Fra å være slagpasient til å bli slagrammet

Vann skal doktorgradsstudenten få.

Vann skal doktorgradsstudenten få.

Det ringer på dørklokka mi hjemme i Schweigaardsgate.

Jeg halter så fort jeg kan bort til døren. Jeg vet hvem det er.

Det er doktorrrrrren.

Jeg er med i en undersøkelse blant slagrammede, og doktorgradsstudenten har gjort en test på meg to måneder etter jeg fikk slag, da jeg var innlagt på Geriatrisk Avdeling ved Ullevål.

Undersøkelsen består av at jeg svarer på spørsmål som han stiller muntlig. Jeg kan ikke huske hva han spurte om.

Den gang brukte jeg hele fire ettermiddager på å svare på alle spørsmålene hans. Jeg ble så trøtt. Nå gjentar han samme undersøkelsen på en ettermiddag.

Han minner meg på at jeg den gang hadde gitt uttrykk for at jeg var i en glassboble. Det ikke å kunne uttrykke seg, samtidig som jeg forstår hva som blir sagt til meg, føles som om jeg befinner meg i en glassboble. Jeg er blitt fortalt en skrekkhistorie om en pleier som snakket høyt inn i øret på en eldre mann som ikke greide å snakke i det hele tatt, som om det hjelper. Tenk om jeg fremdeles hadde befunnet meg i glassboblen...

- Glassboblen er heldigvis stort sett knust nå, tenker jeg, stort sett. Jeg tenker på hvordan det var i går, da jeg opplevde at språket med ett forsvant og jeg ikke kom på hvordan jeg uttrykker appelsin. Jeg var heldigvis ikke sammen med fremmende, men ble sittende stum sammen med søsteren min og ikke greide å gjøre meg forstått.

Jeg har pyntet bordet til doktorgradsstudenten skal komme.

Jeg har pyntet bordet til doktorgradsstudenten skal komme.

Jeg begynner i terapi hos psykolog.

Legen min har søkt om det og psykologen holder til i nabobydelen.

Jeg er ilter der jeg og stokken Martinsen kreker oss på vei til Tøyen, som bydelen heter.

Trafikklyset står der og skifter farge som et glitrende juletre. Jeg er redd for å krysse veien, og jeg gruer meg der jeg står og venter på at rød mann skal bli grønn.

Og der blir det grønn mann.

Rød mann blir grønn.

Rød mann blir grønn.

Jeg går ut i gangfeltet, men perioden med grønn mann er for kort til at jeg greier å komme meg over veien.  Høyre side stivner i angst. Og der kommer en blå Audi, som stanser opp og jeg prøver å stavre meg videre og komme meg i trygghet på den andre siden.

Jeg kjenner tårene presser på, men tenker i takknemlighet på Audisjåføren som stanser opp for meg istedenfor å bruke fløyta.

Det  er det samme som jeg opplever på tur i nabolaget, tenker jeg, som dagen før, da jeg skal krysse den brede veien Grønlandsleiret ved Grønlands Torg. Jeg må jo lære å krysse den fordi den er sentral i nabolaget i Oslo. Jeg er redd. Med museskritt og i sakte fart begynner jeg å legge ut på turen over veien. Men det viser seg snart at grønn mann blir rød da jeg er midtveis. Det føles som om bilene kommer i et enormt tempo, glefsende og aggressive.

Jeg sukker lettet ut fordi jeg er uskadd, og halter videre til psykologen.

Nå er jeg kommet fram til Tøyen. Jeg går innover mot inngangen på det røde mursteinshuset fra 1970-tallet, men stanser ilter ved døren inn til bygget. Der kommer jeg med stokk, jeg har ingen ledige armer og møter den vanskelige døren.

Hvorfor er det ikke handikappåpner her?

Alle offentlige bygg bør ha det.

Er ikke dette lovregulert?

Selve terapien har ingen positiv virkning. Jeg må fortelle historien min enda en gang. Men jeg er så lei av meg selv. Jeg slutter etter kort tid.

Så sint av frustrasjon er jeg over alt jeg ikke får til.

Det er for tidlig, altfor tidlig, å gå i terapi. Jeg vet heller ikke om jeg har truffet den riktige psykologen.

En tid senere er jeg til hjertekontroll ved Ullevål.

Alt er fint.

I rapporten skriver legen ved hjertemedisinsk i min journal:

Hun har fortsatt betydelig sequele med totallammelse i høyrearm. Dårlig gangfunksjon også, men klarer seg for øvrig ganske bra.”

Han skriver det ned som det er. Den dagen da jeg åpnet postkassa og fikk brevet der disse ordene stod, var en dårlig dag. Det var tøft å lese ordene, for inni meg er jeg langt bedre enn det jeg fremstår som utad.  Inni meg knyter jeg fremdeles på joggeskoene og låser meg ut døren. Jeg tar trappene i to jafs, og setter av gårde på løpetur med vind i håret og solen i ryggen. Utad vil jeg gjerne skjule at jeg har et handikap i det hele tatt.

En eldre mann kommer bort til meg. Han la tydeligvis merke til meg da jeg bar tungt bortover Grønlandsleiret, og spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg smiler til ham, og sier nei takk, sta som jeg er. Det er fint å vite at folk tilbyr sin hjelp.

Verre er det med mannen jeg støtte på ved Oslo Kretsfengsel:

 - Går det bra med deg? Var det på sykehuset du fikk skaden?

Jeg oppførte meg som en femåring, da jeg nekter å svare. Det skulle bli mange kommentarer i årene som fulgte. Har du brukket foten, er en gjenganger og  et optimistisk ”God bedring!”

Jeg smiler slapt tilbake, en smule hemmelighetsfullt, men jeg sier ingenting.

Det var først da jeg aksepterte konsekvensene av å ha fått slag flere år senere, at jeg begynte å svare at ja, jeg er delvis lam i høyre fot og arm grunnet et slag jeg fikk for mange år siden.

Men jeg er langt unna å akseptere situasjonen.

 

 

 

 

Tilbake på Ullevål

Mamma og meg.

Mamma og meg.

- Dette ser veldig fint ut, det! Han kikker på skjermen og ser ned på meg og smiler.

Jeg ligger sidelengs stiv av anstrengelse på undersøkelsesbenken. Den kalde gelen mot min varme brysthud gjør at hårene reiser seg på armene. Han fører instrumentet over geleen som er smurt inn på brystet mitt. 

- Vær forsiktig, du er den første som har berørt arret mitt, jeg har ikke en gang tatt på det selv, hvisker jeg. Og ikke øverst, der er en klump mellom høyre og venstre side som ikke helt stemmer. Vær så snill, jeg føler at arret skal revne!

Han smiler, før han sier:

- Det går så bra, så.

Jeg er tilbake på Ullevål Sykehus denne formiddagen for å ta en sjekk av hjertet. Det blir tatt ultralyd. Hjertet fungerer utmerket.

Jeg ser på ham, den eldre legen. Jeg husker ham som den som tok bilde av hjertet mitt. Hva er det han heter nå igjen, tenker jeg. Jeg har jo vært til ham en titalls ganger før operasjonen, men hva heter han? Jeg kjenner han igjen av utseende, men hva er navnet? Jeg får øye på et navneskilt som henger på brystlomma hans.

Ja, stemmer, det er navnet hans, ja.

Jeg har vært hos ham før jeg tok hjerteoperasjonen, men jeg kunne ikke huske navnet hans den gang. Men jeg husker det nå. Jeg bare vet det. Jeg merker at hukommelsen min stadig blir bedre.

Vi snakker om hjertetrøbbelet og alt som har skjedd siden sist, at ringen rundt hjertet har grodd fint.

- Hjertet ditt fungerer som på et helt normalt menneske, og du vil leve til du er nitti år, avslutter han.

Jeg blir tatt av medisinene Losec, Marevan og Albyl-A. Nå er det bare anti-eplepsimedisinen og anti-depressiva som ligger igjen i medisindosetten, foruten to daglige dosene av Omega 3 tablettene Fri Flyt som pappa innstendig har oppfordret meg til å ta. Det reklameres for at de bidrar til å ”opprettholde hjernes normalfunksjon.”

Jeg kler på meg. Det går sakte selv om jeg skynder meg. Til slutt er jeg ferdig, og sammen med stokken Martinsen halter vi ut på gangen og møter venninna mi, som der har ventet på meg.

Jeg sier at jeg har veldig lyst å prøve om jeg når fram til Infeksjonsmedisinsk avdeling.

Ullevål er et stort sykehus, etasjene er mange, byggene likeså, og gangene er sirklete. Jeg lå på Infeksjonsmedisinsk i fem uker forut for hjerteoperasjonen, og det hadde vært fint å se igjen noen av de som arbeider der.

- Og tross alt, kollapser jeg over lengden som vi må gå er for lang, så er vi tross alt på et sykehus, smiler jeg.

- Kom igjen, vi prøver! sier hun.

Jeg er veldig glad da vi kommer ned i 1. etasje og nærmer oss infeksjonsmedisinsk. En glassdør må forseres, så enda en.

- Så rart, det er helt stille her, hvisker jeg til venninnen min som har stanset opp, før en dør går opp fra et pasientrom og en hvitkledd dame med mange brune krøller kommer gående full fart nedover gangen.

- Kan jeg gjøre noe for dere, sier hun, før hun ved andre blikk på meg stråler opp, og utbryter:

- Ragnhild! Er det virkelig deg? Nå ble jeg glad! Jeg hørte operasjonen gikk bra. Du ser så godt ut, og du går til og med!

Jeg forteller henne om Sunnaas og at jeg nå er innlagt ved Cato Senteret.

- Det her gjorde dagen min! avslutter hun før hun må løpe videre.

Jeg funderer på hvem som faktisk gjorde hvem sin dag når jeg haltende går ut derfra til en taxi som skal kjøre meg tilbake til Cato Senteret igjen.

Arret mitt nesten ti år senere.

Arret mitt nesten ti år senere.


Fjerde dag etter slaget: Er jeg på Ullevål?

Nevøen min kommer og gir meg en trøstende hånd.   

Nevøen min kommer og gir meg en trøstende hånd.
 

Jeg våkner sakte opp, skimter det lyse rommet gjennom de halvveis åpne øynene.

Det går et par sekunder før jeg forstår hvor jeg er. Det er altså ikke et mareritt likevel. De sier at jeg har fått slag, og ligger på overvåkingen på Ullevål.

Jeg har ingen anelse om hva dette slaget som de snakker om innebærer, men jeg registrerer at min høyreside er lam.

 Jeg får store doser pencilin.

 I Marimekko-boken skriver broren min:

 ”Ragnhild viser hun skjønner vi vil ha kontakt og svarer med enkeltord og mimikk.

Blir fort sliten og vi bruker gjesterom på Hjertemedisinsk hyppig.

Sykepleierne svært vennlige og profesjonelle. Ragnhilds hjertefunksjon blir kontinuerlig overvåket.”