol og tenker over andre utfordringer jeg har:

Å ha på neglelakk er vanskelig, og å lukke glidelåsen på ytterjakker og treningsjakker. Å henge opp bilder med hammer er helt umulig, det samme gjelder å skru inn lyspærer i taklampa over kjøkkenbordet.

Blikket mitt sveiper over kjøkkenbenken, og stanser ved food processoren.  Jeg deler grovt alt som er av grønnsaker og putter det i kjøkkenmaskinen. Jeg er jammen glad for at jeg ikke levde for femti år siden, sukker jeg.

På en bjørketrefarget stol med hull i ryggen fra IKEA som står på gjesterommet, hoper det seg opp med nyvaskede klær. Haugen blir større og større for hver dag som går, for det er mye lettere å legge klærne på stolen enn å henge dem opp. 

Jeg må lære meg en måte å legge sammen klær med en hånd. Munnen blir min reddende løsning og den som blir brukt for å erstatte min lamme hånd. Jeg lærer meg å pare strømper med munnen til hjelp. Det er vanskeligere å få opp tørkestativet og henge opp klær enn det var før. Jeg sparker temmelig hardt i det ganske ilter av irritasjon de gangene det ikke går.

Og når jeg skal ha brettet tøyet pent (pent og pent) sammen, så tar det dobbelt så lang tid som det gjorde før. Jeg kan ikke rydde så fort som jeg pleide, det går dobbelt så sakte, eller heter det halvparten så fort?

En tid seinere er kompisen min invitert til middag, og hva annet lager jeg sta som jeg er enn oksesteik! Han hjelper meg med oppskjæringen.

En tid seinere er kompisen min invitert til middag, og hva annet lager jeg sta som jeg er enn oksesteik! Han hjelper meg med oppskjæringen.

Jeg halter inn i stua og synker sammen i sofaen, utslitt og temmelig frustrert. Jeg strekker meg og tar etter fjernkontrollen som ligger på stuebordet og skrur på TVNorge. Hvem skal møte hvem i The Millionaire Matchmaker undrer jeg meg på.

Det er fint å drømme seg litt bort, tenker jeg og ser interessert på hvordan Patti Stangers går fram i koblingen av det som kanskje skal bli ektepar.

Resten av de nyvaskede klærne får jeg ta i morgen.

 

 

 

 

 

 

 

Støtte fra familien

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

- Du må sitte rolig på denne stolen. Hvis ikke, vil de to sikkert velte deg, for de vil sikkert være ganske så glade over endelig å få se deg, sier pappa.

Det er hundene han snakker om. To brune og hvite engelske settere, som jeg setter høyt.

Brorane mine!

Eldste hunden.

Eldste hunden.

 

Mamma og pappa er kommet på besøk fra Sunnmøre, og har hentet meg på perm fra Sunnaas. Nå er vi alle på besøk hos søsteren min.

Pappa slipper inn gutta.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

 Hundene blir glade for å se meg! Og gjett om jeg er glad for å se dem! Og riktig: Da hundene kommer inn, holder de på å rive meg overende, til tross for at jeg sitter! De lager høylytte godlyder og har et muntert kroppsspråk med logrende haler. Det er rene konkurransen om meg, føler jeg.

Endelig er de her hos meg, de vakre brune og hvite engelsk setterne!

  • Merker ikke de heller at jeg har fått slag, undrer jeg, og tenker på hundene til broren min.

Det som er så fint med hunder, er at de er like glade for å se deg uansett, om du har hatt slag eller ei.

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Neste helg kommer eldstebroren min og henter meg, men denne gangen skal vi først ta buss, deretter Nesoddferga over til Oslo. Det er en solrik sensommerdag.  Sommeren varer lenge i år, tenker jeg.

Jeg skal prøve om jeg er sterk nok til å være ute blant folk i virkeligheten.

Jeg tar på solbrillene, putter overnattingstingene i en liten bag med hånda som fungerer, og livredd setter jeg meg og venter i rullestolen. Tenk om vi møter noen jeg kjenner, de vil se hvor skadet jeg er blitt, der jeg sitter i rullestol, knapt uten evne til å prate! Vi gjør ikke det, men broren min treffer på en ung lyriker som han kjenner.

På returen på søndag tar vi bil. Jeg er ikke sterk nok for å møte virkeligheten. Ikke ennå.

Like etter har eldstebroren min fødselsdag og blir femti. Han og kona har dratt på fjellet med hundene. Jeg forsøker å ringe ham, men han tar ikke telefonen, så jeg sender ham en sms. Jeg blir veldig glad når han ringer tilbake, glad for å høre at han er lykkelig i stemmen og bakom hører jeg min svigerinnes glade latter, og spesielt sluttordene hans:

  • Du er den eneste jeg har snakket med.  

Jeg smiler stort til sykepleieren som kommer forbi.

Det å ha en støttende familie er et viktig rekkverk å ha.

Jeg er heldig, konkluderer jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Fem uker siden slaget: Lengsel etter døden

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.  

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.
 

Jeg får besøk av fysioterapeuten  igjen, denne gang i følge med ortoped. Ortopeden tar gipsavstøpning av foten min for å lage to skinner. Den ene til bruk om dagen, den andre til bruk om natta.

- Skinnene skal hindre kompresjon, sier ortopeden.

Ute sommerregner det.

Eldstebroren min kommer inn døra litt før klokka 12. Han skal være med på dagens legevisitt. Han er våt på skoene etter å ha gått ute.

Noe forsinket, kommer legen.

- Du har hatt feber den siste uka og derfor har vi gjort  noen ekstra undersøkelser, sier han. Det viser seg at med slaget har også streptokokkbakteriene truffet nyre og milt.

- Det er ikke gjort noe skade her, beroliger han.

Han forteller videre at han etterpå skal ha møte med hjertespesialistene:

- Mye tyder på at du slipper å gjennomgå operasjon og skifte av klaff, og at den ”konservative” behandlingen med pencilin vil bli fullført, avslutter han.

Legen haster videre, men noe senere kommer han tilbake. Han har nyheter fra konsultasjonen mellom legene:

- Du vil bli hjerteoperert i høst og klaffen vil bli skiftet ut. Dette fordi det er sannsynlig at hjertet vil vokse, sier han.

Operert i hjertet! I høst! Det er jo lenge til! Skal jeg gå i flere måneder og vente på å bli operert?  

Jeg ser for meg et kjempestort hjerte.

Kommentar etter krigsråd med broderen er at er det er svært bra at utredningen av hjertet har vært så grundig. Og dessuten, - Til høsten vil du være vesentlig sterkere, sier han.

Uansett skal framgangen vedvare, skrev han optimistisk i Marimekko-boken min.

Men jeg er enda tristere i dag enn i går.  Ettersom situasjonen har begynt å gå opp for meg, har jeg til tider vært mye trist. Da broren min går, faller jeg ned i melankoli.

Jeg kan ikke bevege høyre fot og høyre arm. Ikke  snakke. Jeg kan ikke en gang gå på do. Jeg som for bare måneder tilbake var en aktiv og ressurssterk kvinne. Nå er jeg ingenting. Er dette noe liv? Og attpå til, så skal jeg hjerteopereres!

For tretti år siden ville de ha tatt rullestolen og meg som slagrammet og stuet den inn i et hjørne på et sykehjem. Kanskje jeg ville ende opp sammen med Ågot på åtti og Leif på 83. Jeg er virkelig for ung til det, føler jeg, og hva med å kjøre fort i bil? Gå fort gjennom gatene i Oslo, eller løpe med vind i håret! Som jeg savner å løpe!

Jeg skulle ønske at jeg hadde levd før penicilinet tid. Da ville jeg dødd.

Kan jeg ikke bare få dø.

 

 

Skal ikke høyresiden snart livne til?

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.  

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.
 

Nesten hver dag sier eldstebroren min til meg at det som er skjedd, er skjedd. Nå må jeg se fremover.

Alltid fremover, aldri bakover. 

 Jeg kan ikke bli bitter.

Han noterer også i Marimekko-boka mi at jeg har begynt å kunne diagnosen min. Jo, jeg føler at jeg kan diagnosen min. Hvis noen kommer tilfeldigvis forbi og spør meg om hvorfor i all verden jeg ligger der, på sykehus, så kan jeg svare:

-          Jeg har fått et endokardittbasert slag.

Jeg er veldig opptatt av nettopp det, at jeg har fått et endokardittbasert slag.

Men jeg har en tiltakende uro, skriver broren min videre i boka. Kommer det ingen krafttegn fra høyre side av kroppen? For det er så ille å ha blitt lam og pleietrengende, være helt lam i hele høyre side. Skal ikke høyresiden snart livne til? Jeg må jo snart gå igjen. Og løpe!

Før jeg fikk slag, var jeg en walker. Ta trappene, dropp heisen, sier mamma. Og jeg gjør som hun sier, tar trappene. Jeg spiser massevis av grønt, mørkt brød, fisk, vilt og kylling, og ikke minst: det skal være hjemmelaget og laget fra grunnen av.  Og så trener jeg naturligvis. Håndballen legger jeg på hylla i begynnelsen av tyveårene, men jeg har begynt med aerobics. ”1-2-3 – åååh, kom igjen!” Og så løper jeg.

Jeg MÅ jo løpe igjen, jeg!

Jeg er trett.

Mine kveldsord, med blikk på foto av meg og engelsk setteren vår på veggen:

- Jeg skal bli frisk! Dit på fjellet, dit skal jeg tilbake!

 

 

To uker etter slaget: Min lille verden

 

”Hun har nå på flere måter blitt betydelig bedre. Hun er i dag alment ganske kjekk, infeksjonen virker å være under kontroll. Hun er fremdeles komplett paralytisk i høre arm og bein – jeg får ikke fram en eneste bevegelse her. Hun har nå helt normal impressiv språkfunksjon. Hun kan også lese, f.eks. leser hun alt som står på navneskiltet mitt, inkl. tallene med bitteliten skrift. Derimot har hun en ganske uttalt ekspressiv afasi. Hun er fåmælt, svarer ofte med enstavelsesord. Når hun prøver mer avanserte setninger kan hun forbytte ord eller bruker omskrivninger, forenklinger. Skjønner selv at hun bruker feil ord. Mentalt virker hun kanskje noe avflatet; tidligere i forløpet har hun grått mye. Det har altså skjedd en klar bedring, men hun har fremdeles et svært utfall framfor alt med moderat ekspressiv dysfasi og nærmest komplett hemiparalyse (=halvsidig total lammelse). Hun er så ung og har et klart potensiale for forbedring gjennom intensiv opptrening,” skriver tilsynlegen i journalen min.

I dag besvimte jeg under dusjing.  

Jeg synes det er nedverdigende å skulle tisse eller bæsje på bekken. Og like nedverdigende er det i rullestol å bli dusjet av en pleier en gang i uka. Jeg er naken foran et fremmed menneske! Dusjingen fører til at jeg må sove i tre timer etterpå. 

Jeg sover mest.  

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka mi at jeg så smått har begynt å uroe meg over at det ikke er tegn til kraft i høyre side.  

Jeg føler melankoli, skriver han, før han avslutter:

Det er viktig å være trist av og til. 

Tiden går så fort. Jeg får ikke ta imot besøk annet enn fra den indre kjerne, det vil si familien og de aller nærmeste vennene, men for meg er det mer enn nok.

Verden krymper sammen rundt min seng. Fokuset mitt er på pleierne, hvem som er pene eller ei, og hvem som er den hyggeligste. Og legen naturligvis, som kommer på sine daglige visitter. 

 

Sjokket

    En rødblomstrete Marimekko-bok ble to i antall i løpet mitt sykeleie. Eldstebroen min skrev hver en dag, foruten for venner og resterende familie, som la igjen en hilsen til meg.

 

En rødblomstrete Marimekko-bok ble to i antall i løpet mitt sykeleie. Eldstebroen min skrev hver en dag, foruten for venner og resterende familie, som la igjen en hilsen til meg.

Ullevål  Sykehus, innkomst. Status preasens den 12.05.05 kl 16.55:

35 år gammel slank kvinne, sengeliggende, våken og klar. Samarbeider greit, men har noe problemer med å snakke tydelig. Pasienten fryser og ønsker å bli pakket inn av dyner og varme klær. På ettermiddagen i dag fikk hun akutt høyresidig lammelse og dysarti (=uttalevansker).”

                                                                                                                       Legejournal 12. mai 2005

I den rødblomstrede notatboken fra Marimekko, som kommer til å bli min nærmeste følgesvenn i tiden fremover, skriver eldstebroren min:

”Ragnhild har en alvorlig endocarditt. Det fatale har skjedd: En bakterieklump har trolig løsnet fra hjerteklaffen og via blodomløp og hovedpulsåre truffet venstre hjernehalvdel og utløst et hjerneinfarkt. Virkningene er ikke klare.

Ved midnatt er situasjonen kritisk og uavklart. ”