Om å falle, og ha flaks i uflaksen

På Petersplassen foren Vatikanet sammen med kjæreste-mannen.

På Petersplassen foren Vatikanet sammen med kjæreste-mannen.

Jeg åpner døra ut til gangen fra hotellrommet vårt i Roma. Jeg stiger ut, men døra smeller dessverre altfor hardt igjen bak meg. Det var ikke meningen. Men for full fart halter jeg avgårde bortover hotellgangen på vei mot heisen.

Det er kaldt, langt kaldere enn det som er vanlig i Roma for årstiden, og jeg gruer meg til å komme ut. Gjennom vinduet på hotellværelset har jeg sett at det regner. Jeg har tatt det mørkgråe ullskjerfet i halsen med oransje mønster og er glad for at jeg reiste fra Oslo i boblejakke. Jeg skulle hatt paraply, mumler jeg halvhøyt for meg selv. Halsen er tett. Jeg kjenner at jeg begynner å bli forkjølet. Med disse tankene om vær og vind, halter jeg mot heisen, men så skjer det som ikke skal skje: Jeg dribber i det bløte og beigefarvede teppegulvet og faller så lang jeg er. Sidelengs.

Først blir jeg litt overrasket over at jeg i det hele tatt har falt. Det har jo gått bra de ni gangene før jeg har bevegd meg bortover denne hotellgangen, men denne tiende gangen, så faller jeg.  Jeg ligger langflat og klynker av intens smerte i ribbeina. To ribbein er tydeligvis bristet eller brukket. Det er vanskelig å si hva når jeg ikke har røntgenbilde. Men så får jeg det travelt med å komme meg opp, uansett så vondt det er. Ingen skal se at jeg ligger på gulvet i en hotellgang.

Som jeg har falt i disse 14 årene som har gått siden jeg fikk slaget. Jeg har slått hull i hodet, fått hjernerystelse og forstrekte leddbånd. Jeg har til og med blitt lagt inn på sykehus.

Jeg har falt på et badeværelse på hotellrommet vårt i storbyen Hyderabad i India. Et gammeldags badekar med dusj  var det der. Det var en utfordring bare å stige opp i badekaret. En glassvegg gikk over halve badekaret, for å hindre at dusjvannet skulle ta seg ned på gulvet og gulvet bli vått. Det stod ingenting om at man ikke måtte holde seg i glassveggen, det ville være nok med en liten lapp.

Så det var akkurat det jeg gjorde da jeg skulle ut av badekaret. Det ble litt for mye av det gode, så hele dusjveggen løsnet og tok veien med et brak mot gulvet med meg etter seg. Dusjveggen knuste. Jeg falt, selvsagt, og landet  10 centimeter fra toalettskåla med hodet først. Jeg tror jeg hadde englevakt. Ingen skader. Jeg kunne slått meg fordervet.

Etter at jeg med glassdør hadde flakset mot bakken.

Etter at jeg med glassdør hadde flakset mot bakken.

Jeg falt også på nyttårsaften i Sandnes, og fikk intense smerter i kneet. Et besøk på legevakta, og jeg fikk konstatert at leddbåndene i kneet var forstrekket. Heldigvis ikke noe brudd. http://www.slagdama.no/new-blog/2017/1/1/godt-nytt-r

Jeg har også falt ned trappa hjemme på Tranby. Den gang kom ambulansen 113 og hentet meg. Ambulansen stoppet på veien, den mannlige sykepleieren så på donaldkulen jeg hadde pådratt meg i panna, og ringte sykehuset for å høre om vi skulle kjøre til Rikshospitalet i Oslo isteden for til Drammen. Det kunne være hjerneslag. Jeg trenger vel ikke å si hvor redd jeg var da. Det ble Drammen. De beholdt meg over natta på sykehuset, men om morgenen fikk jeg dra hjem med status hjernerystelse.

Og så har jeg har falt lukt inn i heisen på Gran Canaria. Igjen var det myke tepper, ingen skader, men jeg ble et vennskap rikere. Det er en annen historie.

Jeg faller oftere enn før. Årsaken er at jeg er langt fra så sterk som jeg en gang var i slagsiden. Dessuten er jeg lam i høyre fotblad og må bruke skinne. Et mykt underlag kan være en utfordring. Å gå nedover trapper likeså, løse tepper eller det å dusje i et badekar. Og faller jeg, så har jeg bare en hånd til å ta meg for.

Jeg må være mer forsiktig. Men ikke så forsiktig at jeg ikke kan gå ut, eller reise, for den del. Men litt mer forsiktig kan jeg være. Det er ikke sikkert jeg har slik en flaks neste gang.

Men bak meg hver eneste gang, har kjæreste-mannen min vært. Han har løftet meg opp hver eneste gang. Men det skal jeg fortelle mer om en annen gang.