Ny PT! Frisk start på begynnelsen av mitt nye liv

Sarah! Min nye personlige trener!

Sarah! Min nye personlige trener!

- Du har masser av potensiale! Dette er bra!

Det er den kvinnelige unge-pene-smilende-fysioterapeuten-og-PT-en-som-får-meg-til-å-le som prater. Hun har presentert seg som Sarah, og hun fortsetter: - Hvilke mål har du da? Jeg strekker på meg, og svarer sporenstreks: - Jeg vil gå ned en størrelse i vekt. Kjæresten min og meg er så gode på å kose oss, skjønner du.

Hun ler. Det blonde håret er festet med en strikk, hun har brune gode øyne, positiv energi og er smilende utadvendt. Jeg fortsetter:  - Og så mener min forrige personlige trener, Henrik, at jeg skal ha som mål å løpe igjen. Jeg tenker på hvor vemodig det var å si farvel til Henrik, flytte fra ham i Oslo, men han syntes at veien var for lang å pendle uten bil.

- Er det din forrige personlige trener sitt mål det at du skal løpe igjen, eller er det ditt mål, spør Sarah, og nå studerer hun meg med alvorlige øyne. 

- Jeg har vel mistet noe av troen på å kunne løpe igjen, svarer jeg, og ser ned på fingrene mine. Den røde neglelakken på min høyre tommel har begynt å flasse, før jeg fortsetter:

-  Så jeg tror det er mer hans mål, enn mitt mål. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på at jeg skal greie å løpe igjen.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Henrik var en viktig personlig trener for meg, hadde jeg tenkt noen timer tidligere, da jeg stod hjemme og skjærte opp grønnsaker og gjorde klar sausen til kveldens middag noe senere. Det skal gå i en fei å ha i curryen hyse og laks når jeg kommer hjem.

For fire år siden hadde jeg vært en deprimert og fysisk svak, så svak at jeg trengte skinne for å komme meg gjennom timen hans. Så nervøs jeg hadde vært for å komme inn på treningssenteret, så sliten hadde jeg vært etter timen at jeg hadde tatt taxi hjem. 

Det har vært en fantastisk reise, helt awesome, som Henrik sier. Men jeg, jeg så vel ikke helt at det var nettopp en reise jeg var på.

Henrik fikk meg først til å trene uten skinne. Dernest uten sko, og så erstattet han mine Nike joggesko med Zero Drop-sko: Sko uten såle. Jeg hadde etter hvert tatt steget opp på Cross Traineren, trent med vekter og bokseringer. To ganger i uka gjennom fire år har jeg tatt knebøy.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år.   Foto: Helge Mikalsen/VG.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år. Foto: Helge Mikalsen/VG.

Det med knebøy har i hvert fall hatt effekt. Sarah er helt over seg av begeistring over hvor normalt jeg kan gjøre knebøy, og hvor lite mitt høyre kne skjener innover. Men litt skjener det. Sammen gjør vi ulike knebøy-øvelser, øvelser liggende og med ball. Jeg begynner å skjelve av spasmer, men dette er begynnelsen på mitt trenerforhold med Sarah, prøver jeg å trøstetenke for meg selv. Dette er begynnelsen på en reise, men en ganske annen en.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

Du, det regner ute, har du paraply, roper Sarah over til meg da jeg er ferdig for dagen, og på vei ned trappen og ut. Jeg smiler til henne, og svarer: - Jeg er tross alt Vestlending, paraplyer er for pingler! Hadet, vi sees neste uke! Hun små-ler over svaret mitt, og jeg begynner på de 45 minuttene hjemover. Jeg kjenner fornøyd at jeg er alt begynt å bli stiv i høyre lår, som varsler en fremtidig gangsperre. Jeg tenker på hva Sarah har sagt:

- Du må bli sterkere i benet, vettdu, for du vil løpe, vil du ikke?

Jeg må smile. 

Godt nytt år!

- Ake?? Sånn i i full fart nedover en fryktelig bratt bakke??

Jeg ser bestyrtet på kompisen min, som ser på meg, nikker og smiler.

- Kom igjen, da, sier han. Bakken er ikke bratt og den ligger her like i nærheten i Gamlebyen. Hans rolige væremåte smitter over på meg. Men likevel, jeg ser tvilende på ham. Men etter å ha kledd på meg den varme svarte dunjakka, den svarte utebuksa og de svarte boblevottene, som jeg har lånt av ham, og på toppen - en rød lue, så er jeg klar:

Her skal det akes! 

Ute er det mørkt og kaldt. Jeg dilter etter ham bortover mot akebakken, og jeg tenker på året som raser mot slutten. Det er på tide å oppsummere mine målsetninger for året 2016. Om ett år skal jeg gå enda penere og hurtigere enn i dag. Kanskje jeg i løpet av året også vil gå uten skinne? Jeg skal snakke tydeligere og bedre. Fastlegen skrev ut en tilvising til logoped, og på nyåret skal jeg ta opp igjen logopedtimene. Denne gangen skal jeg ha fokus på å snakke engelsk.

Av langsiktige mål, så er det å løpe! Jeg begynte jo å hoppe i året som gikk. Henrik, min personlige trener, har klokketro på at jeg kommer til å løpe. For kan du hoppe, så kan du løpe, sier Henrik.

Nå er jeg er fremme ved akebakken. Det har gått fint, trass i snøete underlag.

- Nå, er du klar? spør kompisen min.

Jeg setter meg ned på det grønne akebrettet. Jeg har litt problemer med å få det høyre benet inn på aken, men så er jeg klar:

Et riktig godt nytt år til deg!