Tilbake i jobb - eller ikke?

I de tre årene blir jeg intervjuet av flere ukeblader, blant av  Hjemmet  og  Allers . Her er en faksimile fra intervjuet i  Hjemmet .

I de tre årene blir jeg intervjuet av flere ukeblader, blant av Hjemmet og Allers. Her er en faksimile fra intervjuet i Hjemmet.

Tre år går.

Jeg blir stadig bedre til å både gå og å snakke, selv om framstegene kommer mer sakte nå enn det de gjorde det første året etter jeg fikk slaget. Nå går jeg de to kilometerene til jobb ved instituttet, forbi horene som står med korte miniskjørt og på høye hæler og venter på tur, og den narkomane unggutten som spør etter en tikrone til en kopp kaffe, og opp steintrappa i Skippergata… Fremme.

Saken er den at jeg trenger ikke legge meg ned og hvile lenger.  Sven har sørget for at jeg har fått eget kontor, og dit inn har han båret en sofa til meg slik at jeg kan gå inn og lukke døren bak meg. I begynnelsen blir sofaen hyppig brukt. Jeg tar av meg skoene, legger meg ned og trekker det hvite ullteppet over meg. 

Det var før, men ikke nå lenger.

- Jeg er blitt sterkere og tøffere på de tre årene som er gått, tøffere fordi jeg våger å gå og spise lunsj med de andre uten at du er med, sier jeg til Sven en tirsdags morgen i mai, når jeg er innom ham på det svære hjørnekontoret hans med kaffekoppen min.

Han smiler.

Forskerne ved instituttet er svært hyggelige. Mange av dem er mine gode venner fra den gang jeg arbeidet der, like mange er nyansatte de senere årene. Men mest av alt er det Sven, som ringer til NAV for meg når afasien tar meg, og som får høre av saksbehandleren min at hun er sliten og orker ikke tenke mer på min sak klokka 15 om ettermiddagen. 

Det banker på døra til Svens kontor, og verdens største hvite smil og viltre, blonde krøller kommer innom for å slå av en prat. Vi har vært gode venninner i mange, mange år. Jeg tror hun forsker på noe som har med Afganistan å gjøre, men jeg er ikke sikker.

Hun er gift med en forretningsadvokat, som jeg har gitt all skriftlig dokumentasjon mellom meg og forlaget til umiddelbart etter jeg kom til instituttet. Etter å ha lest gjennom papirene, så måtte han medgi, at uansett så urettferdig jeg opplevde at min tilbakekomst til forlaget hadde endt, så var det dessverre ingenting juridisk forlaget hadde gjort feil.

Jeg klemmer telefonrøret hardt mot kinnet og ser forbitret ut av vinduet da denne beskjeden blir fortalt meg. Ser på to nedslitte dophuer som krangler over hodet på hunden til den ene ved trappesatsen utenfor Kirkens Nødhjelp.

- Ikke juirdisk, nei, tenker jeg, men etisk da? Forlaget var jo ikke medlem av det nasjonale «Et inkluderende arbeidsliv» en gang, fnyste jeg skuffet. Beklager altså, men tusen takk, sier jeg før jeg legger på.

Men nå tilbake til Svens kontor. Det store spørsmålet, i egne øyne, er om jeg vil jeg få tilbake jobben? Sven drar på det. Legen min hadde dradd på det. Også eldstebroren min har dradd på det.

- De har jo ikke sagt rett ut at jeg har mistet jobben, innvender jeg. 

- Nei, det har de ikke, svarer han, som også de andre svarer.

I arbeidstrening

- Du snakker helt rent nå, sier en venninne av meg og setter hvitvinsglasset til munnen når vi er sammen etter jobb. 

Det er sensommervær i luften og fullt av mennesker ved havnen, der vi har satt oss ned på en av uteserveringene. Det gule bygget ved siden av oss speiler seg i solbrillene hennes. 

- Takk, svarer jeg, men det er imidlertid ikke slik jeg føler det denne fredagsettermiddagen, sliten som jeg er etter dagens arbeidsøkt.

Men i dag er det enda viktigere saker som står på dagsorden. Jeg lener meg fremover bordet, og småhvisker:

- Duuu, hør: Jeg får kanskje igjen jobben i Cappelen Damm!

Som min helse har blitt bedre, har også ting skjedd i Cappelen Damm forteller jeg til henne etter at gledeshylene har lagt seg. De tre personene som dro i trådene og førte til at jeg måtte gå fra forlaget bare to måneder etter jeg var tilbake, er der ikke lenger. 

Tre nye personer er kommet til, deriblant en nytilsatt og energisk HR-sjef, som kom fra en stilling der hun blant annet arbeidet med å få sykemeldte tilbake i jobb, sier jeg og forteller henne om gårsdagens møte med den nye HR-sjefen. 

Møte med Cappelen Damm

- Ingenting ligger på navnet ditt i personalmappa, og på vegne av Cappelen Damm må jeg unnskylde, sier HR-sjefen mens hun sommerbrun skyver stolen sin inntil bordet. Hun har spilt basket på toppnivå, og er feiende flott.

Jeg rister på hodet over det med personalmappa, før jeg sier:

- Du skal selvsagt få tilsendt alle papirer jeg har, sier jeg før jeg rettet meg opp i ryggen og sier høyt og klart: Jeg ønsker en avklaring rundt egen framtidig arbeidssituasjon.

- Jeg skjønner at du har behov for å få avklart dette, det har tross alt gått over fem år fra du ble syk, sier hun, men det må være et reelt behov hos oss.

- Ja, det er klart, sier jeg og smiler.

Ulike scenarier blir skissert. For det første, at jeg mestrer arbeidsoppgaver innenfor en 40 prosent stilling til normert tid. Arbeidsgiver avvikler den resterende 60 prosent stillingen. For det andre, at jeg mestrer arbeidsoppgavene, men at jeg trenger vesentlig mer tid til å utføre dem enn stillingsprosenten tilsier. Og for det tredje, at jeg ikke mestrer avtalte arbeidsoppgaver eller at arbeidsevnen er vesentlig lavere enn antatt, slik at jeg må revurdere egen arbeidsevne og bringe arbeidsforholdet til opphør.

Jeg skåler med venninna mi:

- Tilbake til Cappelen Damm, skråler vi i kor. 

Kort tid deretter er det en meget fornøyd meg tilbake som står utenfor Cappelen Damm sin tunge inngangsdør. Jeg skal på arbeidstrening. Ville jeg klare dette i en bedrift i det private næringsliv? Pågangsmotet var det i allefall ingenting å si på.

Det er september 2010.

”Ikke de nødvendige ressurser til å foreta rehabilitering”

Det er blitt oktober den første.

Høstgult løv. Sommeren er pakket vekk. En frisk bris blåser forbi kinnet mitt.

Jeg er nervøs. 

Det er første arbeidsdag etter hjerneslaget for to og et halvt år siden.

 

En kollega møter meg utenfor bygget og gir meg en god klem.

- Endelig er du tilbake, sier han.

Siden jeg ble syk, har mye skjedd. Mens jeg har brukt tiden til å trene meg opp, så er Cappelen forlag, min arbeidsgiver, blitt slått sammen med Damm forlag.

Det går rykter om at vår direktør, som stadig har ringt til meg og spurt hvordan det står til, som er kommet på sykebesøk og har sendt blomster fra forlaget, skal slutte.

Vi står på farten til å flytte. Store endringer og omorganiseringer skjer.

Jeg grøsser, men er likevel sikker:

Min stilling i forlaget er sikker. Den er det, ikke sant vel? Jeg smiler til min kollega, og sammen går vi inn i forlaget.

Den moderne utseende resepsjonen er blitt malt irrgrønn, og de siste bokutgivelsene fra i høst står stilt ut. Marions slør av Roy Jacobsen. Jeg liker den forfatteren.

-  Velkommen tilbake!

Damen i resepsjonen stråler opp når hun ser meg, reiser seg og gir meg en klem. De brune øynene sier at hun virkelig mener det. Det varmer. Jeg føler meg velkommen tilbake.

Kollegaen min åpner døren for meg, vi går inn og finner heisen.

Inne i vår forlagsenhet er det mange hyggelig mennesker. De deler ut gode klemmer til meg. Jeg føler meg virkelig velkommen tilbake.

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

I slutten av oktober trykket Dagbladet en artikkel om meg med overskriften "Nå er hun tilbake i jobb".

Jeg skal arbeide i 20 prosent stilling fordelt ut på to dager. Tirsdag og torsdag. Arbeidstrening. Så skal jeg gradvis øke stillingsbrøken.

-   Jeg er så glad for å være tilbake, sier jeg til sjefen min.

Men ettersom dagene går, blir det rarere og rarere stemning rundt meg. Jeg forstår ikke hva det er. Er det en slik marerittaktig prosess Franz Kafka beskriver det i romanen Prosessen? Etter to måneder er det slutt. Min leder sier at jeg kan ikke få igjen min gamle stilling og det er ikke noe annet til meg i forlaget.

Jeg gisper når jeg hører hva hun sier.

Sier de meg opp? De kan da ikke si meg opp?

Jeg pakker sakene mine.

Livet er så definitivt ikke blitt slik jeg trodde, tenker jeg:

Jeg er 37 år og handikappet, uten verken mann eller barn, og nå også uten jobb. Jeg er ingenting.

Den store tunge forlagsdøra smeller tungt igjen bak meg

- Du er blitt dummere fordi du har hatt hjerneslag, føler jeg at det blir hvisket innenfra.

Så står jeg der, med tårer i øynene, og venter på at drosjen skal komme.

Jeg føler jeg er for dum til å komme tilbake. Jeg er blitt målt og ikke funnet god nok, tenker jeg da drosjen ankommer og kjører meg hjem.

Hjemme slenger jeg meg ned på sofaen og sturer.

-   Hvordan kunne de?

Alle klærne er på, kåpe og skjerf, ja, ikke en gang skoene tar jeg av. Etter kort tid, ringer telefonen. Det er Sven, professor i historie og ansatt ved Institutt for forsvarsstudier. Som nyutdannet hadde jeg vært ved instituttet i en toårsperiode og han var en god venn av meg:

-   Du kommer hit i morgen. Vi finner et kontor til deg. Du kan arbeide med oversettelsen av Alexandra Kollontaj sine dagbøker, avslutter Sven.

 

Det var begynnelsen på mine vel tre år ved instituttet.

 

Jeg får i januar et brev fra forlaget, der de viser til NAV og min arbeidsevne. De skriver at de ikke finner relevante arbeidsoppgaver i forlaget, og til slutt:

Vi innehar ikke den nødvendige kompetansen til å tilrettelegge for en faglig forsvarlig og målrettet rehabilitering innenfor forlagets virksomhet.”

 

Handlingen deres føltes som et piskeslag over meg som forsøkte å reise meg. Det var uredelig å si at jeg var velkommen tilbake når jeg to måneder senere fikk følelsen av at det bare var en skinnsak.

 

I ettertid kan jeg si at kompetansen til å nærme seg meg ikke var til stede.

 

Institutt for forsvarsstudier ligger innenfor gåavstand, så jeg begynner å spasere. Så frisk er jeg.