Norsk Pasientskadeerstatning

Det var ikke nok et slag, heldigvis, men bare et epilepsianfall. Årsaken til epilepsianfallet er at såret i hjernen er nytt, forteller de meg.

Framgangen holder fram. Jeg greier å komme meg opp av sengen og reise meg over mot gåstolen for første gang.

Jeg står uten støtte, og vil gjerne gå!

Jeg reiser meg ved egen hjelp fra sengen både om formiddagen og likeså ettermiddagen.

Jeg har flere korte og gode øvingsturer, skriver eldstebroren min i Marimekko-boken.

Legen min sier at i et eventuelt søksmål mot Norsk Pasientskadeerstatning, så er det i mitt sykdomstilfelle gode muligheter for at jeg er berettiget erstatning. Det kan foreligge behandlingssvikt enten hos min fastlege, eller Ullevåls øyenavdeling. Eller det kan være begge to.

Det er ikke krav om at behandlingssvikten skyldes uaktsomhet, og erstatning kan være berettiget uten at noen kan lastes for at skaden er oppstått. Det er tilstrekkelig at sammenhengen mellom skaden og behandlingen er sannsynlig, og dersom skaden er særlig stor eller særlig uventet, som i mitt tilfelle, er den berettiget erstatning, selv om det ikke foreligger behandlingssvikt.

Viktigst av alt:

Han sier det er en misforståelse å se på en slik søknad om erstatning fra NPE som illojalt overfor egen lege. Alle som behandler pasienter kan risikere å få en sak imot seg, og det behøver ikke å sette vedkommende i dårlig lys. I mange tilfeller gis erstatning som følge av objektivt ansvar, uten at vedkommende behandler kan klandres.

Det er ikke illojalt overfor fastlegen min, altså.

 

 

Telefon fra pappa

Ja, der er liv!!! Så lykkelig! Jeg går, jeg går! 

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka at idet jeg får hjelp av pleier til og en stol, er det kraft i høyre fot! Etter snart tre uker, går jeg mine ti første skritt! 

Stor glede og ditto jubel!!!

Jeg kommer kanskje til å fri meg fra rullestolen!

Nå skal jeg kanskje gå normalt igjen.

Kanskje! 

Etter middag ringer pappa.

Han forteller at han har snakket med den lokale veterinæren, som også er opprørt over det som er skjedd med meg. Også dyr kan få endokarditt, sier pappa. Han siterer veterinæren, og sier endokarditt høres ut som en risling i en bekk ved siden av hjertelyden.

  • Du vet hva det er når du har hørt det en gang før, avslutter pappa.

Jeg sovner, men blir vekket av at det banker på døren og ”logopeuten” kommer på besøk.

Jeg skal liker godt at ”logopeuten” kommer innom, for hun kommer på flere besøk i ukene som kommer. Jeg kaller henne for det, logoped kom ut som logopeut. Hver dag finner jeg fram til flere ord, i monotont stemmeleie. Av og til blander jeg sammen, som ”logopeut”.

Sunnmørsdialekten har begynt å melde seg igjen og ta over for bokmålet som hittil har preget de få ordene jeg finner fram til. Men jeg vil at andre skal fullføre setningene mine.

  • Aaaaaaaaahh, sier jeg.

”Logopeuten”  lar seg ikke lure av mine aaaaaaahh. Hun vil ikke fullføre setningene mine, men krever at jeg skal finne ordene selv. Hjernen min må arbeide mer.

Jeg tenker stadig på fastlegen min, NPE og telefonsamtalen med pappa i dag.

Vil det være illojalt mot fastlegen min å søke om erstatning?

Men mest av alt,  så er der er liv i musklene i høyre ben.

Ti stegs gange.

 

 

 

 

Vil jeg gå igjen?

Mamma, yngstebroren min og meg.  

Mamma, yngstebroren min og meg.
 

Spørsmålet rir meg som en mare.

Legen min forteller hva den mannlige professoren og overlegen, som på avstand har observert meg, har sagt:

”Ragnhild kommer til å gå igjen!”

 Jeg blir ubeskrivelig glad! Tenk at den erfarne overlegen mener jeg kan gå igjen!

Jeg er jo svært urolig og bekymret for høyresiden, for å si det mildt, men den mannlige overlegen har sett mange slagrammede de siste årene. Kanskje det er håp om at jeg skal kunne gå igjen likevel? Jeg tror bestemt at det er overlegens ord om at jeg kommer til å gå igjen som gir meg energi og godt humør!

Eldstebroren min sier det er fremgang i talen min.

Og så mener legen min at jeg skal søke om pasientskadeerstatning.

Er det en sammenheng mellom det at jeg mistet synet i fem minutt og besøket mitt på Ullevål Sykehus, og det faktum at jeg fikk slag? Og fastlegen hadde ikke lyttet på meg før jeg blir innlagt ved Louisenberg Sykehus, har han vel? Det står svart på hvitt i journalen min.

Jeg er blitt slått helt tilbake på grunn av en legetabbe, det har jeg, men likevel så veier hensynet til fastlegen min tungt. Jeg kan jo ikke melde ham inn for Norsk Pasientskadeerstatning? Kan jeg det?

Jeg får noe å tenke på.

Men nå er jeg er sliten og må sove igjen. Hjernen er kapslet inn, føles det som.

Den har nok med å lege seg selv.